Category Archives: Media

Krig er kjedelig

BøKa3

David Axe og Matt Bors: War is Boring. Bored stiff, Scared to Death in the World’s Worst War Zones. New York: New American Library, 2010. Engelsk tegneserie, 129 sider.

(Dubai) I 2006 la den amerikanske utenriksreporteren David Axe ut på sin første reise til en krigssone. Han dro til Irak. De neste tre-fire årene ble det flere reiser til urolige og utrivelige plasser som Afghanistan, Somalia og Øst-Timor.

Dette er utgangspunktet for en tegneserie som handler om det å reise i krigen. Som krigsturist og krigsreporter. Om rastløsheten som følger med en slik jobb. Om lengselen etter stadig å vende tilbake til spenningen der ute. Og om hvor usunt det tilsynelatende må være å leve et liv der man fra tid til annen blir truet på livet eller skremt halvt i hjel.

Det er nesten til å kjenne seg igjen i.

En liten tankevekker er boka. Men først og fremst et herlig skråblikk på galskapen som omgir min egen yrkesgruppe.

Et fritt militærdiktatur

(Kairo, Egypt) Det er noen dager siden militærjuntaen tok over her i Egypt. Siden noen ga presidenten et tilbud han ikke kunne takke nei til, og generalene tok kontroll. Nå er det normalt ganske illevarslende og lite demokratisk over militære maktovertagelser. Men i Egypt skjedde det etter ønske fra folket. Altså er det kanskje bra. Forutsatt at generalene slipper makten når de bør. Det tror vi de kommer til å gjøre. Men vi vet ikke.

Sfinx

Giza: Før bygde de pyramider for Faraoene. Det foreligger ingen planer om å reise en for Hosni Mubarak. (Foto: Fredrik)

President Hosni Mubarak hadde mange støttespillere. Mange av disse forsvant når folk forstod hvordan deres elskede president gjennom 30 år hadde rundstjålet dem. Han robbet dem for store verdier. Han stjal fra de fattige og ga til seg selv. Det var bare det at ofrene ikke visste det. Ingen fortalte dem at de ble holdt for narr av en maktsyk diktator. De fikk høre noe helt annet.

Nå har mange egyptere mistet sine illusjoner om Hosni Mubarak. I fire-fem dager har Egypt hatt fri presse. De startstyrte mediene som har overøst Egypts befolkning med løgn og fanteri i flere tiår har plutselig fått en frihet de ikke hadde under Hosni Mubarak. Nå forteller og skriver de om hvordan presidenten ranet statskassa. Han er en av verdens rikeste – om ikke den rikeste. Og de som støttet Mubarak i gatekamper mot politiske motstandere for halvannen uke siden, har fått noe å tenke på. De er i ferd med å forstå at de ble lurt. At den aldrende presidenten som i sin siste tale til folket omtalte dem som sine sønner og døtre egentlig bare tenkte på seg selv.

Derfor har Mubarak få støttespillere. Nyheter om at bandittens velfylte kontoer i Europa nå blir fryst, blir tatt godt i mot. Det er på tide å gjøre opp regnskapet. På tide for Mubarak å betale tilbake pengene han stjal.

Jeg elsker Mubarak, sier Maghdi. Taxisjåføren som frakter meg til flyplassen på denne siste dagen av nok en eventyrlig Egyptreise, savner allerede presidenten sin. Han var en god mann, fortsetter Maghdi. Og forteller hvordan han som ung soldat i det egyptiske flyvåpenet, slåss sammen med Mubarak under 6. oktober-krigen mot Israel i 1973 (krigen som utenfor den arabiske verden er mer kjent som Yom Kippur-krigen).

Maghdi har kanskje ikke lest avisene ennå. Eller tror han kanskje ikke det han leser? Han er vant til at egyptiske medier lyver. Kanskje trenger taxisjåføren bare litt tid. Han må venne seg til en ny virkelighet. En tid der ingen lenger kontrollerer hva folket skal få vite. Hvis generalene som leder militærjuntaen holder ord, da.

Rock the Casbah

(Bangkok, Thailand) En sommerdag for snart 14 år siden gikk jeg fort opp en bakke ved havna i Algeries hovedstad Alger. Dagen etter skulle algerierne gå til valg. Noen få internasjonale journalister var invitert av myndighetene for å dekke begivenheten. Og myndighetene gjorde det de kunne for å holde oppsyn med oss. Svetten rant der jeg strenet av gårde i varmen, rett mot det vi hadde døpt Alle forbudte områders mor – Kasbahen i Alger.

