Den uimotståelige, utemmelige og totalt uerstattelige fotball-mavericken, geniet og total-motsetningen som utgjorde mennesket Diego Maradona, døde i går av hjerteinfarkt i sitt hjem i Buenos Aires, mindre enn en måned etter å ha feiret sin 60-årsdag.
Den største fotballspilleren i sin generasjon – mener mange – levde et liv som rakk de høyeste topper, før det falt ned i de dypeste, mørkeste daler av fortvilelse, ute av stand til å takle rosen som kom med stjernestatus og den guddommelige rollen han ble skjenket, samtidig som han heller ikke maktet å leve uten.
Diego, gutten fra fattige kår med magi i støvlene, eller Maradona, ikonet som i løpet av fire minutter – på egenhånd – løftet håpet og drømmene til hele sin sorgtunge nasjon i VM i Mexico i 1986 og tillot dem å drømme om at de, som ham, kunne bli best i verden.
Hvilken av disse to var den egentlige Maradona?
Diego, gutten fra utkantstrøket Villa Fiorito i Buenos Aires, hvor kun de tapreste eller de slemmeste tør å gå ned gaten, et vidunderbarn av en gategutt, en mann av folket, eller Guden Maradona, myten, han som hevnet seg?
Det siste året har jeg skrevet på en biografi om livet til denne store mannen. Jeg trodde jeg kjente Maradona, men jeg innså raskt, da jeg startet med research til boken, at jeg egentlig ikke visste noen ting.
Grunnen til det er at det finnes 100 forskjellige Maradonaer. Magikeren, juksepaven, Guden, geniet med alle feilene, faren som elsket sin familie, ektemannen som bedro sin kone igjen og igjen, den barmhjertige samaritan, idioten med den stygge kjeften, den hjemløse som som besteg et fjell, men som ramlet ned igjen etter år med en kropp knust av misbruk og stoffavhengighet.
For virkelig å forstå Diego, må du forstå gåten Argentina; et land som trenger at Diegoene i denne verden er messiaser som kan gjøre landet til den stormakten Argentina selv mener at det er. Og til å sette pris på at dette var en mann som levde et liv fullt av utrolige paradokser, en rekke tabber og påfølgende korrigeringer, episke bragder og anekdoter om forfall og gjenoppstandelser.
Maradona ble født i en skitten forstad der selv ikke taxiene vil stanse. Diego var det femte av til sammen åtte barn Dalma Salvadora Franco fødte.
I 1968 reiste Francis Cornejo, treneren til et guttelag som bar navnet Cebollitas (Småløkene), tilhørende klubben Argentinos Juniors, til Villa Fiorito for å sjekke en ung gutts alder mot hans ID-papirer. «Han er liten. Aldri i verden om han der er åtte år», var hans forbausede reaksjon mens han så Diego spille ball under et prøveopphold.
Dalma Salvadora, hans mor, bekreftet Diegos alder med beviset fra sykehuset Evita. Francis hadde nettopp utført fotballens svar på å finne olje. Han hadde funnet et upolert smykke som kunne gå rett inn på laget hans. Fra mars 1969 og fremover gikk laget aldri lei av å vinne kamper og noterte seg for en 136 kamper lang ubeseiret rekke.
Helt fra starten var Diego en stjerne … og en rebell. «Vi pleide å spille vennskapskamper i midtukene i Argentina, og i utlandet benyttet klubben seg av Maradonas tiltrekningskraft til å skaffe seg penger. Det var farge-tv-ens æra og vi ønsket oss alle en egen. Men vi hadde ikke blitt betalt bonusen vår. Diego, som var 18, sto opp for alle og fortalte presidenten i Argentinos at hvis han ikke betalte oss, så ville han ikke spille for dem.»
«Vi fikk alle våre farger-tv-er», sier Francis Cornejo.
Et ekstremt komplisert klubbytte til Boca Juniors, iscenesatt av Diego selv, utviklet seg raskt fra utenkelig til surrealistisk i takt med at overgangen endret form fra et enkelt kjøp, til en handel verdt ti millioner dollar, med tvilsomme sjekker og seks lånespillere involvert. Diego var kun 20 år, men allerede den gang da var ingenting rett frem når det gjaldt Maradona.
Europa i form av Barcelona banket på døren, selv om de aldri så det beste av ham i takt med skader og skandaler i halvparten av de to årene han var der.
En grusom takling fra Athletic Clubs Andoni Goicoechea skjenket ham en ødelagt ankel. Deretter ble han hovedperson i et stort slagsmål rett foran spanskekongen i Copa del Rey-finalen, noe som ledet til fem måneders karantene fra all spansk fotball. Hans videre skjebne var beseglet.
Reglene i fotballen ble endret som en direkte konsekvens av noen av skadene han ble påført som spiller. Da jeg intervjuet ham noen år tilbake, fortalte han meg at spillere som Messi skyldte ham en god del på grunn av taklingene han måtte tåle gjennom karrieren. Taklinger som aldri ville vært tillatt i dag.
To måneder senere signerte han for Napoli, hvor han skulle oppleve sin mest suksessrike, og – til slutt – verste tid. Overgangen til denne bråkete, folkerike, overopphetede gullfiskbollen av en tilværelse, hvor den napolitanske mafiaen i form av Camorra var involvert helt fra starten, var øyeblikket gutten Maradona fra Fiorito ble merkevaren Maradona, en karakter større enn livet.
Hans tid i Napoli sammenfalt med hans største opptur i karrieren, men ble samtidig starten på en bratt, nedadgående kurve. Maradona skapte Napoli, og Napoli skapte Maradona. På veien dit knuste de begge Diego.
Historiene og anekdotene fra hans opphold i Napoli utgjør en hel hær.
