Category Archives: Libanon

Klasebomber: Flott med forbud, men hjelper det?

(Oslo/Sawane, Libanon) Idag signerer representanter for over 100 nasjoner forbudet mot klasebomber. Det er flott. Men hva med de som ikke vil gå med på et slikt forbud? Hvor mye er avtalen egentlig verdt når det er de krigførende nasjonene som bruker klasevåpen som heller ikke vil godta et forbud? Regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått mye skryt for avtalen, men fortjener de egentlig det?

På gravplassen utenfor landsbyen Sawane i Sør-Libanon står en gravsten med et bilde av en ung gutt. 11 år gamle Muhammed lekte sammen med fire kamerater i oktober 2006 – da alt gikk galt. En liten udetonert bombe falt ned fra et tre der guttene lekte. Den eksploderte mellom dem. Muhammed døde av skadene han ble påført. Den lille bomben var opprinnelig ammunisjon i en granat fylt med små bomber. Granaten var skutt inn i Sør-Libanon av israelske styrker halvannen måned tidligere.

Jeg var selv i Sør-Libanon under den månedlange krigen i 2006, og var vitne til hvordan klasebomber og -granater haglet inn over den libanesiske landsbygda i krigens siste fase. Resultatet var ifølge FN i Libanon hundretusener av små udetonerte bomber som ble liggende etter krigen. Nærmere tre hundre mennesker har blitt rammet av disse bombene i de drøye to årene som har gått siden krigshandlingene stanset. 27 av dem er drept. En av de drepte er altså 11 år gamle Muhammed fra landsbyen Sawane.

-Jeg savner Muhammed veldig. Jeg tror han er i Paradis, sier en av vennene – Hussein. Savnet av den drepte gutten er fortsatt merkbart i landsbyen Sawane, to år etter at han ble drept. Muhammed er en av landsbyens martyrer.

For Muhammeds venner og familie gir seremonien her i Oslo liten trøst. Ikke bare fordi et forbud kommer for sent, men også fordi nabolandet Israel ikke vil annerkjenne avtalen.

Håpet er jo likevel at avtalen og det internasjonale forbudet vil gjøre det vanskeligere for land som Israel, Kina, Russland og USA å bruke disse våpnene i fremtiden. At den internasjonale fordømmelsen bruk av disse våpnene fører til blir så ubehagelig at krigførende nasjoner velger å bruke andre typer våpen. Våpen som ikke i like stor grad rammer sivilbefolkningen og gjør store områder ubrukelige i årtier etter at kampene har stilnet.

Frykt for borgerkrig

Igjen skytes det i Beiruts gater. Libaneserne frykter at landet nå kastes ut i en ny, blodig konflikt. I halvannet år har landet vært rammet av en alvorlig politisk konflikt mellom religiøse partier.

Sunnimuslim og statsminister Fuad Siniora har ifølge opposisjonspartiet Hizbollah ikke gitt den shiamuslimske organisasjonen tilgang til den makten Hizbollahleder Hassan Nasrallah mener de fortjener. Da myndighetene tidligere denne uken stengte Hizbollahs telenett i Libanon, kokte det over. Hizbollah-milits reagerte med å sette opp barrikader flere steder i de muslimske bydelene i Beirut. Det har blitt skutt med automatvåpen og granater i sammenstøt mellom Hizbollah og hæren. Maskerte, væpnede Hizbollah-medlemmer har angrepet pro-vestlige medier. Nå kontrollerer gruppa store deler av Vest-Beirut og handelsdistriktet Hamra.

Jeg har snakket med venner og kolleger som bor i Beirut. De forteller at det utover fredagen roet seg noe ned, og at det er håp om at kampene er over og at partene kan sette seg sammen for å forhandle. Men de forteller også hvordan minnene fra borgerkrigen vekkes til live. I årene 1975-1990 ble rundt 150 000 libanesere drept i en av de blodigste borgerkrigene verden har sett i nyere tid. Borgerkrigen førte også med seg en syrisk og israelsk intervensjon og kamper på flere fronter. Hizbollah ble grunnlagt som en organisasjon med det mål å jage israelske okkupasjonssoldater ut av Sør-Libanon.

Arabiske ledere vil nå samles til et krisemøte for å diskutere konflikten. De frykter at konflikten mellom anti-vestlige og pro-vestlige grupper vil spre seg til andre land i regionen. Iran sitter med en viktig nøkkel for å dempe urolighetene. Hizbollah er totalt avhengig av iransk støtte, både når det gjelder tilgang til finanser og våpen. Også Syria er et viktig nøkkelland for Hizbollah, og har innflytelse over organisasjonen.

Det viktigste er at statsministeren og Hizbollahlederen kommer i dialog, og klarer å løse den politiske konflikten. Kampene er ikke så alvorlige at de defineres som borgerkrig ennå, men dette kan utvikle seg i feil retning.

Jeg har bodd og arbeidet i Libanon. Gjennom 16 år har jeg avlagt det svært vakre landet en rekke besøk. Det har vært fantastisk å se hvordan libaneserne har klart å reise landet fra asken. Derfor er det også så uendelig trist hver gang nye konflikter bryter ut og truer med å kaste landet ut i nok en krig.

10.mai.2008 @ 22:12av Mons Feywahl

Det er lov å håpe, men jeg tror dessverre det ikke blir borgerkrig der nede. Det ville vært gledelig for Israel og Jesu Kristi disipler. Døde arabere er til verdens beste. Det går heldigvis sakte i riktig retning, og Guds absolutte vrede nærmer seg. Da skal all verdens søppel destrueres, og en ny verden skal oppstå. Der finnes ikke SV-ere, Treholter, arabere, flaskeknusere, sigøynere, mållag, analfabeter, muslimer, iberiasnegler, gravskjendere, hip pop, måkeskrik,
sylteagurk, Lundteiger, Obamaer, kverulanter, Kristin Halvorsen, barkebiller og Mekka.

