Category Archives: Kongo

Dømt til døden av en korrupt dommer

(Kisangani – Kongo) Hva drev Joshua French og Tjostolv Moland med i Kongo? Var de på guttetur, eller hadde de andre mål med reisen inn i det krigsherjede området i den afrikanske jungelen? Hadde de to drapsdømte nordmennene med seg våpen? Skjøt de og drepte en kongolesisk sjåfør? Forsøkte de å drepe flere?

Jeg sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål etter at rettssaken nå er avsluttet mot Moland og French. De fleste av oss stusser litt ved de dødsdømtes forklaring. Først og fremst fordi det høres usannsynlig ut at noen vil velge seg et feriemål som Kongo, men også fordi forklaringene synes å ha forandret seg noe underveis. Det som først ble fremstilt som en reise for å sondere forretningsmuligheter, ble etter hvert til en ren ferietur.

Under første rettsrunde foran militærtribunalet i Kisangani, ble Tjostolv Moland og Joshua French funnet skyldige i alle tiltalepunkt, og dømt til døden for en rekke forhold. Norske journalisters krav til nøytralitet og objektiv dekning av saken, ble satt på en rekke prøver. Jeg gidder ikke å late som om et bilde av Tjostolv Moland i gardeuniform kan være et bevis på at han tilhører Kong Haralds spesialstyrker på oppdrag i Konge, eller at et bilde av samme mann i Securitas-uniform skal kunne sannsynliggjøre at Moland var spion. Jeg vet det er tøv. Det burde også aktor i saken ha visst, hvis etterforskningen hadde holdt et visst nivå.

Deler av bevisførselen som er lagt frem i Kongo, lar seg lett tilbakevise på en rekke punkter. Det er da også min oppgave som journalist å påpeke mangler ved etterforskningen. Det betyr ikke at jeg tar stilling til selve skyldspørsmålet. Greit nok at rettssystemet i Kongo av helt forståelige årsaker ikke er like velutviklet som i Norge. Det betyr likevel ikke at den elendige etterforskningen ikke skal påpekes. Vi kan ikke forvente at et krigsherjet land skal ha utviklet de samme krav til juridiske retterganger som vi har hjemme. Men vi kan si ifra når noe er feil.

Kongo er et gjennomkorrupt land. Afrikas aller verste, ifølge kolleger som har hele kontinentet som arbeidsfelt. Og det går helt til topps. På vei til Kisangani reiste jeg via hovedstaden Kinshasa, for å plukke opp presseakkrediteringer på Informasjonsministeriet. 500 dollar, eller 3000 kroner var den offisielle prisen. Det i seg selv helt hårreisende i et av Afrikas fattigste land. 3000 kroner for i det hele tatt å få lov til å jobbe som journalist i fire uker. I et land der en månedslønn kan ligge på mellom 30 og 40 dollar (ca 200 kroner). Og tro ikke at jeg slapp unna med den prisen. Jeg måtte trylle frem ytterligere 100 dollar før jeg faktisk fikk tillatelsen. Jeg betalte 600 dollar for en tillatelse som kom sammen med en kvittering på 500 dollar.

På plass i Kisangani oppsøkte jeg etterretningstjenesten for å få en lokal tillatelse og adgangskort til retten. Etterretningssjefen i Kisangani er en sleip jævel, og ønsket også å sko seg på den økende interessen for drapssaken mot de to nordmennene. 50 dollar (300 kroner) var prisen for en lokal tillatelse. Og da snakker vi ikke lenger om kvitteringer. Jeg brettet en seddel, plasserte den inne i passet mitt og skjøv passet over skrivebordet mot etterretningssjefen. Han bladde litt i det lille røde heftet, smilte fornøyd og skjøv det tilbake. Seddelen puttet han diskret i lomma. Han regnet vel med at dette ble mellom ham og meg, så kjenner han da heller ikke meg. Et par dager senere ble jeg stanset av en sivilkledd politimann som ville se tillatelsen min. Jeg ga den til ham. Han beholdt det viktige papiret en stund før han tilbød meg å kjøpe det tilbake for 50 dollar. Et tilbud jeg strengt tatt ikke hadde råd til å takke nei til – all den tid TV 2 sendte meg til Kongo for å jobbe.