Et par av mine statsansatte forfølgere holdt tritt med meg opp mot hovedstadens gamle festningsby. Men der inne klarte jeg å riste dem av meg. I alle fall så jeg de ikke igjen. Jeg tror heller ikke de hadde noe ønske om å bevege seg inn i ukontrollert fiendeland. Noen kvartaler inn gjennom de trange smugene møtte jeg, kanskje ikke helt overraskende, den kanadiske journalisten Robert Pelton.

Sist jeg møtte Robert var i et sentralafrikansk land på randen av borgerkrig et par år tidligere. Robert Pelton var da kjent som mannen bak reiseguiden The World’s Most Dangerous Places. En nyttig bok for de av oss som av og til finner det nødvendig å oppsøke slike steder. Under vårt første møte fortalte Robert at han hadde gitt det afrikanske landet fem av seks stjerner på skalaen over hvor farlig plassen var. Altså veldig til ekstremt farlig. Derfor var det ikke umiddelbar glede jeg følte ved gjensynet i Alger. Takk for sist! Remember – Burundi! Joda. Hvor farlig er det her da? Seks stjerner. Definitivt, konkluderte Pelton. Akkurat. Kanskje ingen lur ide å stikke av fra mine spioner likevel. Men det var jo til Kasbahen de fleste journalistene ville. Det var der storyen lå.

Det var fra denne gamle bydelen opprøret mot franske kolonistyresmakter ble ledet. Og det var fra denne uoversiktelige bydelen deler av det islamistiske opprøret mot myndighetene ble drevet under valget i 1997. Islamistene fikk ikke delta i valget. I ukene og dagene før ble det gjennomført en rekke massakre og bombeangrep mot sivile i byer og landsbyer. Myndighetene lot oss mer enn gjerne se terrorens resultat på nært hold. Men de som stod bak ville de ikke at vi skulle snakke med.

Myndighetene i Algerie er vant til å takle opprør og krav om reformer. I Algerie har de lang tradisjon for å slå slikt ned med brutal makt. Når det i dag protesteres i hovedstaden Alger med krav om reformer, er det god grunn til å tro at protestene vil bli slått i bakken – bokstavelig talt. Det folkelige opprøret i det lille nabolandet Tunisia har nok inspirert folk i nabolandene. Men både Algerie og Egypt er kjent for å bruke nådeløse midler mot de som forsøker å si sin mening. Slik kan makteliten i de nord-afrikanske kvasi-demokratiene bli sittende med makten.

Igjen er det noe som spirer i Kasbahen i Alger. Denne gangen er det et krav om mer frihet og skikkelig demokrati. Og der inne blant de trange smugene klarer myndighetene aldri å få helt kontroll. Det vet de.

(For ordens skyld: Hvis du ikke skjønte overskriften: Søk på punkrock og casbah, og se hva resultatet blir).

Med hodet over vannet – Down under

(Brisbane, Australia) I noen dager har jeg tråkket rundt i gjørmete gater i Australia. TV 2-fotograf Frode Hoff og jeg har etter fattig evne forsøkt å dokumentere hva en naturkatastrofe gjør med folk som ikke er vant til å takle den slags.

Vincent

Vincent Street i millionbyen Brisbane. Det er byens fattige som har bygd i de flomutsatte områdene. (Foto: Fredrik)

Vi har møtt folk som har mistet alt. Som har sett venner og familie seile av gårde i døden. Som bensinstasjonseieren Martin Warburton i landsbyen Grantham. I delstaten Queensland et par timers kjøring unna millionbyen Brisbane. Landsbyen ble rammet av en innlandstsunami. Vannmassene veltet nedover fjellskråninger. Infernoet måkte ut et gigantisk elveleie og rullet nådeløst mot sine ofre. 15 minutters varsel fikk innbyggerne i Grantham. Men ingen skjønte riktig hva det var som ville treffe dem. Martin var inne på bensinstasjonen da vannet kom fossende nedover gaten. Bygningen var full av vann i løpet av sekunder. Han trakk pusten, dukket under døråpningen og dro seg i sikkerhet opp på taket av bygningen. Der stod han tørt, men som et hjelpeløst vitne til hvordan kunder han kjente klamret seg til flytende biler, før de glapp taket og forsvant. I Grantham forsvant 27 av landsbyens 200 innbyggere. Ingenting vil noensinne bli som før i Grantham.