11.mai.2008 @ 15:21av Antisosialist

Du glemte å legge skylden for urolighetene på USA og vesten, slik du pleier.
Kanskje du har lagt inn det under en FAQ eller noe slikt

11.mai.2008 @ 18:34av Mons Feywahl

Herr Antisosialist

Det er overmåte positivt at du er antisosialist, men ellers trenger du terapi. Men, herregud, du kan absolutt reddes. USA og Vesten blir beskyldt for ALT mellom himmel og jord. Og det er i hovedsak sosialistene som står for denne uhyggelige indoktrineringen i skole og samfunn. Sannheten er: USA reddet oss fra Hitler. USA er ENESTE bufferen mot islamsk ondskap og satanisme. USA har moralsk rett til å ta noenlunde kontroll over oljeforekomster som befinner seg i galmannsland. Israel har RETT til å forsvare seg mot arabisk terror. Ikke bare rett…, det er en over 3000 år gammel befaling fra Gud. Norske kvinner har rett til å forsvare seg mot gruppevoldtekter fra somaliere og andre uhumskheter. Vesten står for sivilisasjon – de fleste andre representerer Satan og må bekjempes når de truer Vestens interesser.

Antisosialist – Ta Omega 3 og gå i fjell og mark. Og tenk, tenk og tenk. Bare det faktum at du er antisosialist gir håp for moderat opptreden, og et liv etter døden sammen med andre antisosialister og friske.

12.mai.2008 @ 12:07av Kapellan Magellan

Du kan trygt ta av deg vesten nu Græsvik. Den 8. mai 1945 var det hele over…

12.mai.2008 @ 23:21av Katta te mons

Mons feywahl
Jeg ser at du har det fryktelig kjekt med å beskrive muslimene som roten til alt ondt, mens de kristne og jødene er det eneste rette å tro på. du er sikkert blant de som ennå går på søndagskolen og leser barnebøker der det alltid finns det gode og det onde. Dessvere så er det ikke den verden vi lever i. USA har ingen rett til å blande seg inn i det som skjer i midtøsten, og gud har gitt faen i det som skjer på denne jorden i ganske lang tid. Muslimer har og rett til å leve og eie land.

foresten hva har du i mot hip hop?

6 dager med krig, 40 år med konflikt og okkupasjon

(Tel Aviv) Om kvelden 4. juni 1967 ga Israels daværende statsminister, Levi Eshkol, sitt go! til krig. Neste morgen angrep Israel nabolandene Egypt, Jordan og Syria. Det ble et knusende nederlag for Israels arabiske naboer, og en militær seier for Israel. En seier som omtales som en av militærhistoriens mest briljante.

Eskhols generaler gjennomførte et forkjøpsangrep. De mente et arabisk angrep var nært forestående. Egypts mektige og svært populære president, Gamal Abdel Nasser, hadde i lengre tid servert retorikk som gikk i retning av rene krigserklæringer. I mai 1967 beordret han at Tiran-stredet skulle stenges for all skipstrafikk til og fra den israelske havnebyen Eilat i sør. Arabiske styrker ble forsterket opp mot grensene til Israel. Nasser og Jordans Kong Hussein inngikk en forsvarspakt. Flere arabiske land, blandt dem Irak, sendte forsterkninger til Jordan og Egypt. Nasser beordret den internasjonale FN-styrken vekk fra Gaza. Alt tydet på at en krig var nært forestående. Israelerne bestemte seg for å slå til først.

Det tok bare seks dager. Rundt 20 000 soldater ble drept, under 1000 av disse var israelske. Israel tok kontroll over Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt). Landområdene tilsvarer tre ganger Israels opprinnelige størrelse. (Egypt og Jordan sa senere fra seg kravet om å få tilbakeført henholdsvis Gaza og Vestbredden, og erklærte dette som palestinske områder)

Israel vant en militær seier, men de ble sittende med et problem. Et stort problem. Mens israelerne kaller krigen for seks-dagers-krigen, vil palestinere hevde at den fortsatt pågår. Flere hundre tusen palestinere flyktet fra Vestbredden og Gaza. De aller fleste av disse er fremdeles på flukt – 40 år senere. Palestinerne som ble igjen har opp gjennom årene gjort det umulig for Israel å annektere områdene. Iallefall hvis Israel ønsker å være en demokratisk, jødisk stat uten å tvinge den arabiske befolkningen vekk.

Israel har kjempet åtte kriger siden som alle er direkte knyttet til ’67-krigen. De kjemper fortsatt en blodig krig med palestinske grupper. De okkuperer fortsatt landområder til en svært høy pris – økonomisk, menneskelig og ikke minst moralsk. Det er en komplisert okkupasjon. 40 år etter de seks dagene i juni 1967, ser konflikten langt fra ut til å nærme seg en slutt.

FGR og Sheik Yassin 2003

Hamas-leder Sheik Ahmed Yassin i samtale med undertegnede i September 2003, et par dager etter at et israelsk F16-fly angrep sheiken. Han overlevde, men ble likvidert i mars året etter. Yassin er en av mange som lovet at Israel ikke vil få fred før de forlater de palestinske områdene de okkuperte i 1967 og annerkjenner en palestinsk stat. Hamas vil trolig ikke endre disse kravene, og vil kanskje fortsette krigen mot Israel i mange år til.
(Foto: Aage Aune)

Palestinernes ledende politiske parti, Hamas, vant det palestinske valget ifjor, blant annet fordi de har lovet aldri å stanse kampen for å få tilbake de palestinske landområdene Israel ulovlig okkuperte i 1967. I et intervju med TV2 i 2003, gikk daværende åndelig leder for Hamas langt i å innrømme at gruppen nok ville annerkjenne Israel (innenfor statens opprinnelige 48-grenser), hvis Israel ga opp okkupasjonen av de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, og annerkjente Palestina som en selvstendig stat. Men:
-Fortsetter de okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, vil vi fortsette å kjempe med alle midler, lovet sheik Ahmed Yassin.
Yassin ble senere likvidert av israelerne, men det drepte ikke den palestinske kamplysten.

