– Hvem skal ordne opp i dette rotet?

Hvis Barcelonas sjokkerende 2-3-tap i den spanske supercupen forteller oss noe, så er det at i fotball og livet, kan ting alltid bli verre selv om det står dårlig til fra før av.

Selv om denne turneringen ikke er det som står høyest i kurs over titler Barcelona kan vinne denne sesongen, så kan finaletapet vise seg å koste dyrt.

Lionel Messi ble for første gang i Barcelona-karrieren utvist, da han like før slutt slo Athletic Club-spiller Asier Villalibre i bakhodet. Det betyr at katalanerne nå må klare seg uten deres store talisman i de neste to til fire kampene.

Barcelona har vært i en lignende situasjon tidligere.

Denne sesongen tok de seg i det minste til finalen, etter at de slo Real Sociedad 3-2 på straffer, uten at Messi var på banen.

Men forrige sesong ble det exit i semifinalen av den spanske supercupen. Da var det Atlético Madrid som ble for sterke og slo Barcelona 3-2.

Fire dager senere valgte klubben å terminere Ernesto Valverdes kontrakt som Barcelona-trener. Spanjolen hadde vært i klubben i to og et halv år, men sannheten er at ledelsen aldri hadde klart å tilgi ham, etter at Liverpool på mirakuløst vis slo ut Barcelona til tross for å ha tapt første kamp 0-3 på Camp Nou. Under Valverde røk den katalanske klubben ut av Champions League to sesonger på rad.

13. januar 2020 ble Quique Setién utnevnt som klubbens nye hovedtrener. Han skrev under på en kontrakt frem til 30.juni 2022, men hans tid i klubben ble intet annet enn en katastrofe.

Tidligere pleide Copa del Rey å være en fin måte å flytte fokus vekk fra problemer på, men denne gangen var det annerledes. 6.februar sikret en sen Iñaki Williams-scoring mot Barcelona en plass i finalen for Athletic Club. For første gang siden 2010 skulle en Copa del Rey-finale bli spilt uten Barcelona.

Likevel var fortsatt katalanerne bare tre poeng bak tabelltopp, og hadde fremdeles alt å spille for i LaLiga. Hva i all verden kunne gå galt? Vel, ganske mye faktisk. Og i hovedsak det som skjedde utenfor banen.

Samme måned avdekket radiokanalen SER Catalunya en skandale som virkelig skulle sende sjokkbølger gjennom den katalanske hovedstaden. Kanalen hevdet at klubbpresident Josep Maria Bartomeu hadde inngått en kontrakt med selskapet 13 Ventures. Det er et selskap som har spesialisert seg på å påvirke folks meninger på sosiale medier. Bartomeu skal ha brukt dette selskapet til å styrke og beskytte omdømmet til Barcelona-styret, samtidig som at han førte en kampanje for å svekke en rekke klubblegender, deriblant Messi, Pique, Xavi, Puyol og Guardiola.

Styret nektet selvsagt for disse beskyldningene, men sannheten er at ingen virkelig trodde på det de sa. 13 Ventures-saken var begynnelsen på slutten for Bartomeu og hans styre.

Til tross for bråk, uro og press utenfor banen, dro Barcelona til Santiago Bernabéu i mars for å spille mot Real Madrid. Messi og gjengen var serieledere etter å ha vunnet fire kamper på rad, og var også ubeseiret på de syv siste El Clasico-kampene i LaLiga. Men det gikk ikke veien. Scoringer av Vinicius og Mariano sørget for at Real Madrid slo Barcelona for første gang på fire år. Barcelona responderte og vant mot Real Sociedad den påfølgende helgen. De var serieledere da sesongen ble satt på vent i tre måneder som følge av koronapandemien.