Mest inntrykk gjorde historien om Jordan Rice fra Toowoomba. Byen som ligger oppe i fjellet utenfor Brisbane, og er kjent over hele Australia for sine vakre hager. Det var lite vakkert ved byen den dagen vannmassene dundret gjennom hovedgatene og rev med seg folk og biler. 13 år gamle Jordan ble fanget sammen med moren og lillebroren på 10. Jordan klamret seg fast til et tre. Da hjelpen kom skjøv han lillebror foran seg. Det tok nok det siste av krefter gutten hadde å tære på, for sekunder senere forsvant han. Moren var hjelpeløs vitne til hvordan sønnen ble borte. De var i byen for å kjøpe ny skoleuniform til Jordan. Om et par uker skulle han begynne på High School. Lillebror ble reddet, men også Jordans mor måtte til slutt gi tapt for naturkreftene.

VincbåT

Fotballbanen på universitetet (Foto: Fredrik)

Ved universitetsområdet i St Cloud lå en båt på land. Et par hundre meter fra elvebredden. Slengt opp av de frådende vannmassene. Sammen med svenske Aftonbladet, leide vi et helikopter for å skaffe oss bedre oversikt over flomområdene. Vi fløy over Wivenhoe-dammen. Området nedenfor stod fortsatt under vann. Dammen var fylt til 200% av kapasiteten. I fjor var den på rundt 20%. Lukene var slått opp på vidt gap for å tømme ut mest mulig før neste nedbørsmengde kommer. Og i følge værmeldingene skjer det om et par dager.

Samtidig med at et område på størrelse med Frankrike og Tyskland ble satt under vann i Australia, ble andre land utsatt for kraftig nedbør. I Brasil er mange hundre drept av jordskred som følge av regnværet. I Sri Lanka har flommen tatt livet av mange ganger så mange mennesker som i Australia. Likevel fokuserer de fleste norske medier på Australia. Vi gir de andre katastrofene oppmerksomhet – men ikke like mye. Grunnen er blant annet likheten mellom vårt eget samfunn og det australske. Vi identifiserer oss lettere med en australsk rekkehusfamilie, enn en familie i en brasiliansk Favela. Eller en familie på landsbygda i Sri Lanka. Alle ofrene er like viktige. Men kanskje er det de som ligner mest på oss som får oss til å våkne. Som får oss til å forstå at klimaet er en utfordring vi alle har et ansvar for å ta på alvor.

Nedbøren flytter seg, og flommen sprer seg til andre steder i Australia. Lenger sørover langs østkysten. Det er ikke sikkert det er over ennå.

De forsøker å bli kvitt oss

(Bangkok, Thailand) 5. januar ble en 22 år gammel mann funnet drept i Baluchistan-provinsen i Pakistan. Kroppen hans var gjennomhullet av kuler. Ilyas Nazar ble trolig drept fordi han var journalist. Ilyas ble årets første offer.

I fjor ble 97 nyhetsfolk drept på jobb. Det er 36 færre en året før. Noe av årsaken er at 32 journalister ble myrdet i en enkeltstående hendelse på Fillippinene i 2009.

Av de 97 som døde, ble trolig over 80 myrdet. De aller fleste var på jobb i eget land. Pakistan peker seg ut som det aller farligste landet, med 16 drepte. Etterfulgt av Mexico og Honduras der 10 ble drept i hvert av de to landene.

Totalt er over 1600 journalister drept siden 1996. De siste årene har mange kolleger mistet livet i Irak og Afghanistan. Der er det ikke lenger så mange som dør. Rett og slett fordi vi i større grad holder oss unna, eller er svært forsiktige med å bevege oss rundt.

Tallene er fra International News Safety Institute.

Truslene i Kabul

14. januar 2008 ble Hotell Serena i Kabul angrepet av to gjerningsmenn. Jeg var en av flere norske journalister som var på hotellet sammen med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept. Sju andre ble drept på hotellet den kvelden. Utenriksdepartementets presseråd, Bjørn Svenungsen, ble skutt og dødelig såret. Han overlevde.

Angrepet fikk voldsom medieoppmerksomhet hjemme i Norge. Statsråden havnet i et dødelig drama der en selvmordsbomber sprengte seg i lufta, og en annen gjerningsmann iført afghansk politiuniform gikk rundt og likviderte hotellgjester og ansatte. I ettertid viste det seg at norske myndigheter, også UD, satt på vesentlig etterretningsinformasjon som de ikke delte med oss journalister. For dette ble UD kritisert av meg og andre. Vårt felles problem var at ingen av oss satt med klare retningslinjer for delegasjonsbesøk til farlige områder. Som journalist senket jeg guarden så lenge norsk politi var tilstede. Jeg innhentet ikke egen informasjon fordi jeg regnet med at sikkerheten rundt Støre var så streng at han ikke ville tatt inn på Serena hvis det virkelig var slik at man forventet et angrep.

