Sesongavslutningen kommer stadig nærmere, og kampen for å unngå nedrykk til Segunda dro seg til i helgen etter Espanyols sårt tiltrengte 1-0-seieren mot Real Mallorca, en av de andre nedrykkskandidatene.
Men det er nå så tett i bunnen av La Liga at Abelardos menn på tross av seieren fortsatt befinner seg helt nederst på tabellen med sine 18 poeng, á poeng med Leganés og Mallorca, og to poeng bak Celta Vigo.
Alle i Espanyol er også smertelig klar over at de tapte bortekampen mot Mallorca 2-0, og etter søndagens seier er de dermed fortsatt bak øyfolket på innbyrdes oppgjør hvis begge klubbene ender opp med samme antall poeng i mai.
I og med at Eibar nå er hele seks poeng over nedrykksstreken, er det mest sannsynlige scenarioet at tre av disse fire lagene kommer til å rykke ned. Spørsmålet er hvilket av disse lagene som har størst sjanse til å klare seg.
Favorittene nå ser ut til å være Leganés. Selv om de tapte 2-0 mot Levante i helgen har de vært som et helt nytt lag siden den slu ringreven Javier Aguirre ankom klubben.
Da han tok over Leganés i november så det ut som kampen for å overleve i La Liga allerede var over. Madrid-klubben lå som limt til bunnen av tabellen, med kun fem poeng av 36 mulige på de første tolv kampene.
Tretten poeng på elleve kamper siden Aguirre tok over er ikke akkurat mestertakter, men det er likevel langt mer enn noen forventet, og det er heller ikke en poengfangst som tilsier at dete Leganés-laget burde være dumpekandidater.
Aguirre har vært i samme situasjon før; ironisk nok med Espanyol, som han halte opp fra avgrunnen i 2012/13-sesongen.
“Los Pepineros” har funnet formen igjen ved å gå tilbake til de helt grunnleggende tingene, samt god gammeldags “man-management” og det å være flink med folk, noe Aguirre alltid har vært god på.
Alle elsket den forrige manageren, Maurcio Pellegrino, og ingen skjønte hvorfor Leganés hadde en så forferdelig start på sesongen. Aguirre har sørget for at den mentale sperren laget hans slet med nå i all hovedsak er borte.
Han har sagt til spillerne både i plenum og en-til-en at de skal glemme dommerne, VAR, spillets urettferdigheter – ekte eller innbilte – og klarne hodene sine, nullstille seg og konsentrere seg om å være på sitt aller beste.
Selv det at spissen Youssef En-Nesyri dro til Sevilla ser det ut til at de har klart å håndtere. Aguirre har ikke bedt laget sitt om å ligge dypt og satse på kontringer, og mot for eksempel Atlético klarte de å presse høyt og spille virkelig god fotball mot sine mer velrennomerte naboer.
I Óscar Rodriguez har de en virkelig talentfull offensiv midtbanespiller som ble matchvinner med et nydelig frispark da de spilte mot Real Sociedad. Sett bort i fra helgens tap ser Leganés ut til å være det laget med størst drivkraft og mental styrke.
I et enkelt matematisk perspektiv, har Espanyol fått ut fingeren ved å bruke 40 millioner euro etter at de innså at nedrykk kom til å koste dem dobbelt så mye. De burde selvsagt tatt grep allerede i overgangsvinduet i sommer, men bedre sent enn aldri.
Så langt er alt godt, men jobben er langt fra gjort.
Raúl de Thomás ble kjøpt fra Benfica for 20 millioner euro og er klubbens soleklart dyreste signering noensinne. Han har takket for tilliten ved å score fem mål på fem kamper siden han kom til klubben.
Espanyol har kun tapt én seriekamp, 2-1 i Granada, siden Abelardo tok over i romjula. De ser nå ut som et lag som er vanskeligere å slå, selv om fotballen deres ofte fortsatt mangler den nødvendige flyten. Formen i det siste viser imidlertid at også de har alle muligheter til å overleve.