Israels statsminister hadde trolig ikke noe valg i 1967. Mye tyder på at om landets arabiske naboer hadde angrepet og seiret, ville det vært slutten for den unge jødiske nasjonen. Israel vant det militære slaget i juni 1967, men så langt har ingen gått seirende ut av den 40 år lange blodige konflikten som fulgte. Den pågår fortsatt.

NB! Uttrykket seks-dagers-krigen var et israelsk uttrykk, som ble adoptert av det som den gang var Israels nære venner (som Norge). Det vanlige idag er å omtale krigen som den israelsk-arabiske krigen i 1967, eller krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen.

13.jun.2007 @ 23:57av Egil B

Græsvik skriver: “Det vanlige idag er å omtale krigen som den israelsk-arabiske krigen i 1967, eller krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen.”
Så veldig vanlig kan dette umulig være. Et google-søk på “krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen” ga ett – 1 – treff, – nemlig på Fredrik Græsviks blogg.
Jeg skjønner ikke helt motivasjonen bak å omdøpe denne krigen.

16.jun.2007 @ 19:39av Fredrik

Forsok paa engelsk Egil B.

16.jun.2007 @ 23:20av Egil B

Beklager Fredrik, ingen av disse formuleringene ga et eneste treff:
“The war the Israeli call the six-day war”
“The war known in Israel as the six-day war”
“”The war which the Israeli call the six-day war”
“The war known as the six day war”
“The war formerly known as the six-day war”

18.jun.2007 @ 23:33av danile

hei Fredrik:)
for å hjelpe deg søk
i google etter:
six-day war
da finner du 1 600 000 treff
mvh. daniel

07.okt.2007 @ 07:54av Øyvind Ø

Jeg så intervjuet ditt med den avdøde Hamas-lederen og ble forbauset over at han fikk bruke deg til de grader som et mikrofon-stativ, uten et eneste kritisk spørsmål om selvmordsbombing etc. Hvor var den kritiske journalistikken her? Ellers leverer du mye bra, men du er vel enig at begge sider i en konflikt fortjener kritiske spørsmål?

Om å være fotgjenger i midtøsten

(Beirut/Amman) Jeg har jobbet noen år i midtøsten. Noen ganger har jeg blitt sendt på forholdsvis farlige oppdrag. Men noe av det farligste jeg utsetter meg for, er trafikken i de arabiske storbyene. Dette skal handle om hvorfor det å gå seg en tur i Beirut eller Amman, ikke er særlig fornøyelig.

Arabiske land er preget av en lite sjarmerende macho-kultur. Og i alle land jeg har besøkt, der mannen dyrker sine agressive og tøffe sider, preger det trafikkbildet betydelig. Enten det er Cuba, Mexico, Libanon, Irak, Jordan eller Israel.

195117-21
Eksempel på potensiell farlig trafikk i Beirut. (foto: Fredrik)

Dette skal altså handle om arabisk trafikk-kultur. Det er den sterkestes rett som gjelder. Darwin ruler! Mannlige sjåfører kjører med dødsforakt og uten særlig hensyn til medtrafikkanter – iallefall ikke de minste og mykeste – altså fotgjengerne. Lyskryss i for eksempel Beirut oppfattes av mange som veiledende installasjoner – knapt nok det. Bilbeltet blir sett på som en bortkastet innredning (i motsetning til hornet, som brukes flittig). Som mange sjåfører har sagt til meg når jeg kaver med å rulle ut et belte som sitter dønn fast:
-Hvis Allah vil at du skal dø, så dør du.
Jaha ja! Det har altså ingen hensikt. Forsøk på å forklare den sviktende logikken i at bilbeltet er unødvendig, faller stort sett for døve ører. Forsøk på å be sjåfører om å dempe litt på farten, ender stort sett med furting fordi jeg ikke stoler på kombinasjonen av vedkommendes kjøreegenskaper og Allahs plan for når turen går til Paradiset.

Det å gå en tur i Beiruts trafikkerte gater, er et sant mareritt. Biler står parkert støtfanger mot støtfanger på gatehjeørnene. Derfor må ofte veibanen, og ikke fortauet brukes. Så og si ingen stopper for deg. Som fotgjenger må du følge godt med, kalkulere fart og avstand, og ta noen halsbrekkende sjanser. Klarer du deg levende over en trafikkert gate, må du i tillegg regne med en real dose kjeft fra bilister som helt åpenbart ikke synes folk har noe ute i veien å gjøre.

195117-22

En kvinne og et barn forsøker å krysse en gate i Beirut.
De klarte det etter en stund, og det gikk helt fint. Kanskje
holdt noen en beskyttende hånd over dem? (foto:Fredrik)


Ifølge libanesisk politi er det ca 5000 trafikkulykker i Libanon i året. 2/3 av disse skjer i Beirut, og 2/3 involverer fotgjengere. Folk som meies ned av billister som mener de har større rett til å leve enn idioter som bruker beina istedet for å kjøre bil. Jeg vet ikke noe om libanesiske kvinners evner når det gjelder lukeparkering, men jeg vet at i 95,8% av trafikkulykkene er det en mannlig sjåfør som har skylda (igjen ifølge libanesisk politi).

Det er altså kke så lurt å gå seg en tur i trafikkerte byer som Beirut og Amman, iallefall ikke hvis du har livet kjært, og gjerne vil bistå Allah med planlegging. (Når det gjelder byer som Bagdad, er det et annet viktig moment som spiller inn, og gjør at jeg vil fraråde enhver form for spasertur på det aller sterkeste).