I Kabul må militær etterretning til enhver tid forholde seg til flere hundre trusler. Å sortere de virkelig farlige fra det som bare viser seg å være falske rykter, er et krevende arbeid. Det sies at over 90 prosent av truslene ikke realiseres som virkelige aksjoner. Altså er det tomme trusler, eller aksjoner som blir avblåst fordi de av en eller annen grunn ikke er gjennomførbare. Skulle etterretning og politi tatt hensyn til alle truslene, ville alt stoppet opp i den afghanske hovedstaden. Skulle man tatt alt på alvor, måtte Støre bli hjemme. For samtidig som det forelå flere konkrete trusler mot Serena, var det også konkrete trusler mot militære baser, ambassader, andre hoteller og ikke minst trafikknutepunkt i Kabul. Man tok altså en kalkulert risiko når man innlosjerte Støres følge på Serena. Slik man gjør i en krigssone.

Men man kan dele på den informasjonen man sitter på. Det ble ikke gjort. I dag er det annerledes. Noen beskylder meg og andre for å være etterpåkloke når vi har reist kritiske spørsmål ved hvordan vi journalister ikke ble godt nok informert om sikkerhetstruslene som var kjent av myndighetene. Men etterpåklokskap skal man ikke kimse av. Det er viktig å trekke lærdom av feil man gjør. Slikt kan redde liv i fremtiden. Etter Serena har jeg vært på reise med både utenriksministeren og statsministeren til farlige områder. Jeg gjør mine egne sikkerhetsforberedelser, og jeg blir grundig informert av medreisende livvakter fra politiet om de truslene vi risikerer å møte. Det er veldig bra. Slik skal det være. Vi har alle lært. Det skylder vi Carsten og de andre som ble drept på Serena.

Samme dag som Serena hotell ble angrepet, ble lederen for politiets livvakttjeneste i Kabul kalt inn til et møte med forsvarsattacheen ved den norske ambassaden. Han ble informert om at det forelå konkrete trusler om et angrep mot området rundt Serena. Dette er ikke nytt. Jeg skrev om dette for to år siden i boka Skuddene på Serena hotell. Det militære etterretningsapparatet satt på informasjon om at hotellet vårt var mer utsatt enn jeg var informert om. UDs folk fikk vite om truslene, men ikke journalistene. Dette var også del av kritikken som ble reist mot myndighetene under høringene i Stortinget våren 2008 (undertegnede var en av flere som redegjorde for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité). Også den australske ambassaden, som i januar 2008 holdt til på Serena hotell, kjente til truslene. De hadde holdt ambassaden stengt for besøkende i to måneder i frykt for at truslene var reelle.

1.oktober i år, to og et halvt år etter høringene, avdekker kolleger i NRK via informasjon fra nettstedet Wikileaks, at det forelå svært konkrete terrortrusler mot Serena. Å lese innholdet i de internasjonale styrkenes etterretningsrapporter skrevet hele tre måneder før angrepet, er omtrent som å lese om angrepet beskrevet i ettertid. Det er skremmende. Noen har altså tystet om de dødelige planene, men i mylderet av etterretningsinformasjon druknet akkurat denne rapporten. Slikt skjer, og er kanskje ikke til å unngå. Jeg vet ikke om denne ene etterretningsrapporten ble gitt videre til norsk politi. Men fordi politiet valgte å la utenriksministeren bo på Serena er det ingen grunn til å tro at den militære etterretningen la spesielt vekt på trusselen. Enten den ble formidlet til PSTs livvaktledelse eller ikke.

Informasjonen i rapporten er så konkret at jeg føler meg sikker på at flere av oss som var på Serena ville reagert annerledes om vi hadde kjent til innholdet. Den beskriver hvordan gjerningsmenn vil sprenge og skyte seg gjennom vaktholdet ved hovedinngangen for så å likvidere folk på hotellet før de sprenger seg selv i lufta. Det var et slikt angrep jeg ble utsatt for. Hadde alle vi som var på Serena kjent til planene, kunne liv vært reddet. Jeg antar at jeg selv hadde valgt å søke dekning fremfor å oppsøke stedet der skuddene falt. Slik ville sikkert flere prioritert. Det tok faktisk gjerningsmennene ett minutt eller så fra de første skuddene ble løsnet til en av dem stod inne i lobbyen og drepte. Avgjørende sekunder som hadde gitt folk mulig til å komme seg i sikkerhet.