Barcelona hadde alt i sine egne hender da sesongen startet opp igjen, men endte opp med å kaste vekk LaLiga-trofeet. Alt så ut til å være i rute etter rutinemessige seire over Mallorca og Leganés, men 0-0 mot Sevilla sørget for at Real Madrid overtok tabelltoppen. Madrid-klubben plukket poeng jevnt og trutt, mens Barcelona tapte borte mot Celta Vigo og hjemme mot Atlético Madrid. Los Blancos trengte seier mot Villarreal i nest siste serierunde for å sikre gullet, og da Barcelona presterte å tape 1-2 hjemme mot Osasuna, var det som om de ga en gavepakke til Zidanes menn som til slutt vant ligaen.

Det så ut som at ting ikke kunne bli verre for stakkars Quique Setién, men…

De fikk bank i Champions League-kvartfinalen og ble knust hele 2-8 av Bayern München. Det ydmykende tapet fikk de tidligere nederlagene mot Roma og Liverpool til å se ut som seire. Det signaliserte slutten på en æra. Det ble et bunnpunkt i Barcelonas rike historie, og ringvirkningene av nederlaget skulle den neste tiden vise seg å bli store.

Lionel Messi bestemte seg for å sende et dokument, via den mye omtalte burofaxen, hvor han skrev at han ville forlate klubben etter sesongen. Argentineren formidlet først beskjeden muntlig, men klubben nektet rett og slett å la han dra. Han ble satt i en situasjon der han ikke hadde noe valg.

Argentineren hadde en klausul i kontrakten som tillot ham å forlate klubben gratis dersom han informerte om sin beslutning før 10.juni. Da han formaliserte ønsket sitt gjennom å sende et skriftlig dokument, ble han fortalt at fristen var ute og at klausulen ikke gjaldt.

Messi trodde åpenbart at han hadde mer tid med tanke på at sesongen først ble utsatt og deretter startet på nytt. Klubben nektet for dette. Messi kunne tatt saken videre til retten, men det ville ødelagt hans omdømme i klubben. Han valgte til slutt å fortsette i Barcelona, vel vitende om at han i januar ville stå fritt til å snakke med andre klubber om en gratisovergang.

Bartomeu og hans inkompetente styre kom dårlig ut av denne saken, og valgte til slutt å trekke seg før de uansett ville ha blitt tvunget til å gå av som følge av et mistillitsforslag.

Nå har vi endelig kommet til det punktet at en ny president skal velges.

Valget skulle egentlig ha blitt holdt 21. januar, men koronaviruset har forårsaket en utsettelse til mars. Det sies at det midlertidige styret, som ledes av Carles Tusquets, er glad for at valget har blitt utsatt. Det har åpnet opp for en mulighet slik at ulike scenarioer kan forberedes, og at de kan forlate klubben på best mulig vis.

Det gjenstår å se hva de endelige tallene vil vise, men dette er en klubb som har en gjeld på hele 100 millioner euro bare fra forrige sesong. Totalt sett – og mange vil si at dette er et optimistisk tall – har klubben en gjeld på rundt 900 millioner euro.

For å gi en god illustrasjon over situasjonen, så er det bare å se på signeringen av Eric Garcia. Barcelona må betale Manchester City fem millioner euro for å hente stopperen i januar, men har ikke noe annet valg enn å vente til sesongen er ferdig slik at han kan komme gratis. Barcelona har rett og slett ikke penger. De er fattige.

Så hvem er det egentlig som er i stand til å rydde opp i dette kaoset ved valget den 7. mars?

Presidentkandidaten som regnes som den største favoritten, er tidligere klubbpresident, advokat og politiker, Joan Laporta. En god måte å vurdere hvem som mest sannsynlig vil vinne, er ved å se på antall medlemmer som har signert kandidatens søknad. Laporta mottok 9625 underskrifter, mens 4431 valgte Victor Font og 2643 gikk for Toni Freixa. Det er disse tre som skal kjempe om å bli Barcelonas nye president.

Laporta (40 år på den tiden) tok over som Barcelona-president i 2003. Klubben var da i krise, men under hans ledelse endte de opp som et av tidenes beste lag. Han er nå blitt eldre og klokere.