195117-23
Det er alt for mange gule taxier i Amman. Iallefall når du ikke trenger dem. (foto: Fredrik)

Men gjør du likevel det – altså trosser farene og reker gatelangs – er det en annen ting du skal være obs på. I Norge må vi ofte vente lenge på en taxi. I Beirut, og iallefall i Amman, er det tilsynelatende alt for mange av dem. Og ser taxisjåførene en fotgjenger, ser de i prinsippet en tapt kunde. Derfor gjør de det de kan for å få oppmerksomhet. En vanlig fremgangsmåte er å starte med et forsiktig, vennlig tut. Hvis du forsøker å ignorere dette, eller forsøker å vinke sjåføren videre, ender det ofte med mer agressiv bruk av hornet. Nytt forsøk på å ignorere eller med hånden forsøke å signalisere at du ikke er interessert i en drosjetur, vil ofte føre til at sjåføren kjører helt opp til deg og spør deg hvor du skal. Hvis du sier at du er ute og går, ser han sannsynligvis bare rart på deg og kjører videre. Det slitsomme med dette i en by overfyllt av taxier, som Amman, er at du må forholde deg til nye forsøk på å bli praiet som passasjer hvert 20. sekund. Det blir fort irriterende. Da er det bedre å hoppe inn i den første taxien!

27.mai.2007 @ 17:41av Vidar N

Underholdende innlegg Fredrik!

Lett for oss som er oppflasket i et “ordenssamfunn” å glemme at det finnes steder hvor fotgjengere er fritt vilt.

Keer up the good wirk!

27.mai.2007 @ 23:00av Hans Kr.

Dette er jo nesten som trafikken i Fredrikstad det.
Virker ikke som det er store forskjellen i hvert fall.

En artig vinkling fa en utenriksreporter, men dette er jo faktisk også en del av hverdagen.

Har forøvrig hørt at Saudi-Arabia skal være det landet der det er enklest å få førerkort.
Ved døra til en hver politistasjon ligger det visstnok to steiner. Klarer bilfører å rygge bilen mellom disse 2 stenene er førerprøven bestått., og han får førerkortet på politistasjonen.

27.mai.2007 @ 23:28av Fredrik

Saudi-Arabia har et viktig trafikkproblem. Dette er ikke tull. Men, tildekkede kvinner har dårlig oversikt, spesielt mht dødsoner, etc. Dette fører til en rekke ulykker.

Fredrik

28.mai.2007 @ 19:35av

Jeg må le. Husker første gangen jeg skulle ta en sherut taxi. Det toppet seg da sjåføren tok en u-svinge på innfartsveien for å plukke opp flere passasjerer (som sto og ventet på bussen) mens han drakk te av kruset sitt.
Han fikk så lyst på te at han bare stoppet i andre fil, sprang inn på stamkafeen og fikk påfyll… mens jeg satt der passelig nervøs og lurte på hva skjer nå? i en kakofoni av biltuting.
De andre passasjerene lo av meg da turen var over og de måtte hjelpe meg å slippe taket i nakkestøtten på setet foran meg.

28.mai.2007 @ 21:48av Fredrik

Ja. En tur med Sharut i Israel må oppleves. Sharut er et hebraisk ord, og betyr minibuss. En blanding av taxi og buss, tar max. 10-12 passasjerer og kjører av og til fast rute, andre ganger etter behov. For turister kan de
t virke midt sagt forvirrende:)

29.mai.2007 @ 01:09av Ola Dunk

He-he, ja det høres kjent ut, har noen års fartstid fra disse breddegrader selv, utrolig at det går bra til tider, ellers så må jeg si, “keep up the good work Fredrik”, en fornøyelse å se at du dekker en forsatt spent og ikke minst meget politisk interessant
region av verden…

29.mai.2007 @ 10:54av Hans Kr.

Kunne ikke en tur med Sharut vært ey mulig innslag til TV2 Magasinet på lørdag da Fredrik?
Eller ett eller annent annet om trafikken der nede. Er sikker på at det kunne blitt noen morsome innslag.
Ellers hadde vl et par innslag om det daglige livet i disse krigsherjede områdene vært av interesse.

30.mai.2007 @ 17:16av Fredrik

Takk for det Ola Dunk. Godt med tilbakemeldinger (iallefall av det hyggelige slaget!)
Jo, Hans Kr., en Sharut tur kunne blitt spennende TV. Men til lørdagens magasin har jeg andre planer. Reiser til den israelske byen Sderot torsdag. Følg med på TV2 Lørdag etter 1830-sendinga!

14.jun.2007 @ 08:27av Anders

Ja, så kan man spørre seg om et macho-samfunn egentlig vil ha fred med fienden sin. Et samfunn gjennomsyret av den sterkestes rett som vil imøtese et israelsk fredsinitiativ og ikke se det som et tegn på svakhet. Og som plutselig vil fjerne charter om den isralske tilintetgjørelsen.
Vi lever i drømmeland! Palestinerne får ikke fred før de tar et oppgjør med seg selv! Og vi kan bidra ved å behandle dem som voksne mennesker og stille krav!

16.jun.2007 @ 19:42av Fredrik

For ordens skyld Anders. Jeg inkluderte Israel i kategorien Land med machokultur, og kan bekrefte at trafikkbildet her ikke er mye bedre.
Tror nok det er aa trekke det litt langt aa vurdere fredsvilje basert paa trafikkbildet…..

Ekko fra borgerkrigen

(Beirut) Mandag kveld, etter jobb, gikk jeg ut for å få meg en matbit. Jeg hadde vært direkte inne i TV2s hovedsending som går ti om kvelden, libanesisk tid, så det var ganske sent. Men, i Beirut pleier restaurant-livet å vare en stund utover kvelden. Mandag var det uvanlig stille. Noe som nok skyldtes bilbomben som gikk av ved et kjøpesenter i byen kvelden i forveien. En person ble drept og ti skadd av den kraftige eksplosjonen.