Første dagen i retten, trodde jeg at jeg hadde alle tillatelser i orden, men ble fortalt at jeg trengte en underskrift og et stempel fra militærtribunalets formann, dommer Claude Disimo. Ja vel! Underskriften fikk jeg, men stempelet hadde dommeren visstnok glemt. Jeg fikk så beskjed om at TV 2 ikke kunne filme i salen, men at dette sikkert ville la seg løse den påfølgende dagen. Til dommerens assistent, en uniformskledd fenrik, forklarte jeg at dette hastet. Jeg kunne ikke vente. Fenriken foreslo at jeg stakk til dommer Disimo 100 dollar (600 kroner). Jeg fulgte rådet, og vips var stempelet på plass.

Dommer Claude Disimo. Mannen som dømte Tjostolv Moland og Joshua French til døden er korrupt. Og han skammer seg ikke over det. Han har tydeligvis heller ikke særlig forståelse for hvordan journalistikk fungerer i vår del av verden, og trodde kanskje dette skulle bli mellom ham og meg. Dette skulle jeg gjerne ha offentliggjort tidligere, men det kunne åpenbart forkludret min egen mulighet til å dekke rettssaken, og kanskje også gjort oppholdet i overkant ubehagelig for undertegnede.

Igjen – uten å ta stilling til skyldspørsmålet når det gjelder det Moland og French er dømt for, er det en rekke elementer som kan gjøre det tvingende nødvendig for norske myndigheter å reagere. Det ene er at deler av etterforskningen er slett utført. Det andre at deler av bevismaterialet ikke holder mål. Og det tredje at de to nordmennene ble dømt til døden av en korrupt domsstol, ledet av en korrupt dommer. Dette er mitt vitnemål.

Dødsdømt i Kongo

(Kisangani, Kongo) På en fuktig madrass på gulvet i en sju kvadratmeter stor celle i fengselet i Kisangani, legger to dødsdømte nordmenn seg for å sove i kveld. Slik de har gjort hver kveld de siste månedene. Det er nå over fire måneder siden Tjostolv Moland og Joshua French ble arrestert. Over fire måneder siden de to nordmennenes sjåfør ble brutalt myrdet. Skutt i hodet på kloss hold.

Saken fortsetter trolig sin gang gjennom det kongolesiske rettssystemet de neste månedene. Moland og French må, uansett utfall av en endelig ankesak, belage seg på å bo under ekstreme forhold, i minst flere måneder fremover. De har begge vært syke i fengselet. De har fått konstatert malaria og har pådratt seg en rekke mage- og tarminfeksjoner. Det er grenser for hva de tåler. Selv om Kongo ikke lenger effektuerer dødsstraff, er det ingen garanti for at Moland og French vil overleve.

Slik er den harde virkeligheten for de to som hver natt bretter myggnettingen over seg mellom de råtefulle celleveggene i Kisangani. Og det vet de. En kraftig infeksjon kan bety døden. Det er også det de sier de frykter mest nå. At en sykdom vil knekke dem før de er ferdige med ankesakene og eventuelt kan komme seg hjem til Norge. Da jeg besøkte de to i fengselet i ettermiddag, lå en eldre fange på en båre bare meter unna oss. Svak, skjelvende og kjempende for livet. Om han overlevde dagen, har han neppe lang tid igjen.

I lyset fra en enslig pære på veggen forsøker Moland og French å få tiden til å gå. En runde i cellens stadig voksende bibliotek, avsløres titler som lokker frem galgenhumor(!) både hos de dødsdømte og besøkende. Henri Charrieres legendariske bok Papillon, om franskmannen som brukte halve livet på å forsøke å rømme fra fengsler, er en klassiker som bør finnes i enhver celle. Den er da også på plass i Kisangani. Sammen med den australske kjeltringen Shantarams selvbiografiske eventyr, og titler som “Run for your Life”, “Gone Tomorrow” og “The Innocent.”