De som lurer på hvorfor Leandro Cabrera forlot et Getafe-lag som jakter Champions League til fordel for Espanyol og nedrykksstrid bør innse at den nye klubben hans doblet lønnen hans. De tilbød Getafe-spiss Ángel Rodríguez de samme betingelsene, men han valgte å bli værende hos Madrids underdoger, og er nå på radaren til Barcelona.
Om ikke annet understreker dette hvor viktig det er å holde seg i La Liga for alle involverte i “det andre laget” i Barcelona. En ting som var verdt å merke seg med søndagens “seks-poengskamp” mot Real Mallorca var at Cornella stadium var fullsatt, og den hæren av supportere Espanyol nå har med seg rundt i denne livsviktige fasen av sesongen er et levende bevis på at dette Espanyol-laget ikke kommer til å liste seg stille ut hvis de faktisk rykker ned.
Jeg er bekymret for Mallorca, laget som har spilt denne sesongen hovedsakelig med den samme gruppen spillere som rykket opp forrige sesong. Noen av dem har vært med på to strake opprykk med klubben, fra Segunda B til La Liga.
Ingen i La Liga har mindre penger enn Mallorca, og å kjøpe seg ut av problemene var aldri et alternativ for dem.
Mens de andre tre dumpekandidatene alle har tatt radikale grep i sine forsøk på å snu nedgangen, har Mallorca vært ute av stand til å gjøre det samme. De visste hele tiden at denne sesongen kom til å bli ildprøven for dem, og når sant skal sies ville de i alle andre sesonger sannsynligvis allerede følt at de var fortapt på dette tidspunktet. Det at de denne gangen er i en situasjon der to andre lag har like få poeng som dem og at Celta Vigo bare ligger to poeng foran gir dem i det minste grunn til å håpe, selv om jeg har en følelse av at de per nå er det laget som har minst sjanser til å unngå nedrykk.
Med åtte mål så langt har den kroatiske spissen Ante Budimir prestert veldig bra for Mallorca, og uavhengig av om de klarer å holde seg vil han nesten helt sikkert dra til en større klubb neste sesong.
Celta Vigo ville ikke la noe være uprøvd i kampen for å overleve, og hentet inn Óscar García som hovedtrener. Han er deres femte trener siden mai 2017.
Søndagens hardt tilkjempede comeback hjemme mot et Sevilla-lag som er det nest beste bortelaget i ligaen ga alle på Balaídos et stort løft. Det var også et tydelig tegn på at García og staben hans gradvis begynner å nå igjennom.
Garcías stil har alltid handlet om å kjempe og holde ballen i laget, i tillegg til å slåss for plassen din i laget heller enn å forvente at du automatisk har rett til å spille. Hans foretrukne spillestil innbyr ikke til ren overlevelsestaktikk, men er snarere en modig og proaktiv tilnærming som er risikabel, men som i det minste vil være underholdende for supporterne.
Det virker utenkelig at Celta skal rykke ned med kvalitetsspillere som Iago Aspas, Rafinha, og til og med Pione Sisto som har hatt sine utfordringer med den nye treneren, men likevel kom inn som innbytter og scoret vinnermålet mot Sevilla.
Etter at den nye treneren kom har Iago Aspas funnet igjen scoringsformen, og han har nå fått selskap på topp av Fedor Smolov i jakten på målene som forhåpentligvis vil redde Celta Vigo.
Selv om de kan skryte av å ha kvalitet offensivt, har mange av problemene deres oppstått på grunn av feil i forsvarsrekka, som den feilen som førte til Sevillas scoring forrige søndag.
Hjemmekampen deres mot Leganés 22. februar ser nå ut til å bli en enormt viktig kamp. Selv om ingenting blir avgjort der, vil den kampen garantert fortelle oss mye om hvem som kommer til å unngå nedrykk.
Én ting er sikkert; med mindre et lag som Eibar blir dratt inn i nedrykksstriden kommer med all sannsynlighet tre av de fire lagene som akkurat nå befinner seg i La Ligas kjelleretasje til å forlate Spanias øverste divisjon.
Det kommer til å bli jevnt, det kommer til spennende, og jeg blir ikke overrasket om det avgjøres helt i siste sekund.