Jeg hadde bestilt bord på en av mine favoritter i den libanesiske hovedstaden, Le Relais De L’Entrecôte. Restauranten ligger i bydelen Verdun like ved Hamra i den sunni-muslimske delen av vest-Beirut. Et strøk med mange kontorbygninger og store, prangende og svært dyre boliger. Maten var akkurat kommet på bordet da et svært kraftig smell fikk vindusglassene til å riste. Alle i restauranten stoppet opp noen få sekunder. Og alle så ut til å forstå hva som hadde skjedd.
-Det var en bombe. Den var ikke langt unna, sa kelneren til meg. Samtidig som han betrygget meg om at det ikke var noen grunn til å engste seg.
-Jeg er journalist. La meg betale, så jeg kan komme meg ut og sjekke hva som har skjedd, forklarte jeg.

Idet jeg kom meg ut av restauranten nærmest eksploderte Beirut i sirener. Fra alle kanter kom ambulanser og politibiler kjørende. Folk løp nedover gaten. Jeg kastet meg inn i en ventende bil, og sjåføren ga gass mot åstedet for alles oppmerksomhet – noen kvartaler unna. Det brant i en bygning og flere biler. Folk løp forvirret rundt med blod rennende fra hode og armer. En lå utstrakt på bakken, mens ambulansepersonell tok seg av ham. Brannbiler kom hvinende til. Vannkanoner ble rettet mot flammene. Etter få minutter var det bare hvesende røyk som steg opp fra bilvrakene.

Nok en bombe i Beirut. 11 mennesker ble skadd i Verdun. Onsdag smalt det igjen – et annet sted i byen. Gruppen som sloss mot regjeringshæren i flyktningeleiren nord i landet, Fatah al Islam, tok på seg skylden for de to første bombene. For libaneserne er de tilsynelatende tilfeldig plasserte bilbombene, som ekko fra borgerkrigens dager. Under den libanesiske borgerkrigen (1975-1990), gikk det til tider av bomber daglig. Befolkningen ble terrorisert vekk fra byens gater. Ingen visste hvor neste bombe smalt, eller hvilken parkert bil som var fyllt med sprengstoff og en tikkende utløser.

Siden landets tidligere statsminister, milliardæren Rafik Hariri, ble drept av en kraftig eksplosjon 14. februar 2005, har Libanon vært inne i en svært alvorlig politisk krise. Det har vært rundt tjue bombeattentater mot fremtredende politikere og journalister. Det er noen som ønsker å destabilisere dette skjøre demokratiet. Mange libanesere peker i retning Syria når skyld skal fordeles.

FN vil opprette et tribunal for å granske attentatet mot Hariri. Hvis det viser seg at syrisk etterretning står bak, kan det få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom de to landene. Og de internasjonale reaksjonene kan bli kostbar affære for Libanons store nabo.

Libanesere jeg snakker med, bedyrer at de vil ha fred. De er lei av vold. De har kjent smaken av fred, og vil selvfølgelig leve uten frykt for nye kriger.

25.mai.2007 @ 19:36av Hans Kr.

Så innslaget på nyheten i går kveld.

Er det blitt slik at du bærer skuddsiker vest uansett hvor du beveger deg for tiden?
Også på restaurant, eller tar du sjansen.
Slik som du beskriver har du vel ikke særlig tid til å reise tilbake til hotellet for å hente utstyret.

Og ser du minner Stig på hva Fred er i en annen kommentar.
Hvor mye arabisk har du egentlig lært deg på disse årene?

26.mai.2007 @ 15:52av Fredrik

nei den skuddsikre vesten er nok mest pakket ned eller bak i bilen. Men når jeg eksponerer meg selv på steder hvor det foregår skyting, hender det at jeg tar den på.
Skulle gjerne lært meg arabisk. Har plukket opp noen ord og fraser, men har aldri hatt tid til å lese skikkelig. Ved to anledninger har jeg begynt på kurs, men har begge ganger blitt sendt avgårde på jobb slik at jeg har måttet avbryte kursingen – dessverre!
Når jeg får tid – skal jeg, kanskje….

Det går alltid ut over palestinerne

(Tripoli – Libanon)
-Hvorfor skal det alltid gå ut over oss? roper en kvinne til meg.
Onsdag var jeg inne i flyktningeleiren Nahr al Bared utenfor den nord-libanesiske havnebyen Tripoli. Kvinnen kommer løpende da hun ser hjelpearbeidere og journalister. Hun vil vite hva palestinerne har gjort galt siden det alltid er de som straffes.

Fra søndag til onsdag raste kamper i leiren. Mange sivile ble drept. Enda flere skadet. Denne krigen kjempes mellom den islamistiske organisasjonen Fatah al Islam og den libanesiske hæren. Men det er den palestinske sivilbefolkningen som lider mest, og ofte tar de største tapene. Enten det er snakk om kamper i Libanon eller i de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza (det gjelder både interne oppgjør og kamper med Israel).

Den palestinske kvinnen i Nahr al Bared er ikke alene om å mene at det er palestinerne som alltid får gjennomgå. Jeg hører det ofte. Under krigen mellom den libanesiske Hisbollah-geriljaen og Israel ifjor sommer, var det palestinerne i flyktningeleirene i Sør-Libanon som hadde dårligst mulighet til å komme seg vekk fra kamphandlingene. De er allerede flyktninger. Hvor i all verden skal de dra?

195117-20
Et lite knippe av verdenspressen samlet på et tak i utkanten av flyktningeleiren Nahr al Bared, tirsdag. Herfra hadde vi utsikt til leiren som akkurat da kom under nok et angrep fra den libanesiske hæren. Leiren ble angrepet med bombekastergranater og kraftig maskingeværild. Bøyd over kameraet midt på bildet er TV2s fotograf, Vladimir Popov. (Foto: Fredrik)

I Libanon er det, ifølge FN-organisasjonen UNRWA, 400 000 palestinske flyktninger. Halvparten av disse bor i flyktningeleire. De fleste er såkalte 48-flyktninger. Det vil si at de fleste er eterkommere etter palestinerne som flyktet under den første arabisk-israelske krigen. For de fleste er Palestina bare en drøm om en bedre liv. Men en drøm som kanskje aldri oppfylles. I generasjoner har de levd som flyktninger i Libanon. De integreres ikke i samfunnet. De bor under svært kummerlige forhold. De har dårlig tilgang til medisinsk hjelp og utdanning. De lever som sisterangs borgere i lukkede leire.