Klubben solgte 70.000 billetter til presentasjonen av ham, før Diego krevde at barn måtte få gratis adgang. Lokaljournalisten Pepe Gutierrez forteller at han ankom sent til flyplassen og betalte taxisjåføren med et signert bilde av Maradona. Bildet ble sporenstreks hengt opp på speilet.
Aviser ble plutselig fylt med annonser av folk som ville kjøpe rullestoler. Det viste seg at fansen hadde funnet ut at den perfekte måten å komme så nært innpå sin nummer ti som mulig, var å se kampen fra den seksjonen av stadionet som var reservert for handicappede.
Da han forlot Napoli, hadde han forvandlet klubben fra et lag som ble latterliggjort av sine mer skinnende og elegante rivaler i nord, til mestere. I 1987 vant Maradonas Napoli Scudettoen for første gang i deres historie. Og som bevis på at det ikke bare var flaks, la de Coppa d’Italia til og vant den italienske dobbelen. Dette ble hans peak, fra 1985 til 1987, da Napoli brukte rundt et år på å bygge laget vellykket rundt ham.
Napoli og Maradona sikret seg et nytt trofé i 1989-90. På det tidspunktet var han allerede håpløst avhengig av kokain og en skygge av spilleren han en gang var.
«Bare se for deg hva jeg kunne ha vært, hva jeg kunne ha oppnådd dersom jeg var ren», sa han til meg.
Men det er hans bragder for hjemlandet i kvartfinalen i VM 1986 som vil bli husket.
Øyeblikket som befestet ham som noe mye større enn bare en stor fotballspiller. Hvordan ville ting ha sett ut om Argentina ikke hadde lyktes i å slå England i «Guds hånd»-kampen i 1986-VM i Mexico, «hevnen» fire år etter Falklandskrigen?
En kamp der en hel verden så én mann alene, i løpet av fire minutter, først som forbryter, deretter helt briljant, oppnå status som udødelig i sitt eget hjemland.
En åpenbar hands, og så antageligvis det beste målet scoret i et VM, alt i løpet av 300 sekunder. Motsetningen som er Maradona innkapslet i to uforglemmelige øyeblikk i fotballhistorien.
Ting skulle se bedre ut for ham da han returnerte til Napoli etter VM, før de ble langt værre.
Kokain ble raskt hans nye realitet, et sted han gikk til for spenning høyere enn han noensinne hadde opplevd før; hans foretrukne dop fjernet ham fra den krevende hverdagen der han konstant måtte demonstrerte at han var verdens beste spiller.
Fanget i en tilværelse, i en by hvor han ikke kunne forlate huset uten å bli forfulgt av en blanding av fans og paparazzier, hadde han endt opp med å sniffe kokain på toalettet i de mørke kulissene av sitt eget luksushjem.
Håpløst dopavhengig begynte han å komme for sent til treninger og var kun omgitt av likesinnede folk som gladelig underholdt ham på hans egen vei mot selvutslettelse, mens de fortalte ham hvor fantastisk han var og hvor gøy han hadde det.
Diego tok aldri vare på seg selv gjennom karrieren, men fotballen, dessverre, tok heller aldri vare på Diego. I flere år mens han spilte, puttet han i seg alle mulige typer preparater for å overdøve den konstante smerten han hele tiden befant seg i, uten at han ante hvilke midler han egentlig puttet i seg.
Hans liv som pensjonert fotballspiller var kompleks, for å si det mildt. Det er allment kjent at han er far til minst elleve barn, og hans forhold til sin tidligere kone Claudia Villafane endte i retten, samme sted som han møtte agenten og tidligere venn Guillermo Coppola.
Nå som vi sørger over hans bortgang, virker det nesten irrelevant å fastslå at vi alle kunne se dette komme, at vi alle visste at vi var vitner til en kropp som sakte ga opp, til et sinn som slet til det siste, fordi de normale reglene aldri virket å gjelde for Diego Armando Maradona.
Diego endret reglene. Og han levde livet til det fulle.
Han var en pioner for så mange mennesker i denne sporten, og for så mange sider av spillet som vi nå anser som helt normale.
Han var den første spilleren som hadde fulltidsansatt agent, den første som hadde psykisk trener, en av de første forberedt på å stå opp og kjempe for rettighetene til at også lagkameratene skulle får en god deal.
Han var en av de første til å kjempe for tryggere spilleforhold for spillere i farlige ekstremklima som for eksempel i Mexico-VM, og den første spilleren som ropte fra hustakene at FIFA var korrupt til kjernen. Og han gjorde det i en tid der ingen trodde på det, i en tid der ingen turte annet enn å sitte stille i båten.
Og han gjorde opprør fordi han hadde en helt naturlig indre justis; at fotballspillerne selv skulle være stjernene i showet og ikke FIFA, UEFA eller andre organisasjoner. Gjennom karrieren kjempet han for rettferdige avtaler, for mer respekt for spillere som artister, inkludert ham selv.
Det vil aldri komme en ny Diego Maradona. En dikotomi; skurk eller geni? Du bestemmer.
Han ble misforstått, og som et resultat følte han seg aldri elsket. En mann som aldri ble forberedt av noen på hva han skulle ende opp som til slutt; en mann som representerte så mange ting for så mange mennesker – og som levde ut en drøm.
Men mitt sterkeste minne av Diego vil ikke være av den sløve, slitesterke, overbærende karakteren som han utvilsomt kunne være, men snarere mannen som var snill, omtenksom, forberedt på å signere drakten til mitt elskede Biggleswade United FC, klubben hvor jeg er formann, for så å spørre meg om jeg ønsket å bli fotografert med ham mens han holdt den opp.
«Vel, hva synes du, Diego?»