I et forsøk på å bedre trivselen for de dødsdømte, skaffet undertegnede til veie et sjakkbrett med lokalt håndskårne brikker. I alle fall French så ut til å like den enkle, men aldeles nydelig utførte gaven. Nå er det ikke slik at jeg pleier å gi gaver til intervjuobjekter, og et sjakkspill gjør kanskje ikke fangene til bedre mennesker. Men de tar vel heller ikke skade på sjelen av å ha noe å fylle tiden med.

Sist søndag var det familiedag i fengselet. Etter en tidlig katolsk gudstjeneste slapp venner og familie inn. Og norske journalister. Først gjennom den enorme jernporten med slåe, så gjennom gitterporten. På vei inn ble jeg møtt av en smilende mann med neven full av surklende bønnegryte. Fettsausen rant mellom fingrene hans. Han stakk neven med den illeluktende gørra opp i ansiktet mitt mens den andre hånden var rakt frem i påvente av å få en kongolesisk 500-franc seddel stukket i seg. Jeg forsøkte å ikke puste gjennom nesen og lurte på om han tenkte at jeg skulle spise rett av hånden hans. Jeg smilte tilbake og takket høflig nei. -No merci, mon frere!

-Der borte knuller de, fortalte Moland og pekte mot den ene av langbrakkene der besøkende kvinner og fanger stakk seg vekk.

Moland og French har en celle nesten for seg selv. Andre steder i det gamle belgiske fengselet er det opp til 50 mann per celle. Stuet tett sammen på hver sin madrass. Jeg skrev nesten for seg selv fordi de foruten journalister får uinvitert besøk av to rotter. (Hva tror du er verst?) To rotter som er døpt Bob-Kåre og Klara, selv om Moland tror begge er hanner. -Da må de være homo, parerer French.

-Stillhet, svarer de to i kor når jeg spør dem hva de savner mest. Det var visst ikke avtalt. De savner ro og stillhet. Noe det er lite av i fengselet. I sjutida hver kveld starter trommene og de afrikanske sangene. Det høres eksotisk ut, men er visst ikke alltid like vakkert. Og for de innsatte er det ingen vei vekk fra bråket.

-Aaaauuuuuuhhh, hyler Tjostolv Moland. Høyt. Skjærende høyt. Han imiterer fengselets selvutnevnte åndeutdriver. Det vil si han som driver ut onde ånder. I fire-tiden hver eneste natt slår han til. Det er vel omtrent på den tiden de onde åndene lettest lar seg utdrive.

Når de to dødsdømte våkner på cellen i morgen tidlig, er Delphin der. Den lille, spinkle, smilende unggutten sitter for voldtekt. Han har fire år igjen å sone. For et par tusen kroner kunne han gått ut i verden som en fri gutt. Nå er han ansatt som kaffegutt i selskapet Moland & French. Han sørger for at kaffevannet er varmt om morgenen. Han koster cellen, vasker klær og steller i stand et og annet måltid. De norske fangene har god tilgang på sigaretter og kjeks, og er derfor verdifullt vennskap for gutten som er oppkalt etter motivet på sin egen t-skjorte.

Delphin elsker Jenny Skavlan. Det hevder i alle fall Moland og French. Blant aviser og magasiner som de har fått brakt inn, har det sneket seg en helside med den tidligere Grandiosa-baben. Voldtektsdømte Delphins hoftebevegelser ved synet av Skavlan levner ingen tvil. Han liker henne. Men om det er kjærlighet stiller jeg meg høyst tvilende til.