Det er flere grunner til at Libanon ikke vil tilby palestinerne borgerrettigheter på linje med libanesere – til tross for at de har levd her i generasjoner. Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre. Og, ikke minst, ville det være en innrømmelse overfor Israel. Det ville være å akseptere staten Israels rett til ikke å la flyktningene vende tilbake. Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.

195117-21

Ahmeds liv ble reddet fordi noen risikerte livet ved å
evakuere åtteåringen vekk fra kampene i leiren.
(Foto: Fredrik)

AHMED

Noen av de skadde i Nahr al Bared ble fraktet ut av leiren, også mens kampene raste som hardest. På et sykehus i en annen flyktningeleir, Baddawi, treffer jeg en åtte år gammel gutt. Ahmed Shursharah og resten av familien rømte ut av hjemmet da den libanesiske hærens granater kom stadig nærmere.

-Vi gikk ut av huset og løp av gårde, forteller han. Så traff bombene oss.
Ahmed ble hardest skadd. En granatsplint trengte seg inn i brystet på gutten. Ribbeina stanset splinten før den nådde hjertet, men den venstre lungen punkterte.
-Hvem skjøt bombene? spør jeg.
-Regjeringshæren, svarer Ahmed.
-Gjør det vondt?
-Nei, svarer han tøft.
-Gjorde det vondt da de traff?
-Ja.

Ahmed er alene på sykehuset. Guttens to brødre og foreldrene ble igjen i Nahr al Bared. Risikoen for å bli drept under evakueringen mens kampene raste var for stor. Hvis Ahmeds liv skulle reddes, måtte han ut. De andre hadde bare mindre skader. Foreldrene måtte velge om en av dem skulle sette livet på spill for åtteåringen, eller om de skulle prioritere de andre barna.
-De er alle sammen i leiren, hos min tante, forklarer Ahmed.

Ahmeds skader er ikke livstruende. Hvis han ikke får infeksjoner klarer han seg bra, tror legene.

24.mai.2007 @ 17:16av Hans Kr.

Og når så mange palestinere har dette synspunktet, hvor stor er da muligheten for at det noen gang skal bli fred?

De vil jo alltid føle at de blir uskyldig rammet, og man skaper dermed en grobunn for mer fundamentalisme, og nører oppunder et evig hat til alle de man ser som sine motstandere, entene dette er israelere, FN-representanter, journalister, eller egne valgte politiske ledere med en voldlig agenda…
Og siden du beskriver disse i hovedsak som såkalte 48-flyktinger, snakker vi vel da faktisk om 3.generasjons flyktninger i mange tilfeller, går jeg ut fra.

Men samtidig vet vi jo det fra et utall av kriger og ulike våpnede konflikter, at det ALLTID går ut over de sivile.

Og de siste årene virker det faktisk som om de sivile blir hardere og hardere rammet.

Dette er vel det typiske tegnet på en VOLDSPIRAL.

Hvordan kan den stoppes, eller i det minste snues?

24.mai.2007 @ 17:46av Fredrik

ja hvordan kan det snus?
Det er riktig at det i hovedsak dreier seg om 2., 3. og 4. generasjons flyktninger.
Det viktigste må være å finne en løsning p flyktningeproblemet. For det er et problem at de blir boende i leire i generasjoner. Mange drømmer om å komme hjem til Palestina. Men i mange tilfeller er det da snakk om det som i dag er Israel. Dvs at hjemmene og landsbyene de flyktet fra i dag er befolket av israelere – som har bodd der i generasjoner.
Dette er vanskelig. At flyktningeproblematikken ikke hadde løsning i Oslo-avtalen, gjorde sitt til at mange eksil-palestinere tok avstand fra Arafats fredsavtale.
Det sørgelige er å se håpløsheten i det de drømmer om. 3.generasjons flyktninger spør meg hvordan det ser ut der deres besteforeldre kom fra. De aner ikke, og jeg vet ikke hva jeg skal svare.

24.mai.2007 @ 18:47av Hans H.

Om femti år, når du Fredrik er pensjonist, tar midt-østen-konflikten like mye plass i sendingene som i dag. Dere kunne like godt sendt åregamle saker i reprise. Denne konflikten lar seg ikke løse. Det har pågått en religi&
oslash;s og etnisk konflikt i dette området i 2500 år.

24.mai.2007 @ 18:57av Fredrik

Det var jo et pessimistisk anslag. Det kan godt tenkes at du har rett, men jeg håper da virkelig ikke det.

24.mai.2007 @ 19:00av Maria

hei Fredrik,

vi er tre venninner som drar til Libanon neste uke, foreldrene våre er litt bekymret og vil vi skal avlyse reisen vår, men du som er i Libanon kan kanskje fortelle oss om det går greit å oppholde seg i Beirut for et par dager så lenge vi unngår å reise til Tripoli? vi blir veldig glade hvis du svarer.

hilsen fra oss.

24.mai.2007 @ 19:40av Hans Kr.

Du peker på et godt poeng:

Flyktningespørsmålet hadde ikke en løsning i Oslo-avtalen. Og man ja jo stille seg et spørsmål om hvorfor.

Var flyktningproblemet et for vansklig tema?
Hvor er verdenssamfunnets forslag til løsning på samme?

Må¨man ikke begynne med en løsning her?

For å hindre at nytt hat fødes.

Det er jo ganske utrolg at ikke verdenssamfunnet setter mer fokus på at det faktisk er 3. og 4. generasjon som lever som flyktniger. Og det samme som lever som “Besettere”.

