De sier at kjennskap avler forakt, men på det høyeste nivået i fotball kan det også kjøpe deg de to mest dyrebare varene: Tid og tålmodighet.
Det hjelper selvsagt å ha spilt for en klubb når du tar over som trener, men det er en enda større fordel å ha legendestatus. Det er tilfellet med Ronald Koeman i Barcelona og Andrea Pirlo i Juventus.
Men det er ikke det eneste de to tidligere storspillerne har til felles. Jeg var til stede da begge to røk ut av åttedelsfinalen i Champions League med sine klubber. Det betyr at de er klar over at de foreløpig i det minste kan gjøre det superoptimistene omtaler som «konsentrere seg om ligaen», i stedet for å ha fokus på ambisjonene de hadde om å gå langt i Europa.
Barcelona og Juventus er i en omstillingsfase. Noen av endringene som allerede har blitt gjort og som må gjøres den neste tiden, kan kun skje når klubblegender sitter ved roret og har styring.
Årsaken til det er enkel: Ingen andre enn disse vil ha sluppet unna, og ingen har den umiddelbare respekten fra en spillergruppe som det de har.
La oss starte med Koeman i Barcelona.
I skrivende stund ligger Barcelona på andreplass i LaLiga. Katalanerne er fire poeng bak serieleder Atlético Madrid. Laget har ikke tapt en eneste kamp i serien siden 5. desember, noe som tilsvarer en poengfangst på 45 av 51 mulige poeng. Nylig kvalifiserte de seg også til Copa del Rey-finalen, da de snudde 0-2-tap i første kamp til 3-2 i returen mot Sevilla.
Hadde lag som Sevilla, Real Sociedad, Athletic Club eller Villarreal klart noe lignende, ville vi alle rost dem opp i skyene.
Som alle vet, har et inkompetent styre plassert klubben i en ekstremt vanskelig økonomisk situasjon og de har vært på randen av konkurs. Barcelona skraper nå fatet etter å finne midler, noe de fleste klubbene i LaLiga faktisk gjør. Den eneste forskjellen er at Barcelonas fat er større enn alle andre lag, med unntak av Real Madrid.
Sitatet til John Paul Getty kommer strømmende til i mine tanker: «Hvis du skylder banken 100 dollar, er det ditt problem. Hvis du skylder banken 100 millioner dollar, da er det bankens problem».
Men tilbake til det som skjer på banen, som for øvrig egentlig har en sammenheng med det som skjer utenfor. Økonomiske begrensninger gjør at klubben i stor grad må konsentrere seg om å få maksimalt ut av de unge talentene som produseres i deres velkjente akademi, La Masia.
I mer enn tre år krevde klubbens direktører ansettelsen av en «hellig ku». En urørlig legende som Koeman passet planen perfekt. Ikke bare fordi han har stor støtte fra media som følge av at han var en del av Cruyff-laget, men også fordi han nyter stor respekt fra spillerne i garderoben.
4-3-3-systemet har blitt en stor del av Barcelona i moderne tid. Det er på mange måter selve oppskriften som definerer klubben.
Da Koeman først ankom klubben, valgte han å gå for en formasjon som ga mulighet til å bruke to dyptliggende midtbanespillere. Ingen hadde noen gang tenkt at det kunne være en reell mulighet.
Hollenderen er av natur en gammeldags trener. Han er en forsiktig type som ikke legger for mye vekt på detaljer og taktikk. Barcelona-treneren gir heller ikke ekstra energi til omgivelsene sine som Nagelsmann, Guardiola og Klopp gjør.
Det er vanskelig å forestille seg hvor lenge en type som Quique Setién ville vart i klubben om han hadde gått for en 4-2-3-1-formasjon. Men det skal sies at Koeman etter hvert gikk tilbake til den hellige 4-3-3-formasjonen. Han har aldri innrømmet offentlig at spillerne ba ham om å gjøre det, men det er det som er sannheten. Spillerne insisterte senere på å spille med tre bak, for å kunne ha en mer offensiv spillestil. Gjør det Koeman til en fleksibel trener, eller er han bare treg til å forstå hva som trengs?
Så høye som kravene i Barcelona faktisk er, har de blitt noe senket og det virker som at alle er fornøyde med det. Julian Nagelsmann har faktisk mange beundrere i det nye president-teamet til Joan Laporta, men da det begynte å florere rykter, var de raskt ute med å avkrefte det. Koeman har ett år igjen av kontrakten, og klubben ville ikke forstyrre det som per dags dato er en positiv dynamikk i laget.
Så må vi over til Andrea Pirlo.
Italieneren er for tiden en del av klubbens nye merkevarebygging. Det nye stadionet åpnet i 2011, logoen ble endret i 2017 og Massimiliano Allegri fikk ikke fortsette da hans spillestil ikke samsvarte med klubbens ønsker.
Allegris hovedfokus handlet bare om å vinne, og man kan forestille seg at Juventus ble lei av bare å «vinne». Til tross for at «den gamle dame» vant tittelen ni sesonger på rad, virker det som at det i disse dager ikke bare er nok å vinne, men at måten man vinner på er viktigere.
Pirlo har lovet å bringe stil til klubben. Jeg så kampen mot Porto, og da tenkte jeg umiddelbart at dette er et «pågående arbeid». Spillerne tenkte på forskjellige måter, og det var en blanding av spillere av den gamle skolen og yngre spillere som er en del av Pirlos framtidsplaner.
Hans forgjenger Maurizio Sarri vant serien, men måtte gå etter bare en sesong. Jeg kan ikke tenke meg at en annen trener enn Pirlo ville kommet unna med det som i dag ser ut til å være mangel på kobling mellom trener og spillere.
Alle kunne se måten muren smuldret bort på, noe som tillot Porto å få det målet de trengte for å avansere til neste runde i Champions League. Det er oppsiktsvekkende å se hvordan den muren ble konstruert av spillerne.
For et lag og en fotballkultur som er kjent for defensiv soliditet, var det et trist tegn på mangel av oppmerksomhet på de små detaljene. Det er vanskelig å forestille seg at en annen trener – som ikke er en klubblegende -ville ha sluppet unna med noe lignende.
Men Juventus-styret har tro på Pirlo og kommer til å la ham fortsette. Det gjenstår å se hvordan ting vil se ut til slutt.
Så får vi også se om Laporta velger å gå for noe nytt, eller om de eventuelle titlene som vinnes denne sesongen er nok til å fortsette som før. En ting er i hvert fall klinkende klart i hans øyne (og mine): Koeman representerer ikke framtiden.
Oversatt av Shayan Jalilian