Tvers over luftegården fra den norske cellen ligger rommet der fangene gjør fra seg. Et slags toalett. To mer eller mindre tette hull i gulvet helt innerst for tyngre saker. Det koster normalt et par kjeks å forsere den svære mannen som har utnevnt seg selv til dovakt. I alle fall hvis du skal helt inn. -Domannen er snill, men tror han eier toalettet, sier Moland. Men han er også svær, og kan sikkert legge makt bak kravene.

På en fuktig madrass, under et myggnett på en celle i Kisangani, legger to dødsdømte nordmenn seg til å sove i kveld. De har vært her en stund, og må regne med at det er lenge til de slipper ut. Hvis de slipper ut.

Luksus i Kongo

Gekkongo 001

Hun bor på terrassen til TV 2 i Kongo, og gjør en flue fortred. (Foto: Fredrik)

(Kisangani/Kongo) Vi ble lovet suite 21 på Palm Beach Hotel i Kisangani. VG-kollega Roar Moltubakk reserverte rommet for TV 2-fotograf Frode Hoff og undertegnede. Han var allerede på plass og kjente hotellet. Strålende. Ved ankomst ble jeg gjort oppmerksom på suitens historie. Suite 21 var den forrige presidenten, Laurent Kabilas rom når han besøkte Kisangani. (Laurent er for øvrig far til den sittende presidenten med det samme etternavnet – Joseph. Sånn er av og til den tredje verden).

Det lovet godt, og var stort. En 40 kvadratmeter stue, et kjøkken, to soverom og to bad. Tre airconditionanlegg og badekar med varmtvann. At lukten på kjøkkenet var så voldsom at jeg låste døren ved ankomst og ikke har åpnet den siden, får så være.

Det så sånn passe bra ut. Men så kom regnet. Det hamret på blikktaket med voldsom styrke. Noen misfargede flekker i taket tydet på tidligere lekkasjer. Og, jo da, det rant inn. Med 4-sekunders intervaller falt en dråpe ned på madrassen min – helt nede i fotenden. Dråpene rant litt ned over myggnettet før de trengte gjennom. Langs veggen rant en liten bekk som endte i en voksende dam på steingulvet. Jeg gikk inn i stuen for å se flere dammer og dråper som falt fra taket. Men det våte tørker jo før eller siden.

Palm Beach Hotel høres jo bra ut. Men er, som jeg tidligere har skrevet, en litt sliten ombygd militærforlegning. Frokosten er litt kjedelig. Kruttsterk kaffe eller pisstynn te. Omelett som ser ut som den kun er laget av det hvite i egget. Kanskje går plommen i en annen rett? Helt greit, men ikke all verdens. Dette er jo tross alt Kisanganis beste hotell. Med svømmebasseng og det hele. Selv om vannet i bassenget har en litt mistenksom gulgrønn farge, ser bassenget bra ut.

Ingenting er rengjort siden jeg kom. Jeg har varslet resepsjonen, men ingenting skjer. Det er vel penger det står på som alt annet her i Kongo. Verdens mest korrupte land. Der myndigheter og domstoler skamløst krever bestikkelser for å ordne med det de allerede er satt til å gjøre.

Likevel. Det møkkete, slitte og lekke hotellet er et luksus palass sammenlignet med forholdene Tjostolv Moland og Joshua French lever i. Der madrassene må legges til tørk i sola etter en regnfull natt. Der to rotter snirkler seg noen centimeter fra de to nordmennene om natten. Og der toalettfasilitetene ikke bare er mangelfulle, men mildt sagt ekstremt illeluktende. Der utsiktene til snarlig frihet og en vei vekk ikke er åpenbare. Jeg reiser tross alt herfra om noen dager.

Kisangani er en sliten by. En by der husene er i ferd med å dette fra hverandre. En krigsherjet by der folk er langt fra vennlig innstilt overfor fremmede. Den har kanskje en gang vært det, men er i alle fall ikke lenger en pen by. Her ser det ikke ut til at noen lever i luksus. I alle fall ikke materiell luksus.