Og den håpløsheten som du beskriver, er nok ganske sikkert veldig stor årsak til det stadig økende hatet diverse grupperinger i midt-Øtsen har til hver andre.

At du ikk ehar et svar er vel egentlig ikke noe du kan lastes for, men som du skriver, frustrasjonen må jo være utrolig.

24.mai.2007 @ 20:11av Pål

Veldig bra innlegg… Slik vil jeg lese mer av

24.mai.2007 @ 20:53av Tony

Jeg synes det altfor ofte stilles feil spørsmål når det gjelder palestina araberne, enten de er i flyktningeleire i Libanon eller andre plasser.
-Du skriver:Det er flere grunner til at Libanon ikke vil tilby palestinerne borgerrettigheter på linje med libanesere – til tross for at de har levd her i generasjoner. Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre. Og, ikke minst, ville det være en innrømmelse overfor Israel. Det ville være å akseptere staten Israels rett til ikke å la flyktningene vende tilbake. Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.
Det stemmer. i 1948 da staten Israel ble opprettet, og ca 750 000 palestinere flyktet fra Israel, så ble arabiske og andre muslimske land enige om å nekte disse flyktngene hjemstavnsrett i noe muslimsk land, for å opprettholde presset på Israel.
Hvorfor stiller ikke dere journalister et stort spørsmåltegn ved denne kyniske praksisen fra muslimske lands side?
Hvor ellers i verden lar verdens samfunnet store folkegrupper forbli lidende i flyktningeleirer for å legge press på en annen nasjon?
Det finnes andre konflikter i verden, der flyktedne mennesker enten får opphold og statsborgerskap i et naboland, eller så sørger FN for at de får flyktninge status slik at de kommer seg til et land som kvoteflyktning.
Det er hyklerisk og kynisk at ikke rike araberstater kan ta i mot disse palestina araberne og gi dem statsborgerskap i et muslimsk land.Med de enorme landområdene muslmske land rår over og med de rikdommene som arabiske oljenasjoner har, kunne de ha bygget et midlertidig Palkestina i Emiratene der de i dag bygger luksus øyer som verdens kart.
-Du skriver:
Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.
Ja vel. Hva så med de palestinerne som tar i mot statsborgerskap i Norge eller i andre kristne land i vesten?
Det er hyklerisk av palestinerne å ta i mot statsborgerskap i Norge, dersom de nekter å ta i mot statsborgerskap i et muslimsk land. Det må jo tross alt være lettere for dem å bo i Saudi Arabia eller i Jorden, som har samme språk og samme religion som dem selv. De er jo alle arabere.
Du skriver:
– Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre.
Det er selvføgelig et godt og riktig poeng at dersom Libanon skulle gi alle palestina arabere statsborgerskap, så ville det forrykke maktbalansen i Libanon.
Men hvorfor nevnes ikke denne argumentasjonen når det gjelder Israel? Hva om Israel skulle la alle palestina arabere få vende tilbake til Israel, både de 750 000 som flyktet i 1948 og deres etterkommere, samt alle de andre araberne som plutselig også er blitt palestinere slik at vi snakker om flere millioner av
mennesker. Hva med maktbalansen i demokratiet Israel, der jødiske kvinner føder ca 2 barn i snitt, mens palestinerne føder 7 barn i snitt, i tillegg til at palestinerne ikke har staten Israel inntegnet på kartet i skolebøkene sine.? Hvordan skal staten Israel overleve som jødisk stat og demokrati, ved å ta inn flere millioner jødehatere og islamister?
www.pmw.org.il
Hvorfor er det ingen journalister som stiller et eneste kritisk spørsmål her?

24.mai.2007 @ 20:54av Fredrik

Hei Maria.
Jeg vl ikke komme med reiseråd, men anbefaler at du sjekker UDs hjemmesider:
www.regjeringen.no/nb/dep/ud.html?id=833
Der ligger reiseråd. Når det gjelder Libanon er det uansett noen generelle råd. Slik situasjonen er nå, unngå Tripoli. Men er dere her få med dere fjellene og Byblos. Og selvfølgelig Beirut. Men hovedstaden er betydelig preget av de tre bombene som har rammet byen de siste fem dagene. Mange restauranter er stengt, og folk holder seg hjemme. Reiser dere ut av byene, og spesielt sørover, husk lokale klesskikker. Vestlige kvinner bør vurdere antrekket før de reiser inn i områder med strenge muslimske tradisjoner. Dere vil kanskje få mer ut av en reise på et annet og roligere tidspunkt. Velger dere likevel å dra ønsker jeg god tur til et usedvalig vakkert land.
*****
Takk Pål! Håper jeg får tid til mer
Fredrik

24.mai.2007 @ 21:00av Fredrik

Hei Tony

Det var blant annet det jeg forsøkte å sette fokus på – at libaneserne ikke ønsker å integrere palestinerne. Jeg har tidligere laget flere saker på hvorfor ikke Israel ikke ønsker for mange arabiske statsborgere. Det ville jo svekke hele grunnlaget for en demokratisk jødisk stat. Jeg er ganske sikker på at det var dette Sharon forsøkte å gjøre noe med da han ga ordre om tilbaketrekking fra Gaza og deler av Vestbredden. Han s
kjønte at Israel ikke kan fungere som et demokrati for alle landets innbyggere hvis Vestbredden og Gaza inngår som områder i Israel. Da ville trolig den demografiske balansen om noen år tippe i arabisk favør – og situasjonen trolig bli snudd på hodet for Israels jøder. Enig med deg i at dette er viktige spørsmål!