Det jeg finner mest urovekkende ved dette, er at vi heller ikke i forbindelse med høringene våren 2008 ble informert om denne ene konkrete trusselen – som i alle fall da var kjent for politiet. Jeg forstår at man av hensyn til spioner og tystere er nødt til å holde tilbake noe informasjon, men her kunne man valgt å gjøre det klart at dette var et angrep som noen var blitt tydelig og detaljert advart om. Jeg forstår at det var vanskelig informasjon å legge på bordet, men ingen har noe å tjene på unødig hemmelighold i denne saken. Det svekker bare tillitten til apparatet som håndterer sikkerhet for ministere og andre. Oppmerksomheten saken nå får, tyder på fortsatt stor interesse. Jeg håper og tror at Wikileaks-lekkasjene, fører til at mest mulig informasjon av betydning nå blir offentliggjort. Åpenhet er en god ting i et demokratisk samfunn. Det er ved hjelp av nettopp det vi kan kontrollere hverandre – og stole på hverandre. For å vite om alle har gjort en god jobb, må mest mulig informasjon komme ut.

Så noen ord til slutt om journalistikk. Som i 2008 opplever jeg det som en krevende øvelse å bli intervjuet av journalistkolleger med mer eller mindre innsikt i saken. Det er ikke alltid det man sier blir det man mener når det kommer på trykk. Jeg er tabloid av legning, og uttaler meg også slik. Jeg mener at liv kunne vært spart om alle på Serena kjente til de konkrete truslene. Men. Jeg beskylder ikke med det politiet eller utenriksdepartementet for ikke å ha gjort sitt beste. All den tid politiet mente at Serena var trygt nok for Støre, er det ingen grunn til å tro at
de trodde hotellet ville komme under angrep. Og jeg har ingen som helst grunn til å tro at utenriksministeren og hans medreisende satt på informasjon om denne konkrete terrortrusselen. Det er slutninger kolleger har gjort basert på at jeg ber myndighetene dele med oss det de har av informasjon. Kortslutninger.

Drømmekrigen

DrøMmekrigen 001

Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge. Oslo: Aschehoug, 2010. 338 sider.

Anders tok på seg den oppgaven NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG for lengst skulle tatt ansvar for. I 2007 flyttet han til Kabul for å rapportere fra krigen. Norge er i krig i Afghanistan, og ingen større redaksjoner har tatt på seg oppgaven med å opprette permanente korrespondentstillinger i landet. I tre år var Anders den eneste bofaste norske journalisten i det krigsherjede landet. For det fortjener han både heder og ære. Han har klart det vi som bare besøker landet av og til ikke klarer. Han har maktet å komme under huden på afghanerne. Han har rapportert fra den sivile siden av krigen, på en måte undertegnede og andre ikke klarer.

Drømmekrigen er en oppsummering av Anders sitt liv og virke de siste tre årene. Vi får være med ham på reportasjeturer rundt i landet, og vi får del i hans tanker om journalistikk. Han er svært kritisk til både sin egen og kollegers rolle i samarbeid med militære styrker i Afghanistan. Anders driver nærmest med selvpisking når han problematiserer journalisters embedding med soldatene. Han mener at soldater og offiserer i stor grad påvirker innhold og vinkling på oss journalister som reiser rundt med soldatene. Det får stå for hans regning. Selv er jeg aldri i tvil om at min lojalitet til det journalistiske produktet står over lojaliteten til soldatene jeg deler skyttergrav og middag med. For ordens skyld: Hammer navngir undertegnede som en av journalistene som har svært tette bånd til Forsvaret.

Anders er, som de fleste andre som følger utviklingen i Afghanistan tett, svært kritisk til krigen. Han beskriver hvordan situasjonen har forverret seg betydelig de årene han har hatt sin journalistiske base i Kabul. Drømmekrigen er en god bok. Og det er en viktig bok.

Farlige krigslekkasjer?

Noen lekker som en sil, og bra er det. Vi journalister er avhengige av lekkasjer hvis vi skal klare å avdekke kritikkverdige forhold av samfunnsnyttig betydning. Sånn sett er Wikileaks lekkasjer fra krigen i Afghanistan både viktige og nyttige for demokratiet og ytringsfriheten. Hvis lekkasjene bidrar til å gi oss større forståelse av krigen, og til å korrigere for eksempel tallet på drepte afghanske sivile, er lekkasjene også riktige.