Men jeg liker meg litt her. For det er en by og et sted som byr på eksotiske opplevelser. Og det er jo litt luksus i det. I det å sitte i en uthulet trestamme som tar deg ned langs Kongo-floden, og svinger unna de farlige Stanley-strykene. Å sitte der og se Afrika gli sakte forbi. Å se hvordan folk trekker ned mot elvebredden for å vaske seg, eller for å forsøke å få plass på en av de mange båtene hvis eiere lar deg krysse floden for noen få franc. Her er jungel, historie og folk. Og det jo litt luksus i det å sitte på terrassen med en god bok og svale strupen med kaldt kongolesisk øl, mens en gekko løper mellom stolbena på jakt etter et eller annet spiselig småkryp.

Leiesoldater og lykkejegere i Kongo

(Kisangani/Kongo) Det er kveld og mørkt. Jeg kan bare ane konturene av elven. Langs bredden lyser det fra en og annen parafinlykt. Hengt opp over enkle boder av treplanker. Fra bodene tilbys varer til forbipasserende. Appelsiner, sigaretter, øl, grønnsaker, kontantkort og poser med tørkede tusenbein. Sprø larver som knaser når du setter tennene i dem. Snacks.

Helt nede ved elven ligger de enkle båtene. Uthulede tømmerstokker på sju-åtte meter. Noen drives med rå muskelkraft og padleårer, andre har en liten påhengsmotor. Båtene fylles opp med passasjerer, varer, sykler og motorsykler før de krysser Kongo. Floden som livnærer store deler av Afrika. Den nest største av Afrikas to viktigste vannårer. Nest størst etter Nilen.

Mens det ennå var lyst og varmt betalte jeg en båtfører for å frakte meg et stykke ned floden. Mot fossene der Lualaba-elven blir til Kongo-elven. Det var varmt, men heten var ikke for plagsom. Dampen fra de enorme jungelområdene som omkranser Kisangani, legger et svalende filter av dis over byen, elven og jungelen utenfor. Langs elven kler hele familier seg nakne før de trår uti med såpestykker for å vaske seg. Gamle og gjengrodde kaianlegg vitner om bedre tider – noen tiår tilbake. Også noen av kranene på kaia er overgrodde.

Alle vil ha penger. En liten gutt – kanskje sju, åtte år – peker på et bitte lite sår han har på leggen, slår seg på magen og stekker frem en hånd i håp om at jeg vil vise litt sympati. En kvinne passerer med en kurv grønnsaker på den ene armen og en knall blå paraply mot solstrålene i den andre. Hun er kledd i en lang rød og svart kjole, og ser ut som hun er hentet ut av en westernfilm. To guttunger bærer vårløk i flettede bastkurver som de balanserer på hodet. Jeg går litt nedover bredden. Den eneste hvite å se. Folk stirrer på meg. Jeg smiler og nikker og hilser “Bonjour”. Noen barn smiler tilbake. Også en og annen kvinne smiler. Men de aller fleste ser bare uttrykksløst på meg. Måler meg med blikk som kan se fiendtlige ut. Jeg føler meg på ingen måte velkommen, og langt fra trygg. Hele tiden ser jeg etter rømningsveier. Forsøker å anslå hvor mange meter det er opp til veien, og hvor lang tid det vil ta meg å løpe ned mot FN-styrkenes hovedkvarter eller opp til hotellet der jeg bor. Blir stemningen for amper, tar jeg beina fatt. Jeg håper jeg klarer å komme meg i sikkerhet før de klarer å ta meg igjen. Her er ikke fremmede alltid like velkomne. Fremmede har ødelagt denne vakre byen så mange ganger før.

Jeg bor rett ved floden, på Palm Beach Hotel. I suite 21 sammen med TV 2s fotograf Frode Hoff. En bungalow med 2 soverom, kjøkken og stue. Dette er president Joseph Kabilas faste suite når han bor i byen. Fra terrassen overfører vi direkterapporteringene hjem til Norge. Navnet lovet bra. Da jeg fikk vite at det var presidentens egen suite jeg skulle arve etter VG-kolleger som reiste hjem, ble forventningene skrudd opp, men de falt fort. Palm Beach Hotel er egentlig en nedlagt militærforlegning. Ikke rare greiene, men de har god fiskepaella, som serveres sammen med godt og kaldt kongolesisk øl.