Fredrik

24.mai.2007 @ 23:17av Stig

Hvis man leser litt historie så kan forstå hvorfor libaneserne ikke er så veldig glad i palestinerne. I hine hårde dager så brukte jo Arrafat og PLO Libanon som base for sine terrorhandlinger mot Israel som jo selvsagt førte til at Israel svarte tungt militært. Invasjonen i ’78 og reinvasjonen i ’82 pluss diverse “småinvasjoner” oppigjennom årene. Var selv FN-soldat i libanon i ’93, forøvrig i samme kompani som den nåværende TV2 reporter Græsvig. Da var han PIO, presse og informasjonsoffiser. En glimrende sådan. Og i juli det året så velta enorme israelske styrker inn over grensa og skulle for n’te gang ta rotta på terroristene. Grapes of wrath kalte israelerne operasjonen sin. Vredens druer. Poenget mitt er at helt siden Arafat og PLO etablerte seg i Libanon og gjennomførte sine terroraksjoner så har det gitt inspirasjon og legitimitet til større og mindre grupperinger for å angripe Israel. Litt forenklet og tabloid sagt så må palestinerne og ikke minst Libanon betale prisen for at terroristen og etterhvert palestinernes president Arafat startet sine terroraksjoner mot Israel. Og personlig så synes jeg det er for jævlig at dette landet med de fantastiske menneskene nok en gang skal bli rammet av krig. Det skyldes sterke religiøse ledere som er stein gal og som lett får med seg uutdannete rastløse og fortvilte mennesker. Det er så jævlig synd for Libanon og libanesere som i all hovedsak er møkk lei krig og dævelskap. De har lidd nok nå. Så min støtte går til Leb-army. Bomb og spreng faenskapet ut av landet. Jeg vet ikke hva FRED er på arabisk så jeg sier PEACE, SHALOM Libanon

24.mai.2007 @ 23:59av Fredrik

Salaam er det arabiske ordet for fred.
Takk for sist Stig!

26.mai.2007 @ 01:23av

For mange år siden bodde jeg i Israel et år. Jeg var alene , ung, blond og passelig naiv til å ikke være en trussel. Opplevelsene var mange, og i ettertid innser jeg at mye var i overkant dramatisk.
Det som slår meg, når det er snakk om Midtøsten, er at Palestinerne blir holdt som gissel av alle parter. Så vidt jeg vet, er de sterkeste lederne av Palestina ikke Palestinere heller… og derfor får situasjonen fortsette.
Å bruke levende skjold har i vesten blitt betraktet som feigt, andre steder i verden er det kanskje bare rett og slett smart?

Olmert må gå!

Ehud Olmerts dager som statsminister er snart historie. Iallefall hvis flertallet av israelerne får det som de vil. En israelsk meningsmåling viser at 0% – ingen! – tror at statsministeren er den som best er istand til å lede landet trygt gjennom nok en krise. 65% av velgerne ønsker at han trekker seg så raskt som mulig. Israelernes krav er klart: Olmert må gå!

Winograd-rapporten som ble lagt fram 30. april er en israelsk granskningsrapport. Den gir statsministeren hovedansvaret for at så mye gikk galt for Israel under krigen ifjor sommer. Et ansvar han må dele med forsvarsminister Amir Peretz og den allerede agåtte forsvarssjefen. Israel gikk ifølge rapporten til krig på sviktende etterretningsgrunnlag. IDF (den israelske hæren) var ikke forberedt på den motstanden de ville bli møtt med. Israel gikk til krig uten skikkelige forberedelser. Og IDFs reservestyrker var ikke godt nok utrustet. Rapporten viser også til at forsynings- og logistikksystemet sviktet.

I juli i fjor tok den libanesiske Hisbollah-militsen to israelske soldater til fange. Olmert var allerede rammet av en krise som følge av at en palestinsk gruppe tok seg inn i Israel fra Gaza og kidnappet den israelske soldaten Gilad Shalit. Olmert ble tvunget til å foreta seg noe – raskt. Derfor iverksatte han et angrep på nabolandet i nord. Et angrep som var ment som et angrep på Hisbollah, men som drepte over 1000 libanesere, de fleste sivile. Krigen pågikk i over en måned. Hisbollah fyrte av flere tusen raketter og granater sørover mot Israel. De fleste av de 160 israelerne som omkom, var soldater.

Etterhvert som de sivile tapene ble stadig tydeligere for omverdenen, økte det internasjonale presset på Israel for å stanse kamphandlingene. Selv opprettet jeg base i den sør-libanesiske byen Tyr, sammen med fotoredigerer Aage Aune. Fra huset vi leide hadde vi orkesterplass til krigen og bombingen. Vi tok oss rundt i den krigsherjede landsdelen for å dokumentere ødeleggelsene. For oss ble det viktigste å vise hvordan sivilbefolkningen var fanget i bomberegnet. Flere av de som forsøkte å rømme vekk fra krigen, opplevde at flyktningekolonner ble angrepet. Vi så også hvordan Hisbollah fyrte av sitt skyts mot sivile byer og landsbyer sør for grensa.

195117-12
En utbombet landsby i Sør-Libanon sommeren 2006. (Foto: Fredrik)

I midtøsten regnes Hisbollah av mange som krigens vinner. De ga den overlegne israelske hæren uventet mye motstand. Det internasjonale presset tvang Olmert til å avslutte kampene før Hisbollah var knust.

Sikkerhet er det viktigste for israelerne. Omgitt av fiender har de lært seg til å prioritere sikkerhet og forsvar. Israelerne vil ikke ha en statsminister som svikter når det gjelder sikkerhet. Da vil de ha en ny statsminster. Blir det nyvalg, ligger Likud og Benjamin Netanyahu an til å vinne. Derfor vil Olmerts parti heller løse dette internt, ved å ommøblere litt i regjeringskontorene. En løsning er at Olmert og forsvarsministeren tar ansvar for det som gikk galt og trekker seg. Utenriksminister Tzipi Livni mener at det er det eneste riktige de to herrer kan gjøre. Hun har også gjort det klart at hun tar på seg oppgaven med å lede regjeringskoallisjonen videre. Utnevnes Livni til statsminister, blir hun Israels andre kvinnelige statsminister etter Golda Meir (staten Israels fjerde statsminister 1969-74).

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.