Det tar tid å gå gjennom over nitti tusen dokumenter. Men, etter å ha skummet Wikileaks sider, har jeg dannet meg et inntrykk av hva slags informasjon som nå blir kjent. Det er i all hovedsak snakk om korte situasjonsrapporter. Rapporter som med mer eller mindre nøyaktighet er sendt inn fra slagmarken for at den militære ledelsen skal kunne danne seg et bilde av hva som skjer, og hvordan og med hvilke midler man bør agere. Rapporter som er hemmelige, men som normalt gjøres tilgjengelige for diplomater, hjelpearbeidere, sikkerhetsselskaper i Afghanistan. Og for journalister med kontakter.

Rapportene ser ikke ut til å avdekke mye nytt. Unntaket er et av temaene som Wikileaks-sjefen Julian Assange la vekt på under pressekonferansen i London mandag. Nemlig at det kan se ut som om de internasjonale styrkene har underrapportert sivile tap som følge av de internasjonale operasjonene. Stemmer dette, er vi mange som vil kreve at de militære styrkene, egne og andre vestlige, legger kortene på bordet, og gir oss korrekt informasjon. Vi har krav på å få vite hvor store sivile ødeleggelser våre allierte og egne soldater påfører afghanerne. Det er viktig for Afghanistan-debatten. Veldig viktig.

At deler av den pakistanske etterretningstjenesten ISI pleier et nært samarbeid med Taliban, bør ikke overraske noen som har fulgt utviklingen i regionen de siste årene. Derfor er det kanskje grunn til å tro at det ikke kommer veldig mange store og overraskende nyheter ut av publiseringen av de hemmeligstemplede rapportene. Dette velkjente samarbeidet ble av flere store internasjonale nyhetsformidlere løftet opp som noe av det mest oppsiktsvekkende ved lekkasjene.

Etter en overfladisk gjennomgang av rapportene som omfatter norske soldater, dukker det opp lite nytt. Det er kopier av innrapporteringer som involverer norske soldater i skuddveksling. Og det er kopi av minst en melding som angår situasjonen da Taliban nektet journalisten Pål Refsdal å reise hjem etter et opphold hos gruppens krigere.

En type melding som kan bidra til å svekke det norske folks tillit til egne styrker, er nyheten om at norske soldater har drept sivile uten at dette har blitt offentliggjort. Det bidrar til å mistenkeliggjøre soldatene og innholdet i det oppdraget de er satt til å utføre. Spesielt hvis det blir kjent at slik informasjon med vilje er holdt tilbake. Dagbladet har i to dager flagget stort en hendelse der de hevder at norske soldater i henhold til en av rapportene har skutt og drept en sivil mann. NRK og Aftenposten fulgte opp, og Forsvaret ble tvunget til å se nærmere på saken. Hadde Dagbladets journalister tittet nærmere på rapporten, ville de sett at rapporten ikke henviste direkte til norske soldater, og at drapet skal ha skjedd på en helt annen kant av landet enn der norske soldater er stasjonert. Journalister skal være på vakt overfor soldatenes handlinger i krigen, men det er ikke vår oppgave å mistenkeliggjøre dem. Denne nevnte rapporten hadde, i likhet med svært mange situasjonsrapporter fra kampens hete, en stavefeil. Det var forholdsvis enkelt å sjekke norske styrker ut av saken.

Det hvite hus og det norske Forsvaret har det til felles at de er bekymret over lekkasjene. Selvfølgelig skal de være det. Hvem lekker, og hvor mye mer informasjon kan komme ut? Og ikke minst – vil lekkasjene utgjøre en sikkerhetsrisiko for soldatene. Wikileaks Assenge hevder at de ikke vil det, fordi de offentliggjorte rapportene ikke omtaler pågående operasjoner. Han sa også at Wikileaks selv har valgt å holde noe av materialet tilbake i frykt for at publiseringen kunne føre til at liv vil gå tapt. Militære ledere i Norge og hos våre allierte mener derimot at sikkerheten til soldatene nå kan være svekket. Svekket fordi fiende ut fra det enorme materialet kan lese seg frem til et operasjonsmønster.

Det høres ikke veldig sannsynlig ut. Det er i all hovedsak ikke snakk om en veldig avansert fiende. Det er snakk om en fiende som hele tiden oppholder seg i områdene der soldatene opererer, og på den måten blir langt mer kjent med det militære operasjonsmønsteret enn om de satte seg ned for å studere de publiserte rapportene. Erfaringer fra felt tyder på at fienden legger merke til hvor og når de militære styrkene beveger seg fordi de selv er tilstede. Og at det er utgangspunktet for de fleste angrepene.