Jeg har vært i Kongo før. Første gangen da det het Zaïre, og Mobuto Sese Seko fortsatt styrte landet. I 1994. Jeg kom hit da flyktninger veltet over grensa fra nabolandet Rwanda. En million av dem. Da Rwanda var åsted for et av de mest brutale og bestialske folkemord i nyere historie. 800 000 mennesker – MENNESKER! – ble drept i løpet av noen uker våren og sommeren 1994. Flyktningkatastrofen som fulgte, kostet titusener av mennesker livet. Det var min ilddåp som journalist i en verden av vold, terror og død.

Jeg vet ikke om noen annen by i verden som er oppkalt etter en journalist. Men, en gang het denne byen Stanleyville. Oppkalt etter den walisiske journalisten Henry Morton Stanley. Han som trålet Afrikas jungel på jakt etter misjonæren David Livingstone, og som i 1871 da han fant den bortkomne forkynneren ytret den legendariske setningen “Mr. Livingstone, I presume?”

Et tiår seinere slo han seg ned her hvor Kisangani ligger i dag. På en øy midt ute i floden. Han grunnla Stanley Falls Station i 1883. Fortsatt går det elvebåter herfra til hovedstaden Kinshasa et par hundre mil vestover, og videre ut til kysten. Men ikke på langt nær så ofte som før. Byen har vært åsted for mye faenskap.

Med Stanleys hjelp ble Kongo en belgisk koloni. De hvite europeerne hentet ut ressurser fra landet. Gull og kobber. Og diamanter. Resultatet er en høyst forståelig skepsis mot hvite. Mens det fortsatt bodde mange hvite her, under Kongo-krisen på 60-tallet, ble over 1500 europeere tatt som gisler av en opprørsgruppe. Amerikanske styrker, belgiske styrker og leiesoldater under ledelse av Oberst Frederic Vanderwalle stormet Kisangani, og frigjorde gislene. Blant leiesoldatene var legendariske Mad-Mike Hoare.

Under den andre Kongo-krisen, helt på tampen av forrige århundre, var Kisangani åsted for regulære kamper og blodige slag mellom styrker fra nabolandene Rwanda og Uganda. I 2002 gjennomførte geriljasoldater under ledelse av opprørsleder Laurent Nkunda en massakre i byen. Over 160 mennesker ble drept.

Byen er ødelagt, og mange hus i ruiner. Knust i krig. Folk preget. Til tross for vanvittige naturressurser, er det stor fattigdom her. Fremmede har plyndret og ødelagt Kisangani i mange tiår.

Fortsatt er det gruvedrift rundt byen. Det er gullgruver og storstilt utvinning av diamanter. Kisangani virker fortsatt som en magnet på de som vil tjene raske penger eller oppleve eventyr. Hit kommer leiesoldater og lykkejegere på jakt etter godt betalte jobber. Eventyrere blir fortsatt tiltrukket av den ville naturen og den brutale, men spennende, historien.

Inne i byen ligger diamanthandlerne. Der ligger også fengselet som for tiden huser to nordmenn og den slitne teaterbygningen som akkurat nå er forvandlet til en rettssal. Om noen dager blir kanskje de to norske fangene dømt til døden for drap, drapsforsøk og spionasje.

I Kongo lyver bilder

(Den demokratiske republikken Kongo) I en rettssal i Kisangani åpenbares en absurd kultur-kræsj i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Hvilken norsk mann som har tjenestegjort i Forsvaret, har vel ikke et bilde av seg selv i uniform? I dag ble et bilde av en stolt Moland ikledd HMKG’s flotte uniform lagt frem som bevis på at han ikke har rent mel i posen.