Han har endret sin strategi som tidligere gikk ut på å være veldig snakkesalig og åpen. Men han har imidlertid ikke klart å dy seg, og satte nylig opp et banner på en bygning ikke så langt unna Santiago Bernabéu med teksten “ser frem til å se dere igjen”. Laporta har dog ikke sagt så mye om hvem han ønsker som klubbens nye trener eller sportsdirektør.

Og hvem er det han egentlig kommer til å ta med seg for å ta ansvar over de avgjørende økonomiske beslutningene klubben må ta? Det kan se ut som at Jaume Giro vil få det ansvaret. Giro var tidligere direktør i Fundacio La Caixa, og er en mann med stor ekspertise på finans. Hans kunnskap kan bli viktig med tanke på å fjerne Barcelona fra det rotet de har havnet i.

Laporta har uansett en fantastisk CV og er en karismatisk type. Majoriteten av klubbens medlemmer husker han for de 12 titlene laget vant under hans presidentskap. Fire ganger vant Barcelona LaLiga, og to Champions League-titler fikk de også med seg. Og “The treble”-sesongen i 2008/2009 hvor de vant ligaen, cupen og Champions League i samme sesong, glemmes ikke.

Han er en sterk tilhenger av Cruyff-skolen, og er nok en som ikke ville vært fremmed for ideen om å hente tilbake Pep Guardiola. Men det er i hovedsak på grunn av den han er at folk vil stemme på ham, og ikke nødvendigvis på grunn av hans fotballfilosofi.

Vi får se hvilke planer han har for Ronald Koeman, men nederlenderens legendestatus i klubben kan være nok til at hans jobb er sikret – enn så lenge.

Folk som er tett på Laporta har også fortalt meg at han tror han kan overtale Messi til å bli i Barcelona. Vi får se.

Laportas nærmeste rival er Victor Font. Han er en gründer, og er administrerende direktør og styremedlem i Delta Partners. Hans slagord er “si al futur”, som betyr “ja til fremtiden”. Han får støtte av mange som håper at han kan forbedre klubbens sportslige og økonomiske situasjon.

Font har også et veldig nært forhold til Xavi Hernandez – mannen som av mange anses som den fremtidige Barcelona-treneren.

Han har allerede strukturert en plan. Toni Nadal, som er onkelen og den tidligere treneren til tennisstjernen Rafael Nadal, er en mann Font ønsker å ha med seg på laget. Ramon Cougat er en annen. Cougat er trolig Spanias mest kjente kirurg og har behandlet mange fotballspillere. Jordi Cruyff er også et navn som har poppet opp flere ganger, selv om han ikke har ønsket å uttale seg om klubbens politikk.

Fonts problem er at det ikke er nok folk som kjenner til ham. Han trenger mer tid til å nå ut til folket. Det som taler til hans fordel er at han har mange ideer, og ligner litt på 2003-utgaven av Laporta, bare at han ikke har den samme utstrålingen og personligheten. Men han har mange eksperter rundt seg, og det gjør opp for hans manglende karisma.

Under normale omstendigheter ville han vært et foretrukket valg, men dessverre er situasjonen i Barcelona så dårlig at de mest sannsynlig vil gå for et tryggere valg som Laporta.

Toni Freixa er den siste kandidaten, og representerer den gamle garden. Han hadde en tilknytning til Sandro Rosell og Bartomeu, og det gagner ikke akkurat hans kandidatur når situasjonen er som den er. Han har tidligere blitt beskyldt for å ha gjort ting av egen interesse da han var direktør, og representerer de gamle, kontroversielle presidentene i klubben.

Hans tale er at ingen er større enn klubben og at økonomien er viktigere enn hvem som er trener. Freixa følger læren om Nuñismo, som er oppkalt etter tidligere president Josep Lluís Núñez, og som går ut på at penger og økonomi er viktigere enn selve fotballen.

Det vil være sjokkerende om han vinner valget, men det som er sikkert, er at den som vinner valget har en stor jobb foran seg. Det er en såret klubb som trenger at noen tar tak.

Det vil bli en lang og humpete vei.

Oversatt av Shayan Jalilian