Jeg tror den største faren, både for det norske Forsvaret og våre allierte, er at lekkasjene eventuelt skulle vise at vi ikke har fått kjennskap til krigens virkelige kostnader. Da vil motstanden mot krigen i Afghanistan øke betydelig.

Jeg brøt straffeloven, og sover like godt om natta.

(30,500 fot over Europa, på vei mot Asia) I fjor høst slapp jeg bomben. Jeg innrømmet at jeg bestakk offentlig tjenestemenn over en lav sko i Kongo. Jeg skrev om det her på bloggen min. Jeg forbrøt meg mot norsk straffelov, og har ingen som helst problemer med det. Om nødvendig, gjør jeg det gjerne igjen. Og jeg forteller om det.

En del journalist kolleger mener jeg burde holdt kjeft om mine lovbrudd, fordi de bidrar til å svekke journaliststandens omdømme. Hvordan skal vi nå, med troverdighet, avsløre alvorlige korrupsjonssaker uten at det slår tilbake mot oss?, spør mine kolleger som er skeptiske til å fortelle sannheten om hvordan vi jobber. De om det. Jeg synes det ville være mer forkastelig om vi holdt tilbake detaljer om arbeidsmetodene våre. Hvis ikke journalister står åpent frem om hvilke metoder vi bruker, hvem andre kan vi da kreve det av? Mitt mål er ikke å gjøre det enklere for kolleger. Mitt mål er å gi seere og lesere så mye informasjon som mulig.

Dagbladet hadde problemer med å innrømme at de hadde bestukket offentlige tjenestemenn i Kongo. Forsøk på å nekte, var bare løgn. VG innrømmer delvis at de bryter straffeloven. Men bare delvis. Avisa har for eksempel ikke offentliggjort hvordan de har kjøpt seg tilgang til innholdet på Tjostolv Molands telefon, for så å bryte seg inn i telefonen og stjele innholdet. Flere lovbrudd de kanskje ikke er så stolte over. Aftenpostens Jørgen Lohne har stått åpent frem som en bestikkende omreiser på Aftenpostens egne sider.

Mitt poeng når jeg skrev om at jeg måtte betale 100 dollar til dommeren som dømte Moland og French til døden, var å vise at dommeren var korrupt. Noe jeg mener sier noe om de dømtes sikkerhet. Men saken ble fanget opp av andre norske medier, der jeg ble gjort til skurken. I en korrupsjonssak er det vel to skurker. Nå skal det også sies at både dommeren og assistenten var bevæpnet da de skulle innkassere beløpet det kostet meg å få adgang til rettssaken mot Moland og French. Sånn sett ville det kanskje vært enkelt for meg å omdefinere det hele til et væpnet ran. Et væpnet ran var det også da kongolesisk politi med automatvåpen stoppet oss på en tur gjennom landet, og mente det var et problem med at bilen vår var registrert i en annen provins. Løsningen var noen titalls dollar. Men væpnet ran var det ikke da immigrasjonsmyndighetene fant en ikke-eksisterende feil i passet mitt, og mente jeg burde forlate landet. Eller da de fant en annen feil noen uker senere, da jeg var på vei hjem, og antydet at jeg burde bli i Kongo en ukes tid til for å rydde problemet av veien. 200 dollar ryddet problemet av veien på få sekunder. Jeg har også familie og forpliktelser jeg må hjem til.

Jeg bryter loven, og vet det. Men jeg mener det er nødvendig. Det ville vært en katastrofe om ikke norske medier skulle gjøre det de kunne for å dekke den latterlig dårlig gjennomførte etterforskningen og rettergangen mot Moland og French. Av og til må man ta seg til rette. Noen ganger innebærer det lovbrudd.

Organisasjonen Transpracy International hisset seg opp over min notoriske innrømmelse av å ha begått straffbare handlinger. De truet med anmeldelser. Men det var tomme trusler. Det er jo også et definisjonsspørsmål om det faktisk dreier seg om korrupsjon i mitt tilfelle, all den tid jeg står åpent frem om betalingene. Det er vel først og fremst i det skjulte slike forbrytelser skjer.

