Sommerstemning, rustne spillere og en slags følelse av første skoledag. La Liga var tilbake forrige helg for del to av en 2019/2020-sesong som ble avbrutt av koronaviruset for rundt tre måneder siden.
Så hva har vi lært fra den første serien med kamper, åpningssalvene i en kampkalender uten like, der alle klubbene skal spille elleve kamper i løpet av en tidsramme på kun 37 dager?
Er ting annerledes?
Jeg snakket med rundt et halvt dusin managere og fysiske trenere som var involvert i helgens kamper og alle sammen fortalte meg at de fysiske tallene – kanskje ikke overraskende – minnet om det man ser i åpningskampene i normale sesonger, der alle sliter mot slutten av kampen, men, heldigvis, ikke i så stor grad som de hadde trodd de kanskje kom til å gjøre.
Den påtvungne pausen betyr at alle er i tvil om hvordan de skal oppnå best mulig form og resultater. Dette er ukjent farvann for trenerne som alle sammen måtte famle litt i blinde i oppstarten for å finne ut hvordan de skal få mest mulig ut av en usikker situasjon.
Teknisk er alle spillerne under sitt vanlige nivå. Selv om de har opprettholdt den fysiske formen ved å trene mye utholdenhet i den pålagte husarresten krever det å spille fotball på et så høyt nivå også at andre muskler trenes, og det kommer alltid til å ta mer tid.
Alle gir sitt aller ytterste og bruker all energien de har i løpet av kampen, og nå om dagen tar det lenger tid å hente seg inn igjen. Som en konsekvens vil planen til de fleste trenerne nå være å legge all vekt på restitusjon, noe som gjør at man har lite tid igjen til trening med tanke på det kampprogrammet alle klubbene nå står overfor.
Det betyr også at man har lite tid til å pusle med taktikk, noe som betyr at de fleste lagene vil måtte begrense seg til å teste ut små justeringer snarere enn større taktiske overhalinger.
Da de vendte tilbake gikk mange trenere rett i gang med det fysiske og innså raskt at med spillere som viste tegn til å være rustne var det mest behov for en tilnærming som konsentrerte seg mer om å gi spillerne tilbake selvtillit med ballen.
Ironisk nok ser det ut til at det er keeperne som har lidd mest i pausen. De har ikke kunnet trene spesifikt og har ikke spilt vennskapskamper, og som et resultat av dette har timingen deres, for å si det mildt, tidvis vært ganske uheldig.
Interessant nok sier noen keepertrenere at det er keeperveteranene som er klar over sine egne begrensninger og mindre villige til å ta risiko som ser ut til å være minst påvirket av dette, hovedsakelig fordi de har en mer konservativ tilnærming.
Pachecos tabbe da han handset utenfor sekstenmeteren etter å ha bommet på både timing og posisjonering gjorde at han fikk et rødt kort og kostet Alavés dyrt. Det samme gjorde en ukarakteristisk tabbe fra Getafes Soria da han forærte Granada vinnermålet.
Bytter og rotasjon kommer også til å spille en veldig viktig rolle i de gjenstående kampene, og har allerede bidratt til å endre dynamikken. Villarreals Javi Calleja byttet alle de kreative spillerne sine i kampen mot Celta Vigo, en taktikk som endte opp med å bidra til at laget hans vant på overtid.
Med kamper på løpende bånd vil andre klubber, som for eksempel Eibar, sannsynligvis se nøye på kampprogrammet for å prioritere de viktigste kampene de er nødt til å vinne for å overleve.
Startelleveren deres mot Real Madrid var ikke akkurat svekket i og med at alle er førstelagsspillere, men den var definitivt ikke den sterkeste de kunne ha startet med.
Det virker sannsynlig at Eibar ikke kommer til å være det eneste laget med denne tilnærmingen, spesielt når nedrykksspøkelset begynner å true for alvor.
Det som var oppmuntrende var at lagene klarte å opprettholde rytmen lenger enn vi kunne forvente med tanke på den lange pausen, noe som er essensielt for lagene hvis de vil sikre seg at de jevnlig klarer å omsette sitt fotballsystem og -stil til praksis.
Et godt eksempel var Sevillas utmerkede første omgang mot byrivalene Real Betis.
Det samme gjaldt Osasuna som var strålende i første omgang mot Real Sociedad, der de mer eller mindre nøytraliserte Martin Ødegaards ved å variere sitt vanlige presspill og dermed forsikre seg om at han sjeldent fikk gode baller i den siste fjerdedelen, noe som igjen betød at han måtte droppe dypere i banen der han er mindre effektiv.
Real Sociedad hadde en god halvtime, men det var Osasuna som avsluttet best og faktisk kunne ha sikret seg alle tre poengene på tampen da Darko Brašanac’ flikk etter et innlegg fra Nacho Vidal gikk rett utenfor.
På banen virker det som man har et mye roligere, mer sivilisert miljø med mindre konflikt, færre protester og flere dommeravgjørelser som aksepteres raskere.
Hvis du noen gang lurte på publikums bidrag til å påvirke dommernes avgjørelser og spillernes påfølgende reaksjoner har den siste helgas kamper avslørt mye.
Spillere som normalt setter sin lit til at supporterne skal legge press på dommeren er plutselig litt mer tilbakeholdne når det gjelder å protestere, og som en konsekvens bør dommernes avgjørelser bli mer rettferdige enkelt og greit fordi de føler seg mindre truet.
Barcelona og Madrid startet med et smell, men slapp også til store sjanser mot sine respektive motstandere, Mallorca og Eibar, noe som speiler en trend vi så før pausen.
Og helt til slutt. Noen ting endrer seg selvsagt aldri. Leo Messi vendte tilbake i manesjen som om han aldri hadde vært borte. Ett mål, to målgivende. Business as usual!