En organisasjon som kaller seg Personvernforeningen og organisasjonens leder, Oddbjørn Jonstad, følte at jeg slapp for lett unna. Jonstad leder en forening som på nettet bærer preg av å være en interesseorganisasjon for de som føler at myndighetene er ute etter å plage borgerne. I dette tilfellet ønsket Jonstad å bidra til at myndighetene satte i gang en prosess mot meg. Han anmeldte meg for korrupsjon. Bevismaterialet var min egen blogg, der jeg innrømmer de faktiske forhold. Manglerud politikammer, som etterforsket saken, kom frem til at det å sende etterforskere til Kongo for å se nærmere på saken, var i drøyeste laget. Vi har alle sett at politiet mangler ressurser. Saken ble derfor henlagt. Noe som falt Jonstad tungt for hjertet. Han anket avgjørelsen, og statsadvokaten i Oslo begjærte saken gjenopptatt. Politiet henla saken på nytt, med de samme argumenter. Nå kan korrupsjonssaken mot meg og TV 2 ikke reises på nytt, med mindre det foreligger vesentlig ny informasjon. Det gjør det i denne bloggen du nå leser, i form av flere innrømmelser.

Å være ærlig belønnes normalt. Men ikke i dette tilfellet. Jeg har kranglet i radiostudioer om riktigheten av å bidra til å berike offentlige tjenestemenn i Kongo. Selvfølgelig er det ikke slik at jeg ønsker å svi av mest mulig penger. Men når jeg først gjør det, har jeg ingen problemer med å stå for det. Hadde min moral hindret meg, måtte jeg blitt hjemme. At enkelte av mine kolleger lyver, og ikke tør fortelle åpent om sine arbeidsmetoder, mener jeg bidrar til et større troverdighetsproblem.

Personverforeningen ble moralsk indignert over mine lovbrudd, og vil ha meg straffet. Det ser ikke ut til at de lykkes. Under en journalistkonferanse i Tønsberg nylig, var korrupsjon i Kongo tema for åpningsseminaret. Vi tar altså temaet på alvor. Det betyr ikke at vi er villige til å endre handlingsmønster.

Jeg benyttet meg også av utstrakt korrupsjon for å sikre at jeg kunne være i Irak under utbruddet av de amerikansk-ledede angrepene mot Bagdad våren 2003. Jeg betalte offentlige tjenestemenn i bøtter og spann for at vi skulle beholde vår journalistakkreditering og ikke kastes ut av landet. Jeg har bestukket palestinske tjenestemenn på Gazastripen, for i det hele tatt å komme meg inn i området. Jeg har bestukket politimenn i Kenya og i Rwanda. Jeg har betalt noen dollar i Afghanistan, Indonesia og Libanon. Slik er min verden. Jeg må forholde meg til de som krever penger. Som med eller uten våpen er i stand til å gjøre tilværelsen min ubehagelig. Og jeg vil fortsette å bestikke offentlig tjenestemenn der jeg mener det kreves av meg. Dessverre.

Og jeg vil fortsatt stå åpent frem med mine arbeidsmetoder, ulovlige som ulovlige. Selv om noen mener at jeg som rollemodell for andre journalister skal være forsiktig. Det var ikke jeg som oppfant korrupsjon og bestikkelser. Jeg er bare nødt til å forholde meg til dette. At noen blir moralsk indignert over min lovforaktende livsførsel få heller være.

Den første utenriksreporteren

Gekkongo 002

Ryszard Kapuscinski: Reiser med Herodot. Oslo: Aschehoug, 2006. 233 sider.

(Kongo) Ingenting som å lese om Kongo, mens du er i Kongo. Jeg sitter i utkanten av jungelen, bare noen meter fra den enorme floden, i Kisangani (tidligere Stanleyville) og leser den legendariske polske telegrambyrå-journalisten Kapuscinskis beretninger om sine første reiser rundt i verden.

Han beskriver den reisende reporterens jobb som den aller mest ensomme tilværelse. En tilværelse der du reiser rundt, treffer folk og stifter nye bekjentskaper – for så å fortsette reisen videre. Kapuscinskis trofaste følgesvenn på disse reisene er helleneren Herodot. Det vil si Herodots verk “Historie”. På sine reiser til Asia og Afrika leser Kapuscinski Herodots verk, mens han krysser fotspor helleneren etterlot seg for to og et halvt tusen år siden – og han leter etter de samme trekkene. Polakken ønsker i tillegg til å få oppfylt sin drøm om å bruke livet på å krysse geografiske grenser, også å krysse tidens grenser.

Kapuscinski omtaler Herodot som den første reporteren. En som reiste rundt og samlet informasjon om sin samtid og fortid, for så å nedtegne dette i “Historie”. Kapuscinskis egne betraktninger om den eldgamle teksten er interessante.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.