Et uskyldig bilde av en gutt i Kongens klær, blir til et bilde av en spion og drapsmann når det legges frem i en kongolesisk rettssal. Videre la aktoratet frem nok et bevis. Et bilde av den samme mannen iført en vekteruniform fra Securitas. Også dette bildet styrker inntrykket av at Moland er på militært oppdrag.

Så selve kronbildet. Bildet som viser det aktoratet mener er Moland og French’s oppdragsgiver. En mann med paramilitært utseende og fingeren på kartet. Trolig tilfeldig er fingeren plantet omtrent akkurat der rettssaken pågår (det er der fingeren havner hvis du tar frem et kart og forsøker å peke på et sted omtrent midt-i-Afrika). Bildet er av en fotograf i Drammens Tidende ved navn Rune Folkedal, og er egentlig en del av en flere år gammel spøk, ifølge pressemannen som plutselig ble forfremmet til geriljaleder.

Research-arbeidet til aktoratet står til stryk. Greit nok at Kongo ikke har ressurser til å drive etterforskning i Norge, men selv en middels journalist hadde klart å sjekke dette bevismaterialet ut av saken. Sakens blodige alvor krever et annet nivå av profesjonalitet. Etter dagens runde i retten, er det all grunn til å frykte for rettssikkerheten til Moland og French. Bildene bør ikke ha særlig verdi i saken mot de to, når og hvis de tiltaltes forsvarer velger å forklare hva dette egentlig er.

Likevel kan det være greit å huske at de som har sett disse bildene også har måttet forholde seg til andre fakta, som at en mann er skutt og drept, og to væpnede nordmenn ble tatt mens de var på flukt. Uansett hvorfor Moland og French var i Kongo – disse bildene var det ikke lurt å ha liggende på mobilen.

Jeg har bilder av meg selv i militær uniform. Fra tjenestetid i Forsvaret i Norge, i Midtøsten og i USA. Kanskje har jeg også liggende et bilde fra en sommerjobb i andre halvdel av 80-tallet, da jeg jobbet som vekter i Oslo. Jeg reiser normalt med både kart, GPS og satellitt-telefon når jeg er på oppdrag for TV2 her i Afrika eller andre steder. Ofte er også hjelm og skuddsikker vest med i bagasjen. Egentlig uskyldige bilder og ufarlig utstyr som kan bidra til å skape et helt feilaktig inntrykk. Denne gangen har jeg vært litt mer forsiktig enn ellers med pakkingen.

Dagens bevismateriale vil neppe felle Moland og French. Men det er godt mulig at det bidrar til styrke rettens tro på at de er skyldige.

Drapet i Kongo

(Den demokratiske republikken Kongo) For noen måneder siden ble en mann skutt og drept her i Kongo. På tiltalebenken sitter to norske menn i 20-åra, som hevder de er uskyldige. Vitneutsagn og bevis som legges frem av aktoratet bidrar til å svekke Tjostolv Moland og Joshua French’ forsvar.

Jeg er i Kongo for å dekke saken mot de to nordmennene for TV2. På plass i et land der hvite europeeres sikkerhet ikke akkurat er høy. Belgiske, amerikanske og britiske kolleger, som er fastboende i dette krigsherjede landet, forteller at de knapt kan bevege seg til fots utendørs på grunn av faren for å bli ranet. En kollega fra BBC fortalte meg hvordan han ble ranet av en væpnet politimann i hovedstaden Kinshasa – i fullt dagslys, og i en gate full av vitner. Mine hvite kolleger snakker om rasisme, en rasisme som rammer hvite.

Europeernes blodige herjinger i Kongo har satt sine spor. Gjennom årevis med kolonistyre og kriger falt kongolesere i kampen mot eller for de hvite. Derfor står vi ikke høyt i kurs. Kongoleserne har sett seg lei på hvite europeere som kommer hit, og slipper unna hvis de gjør noe galt. Derfor er det viktig for myndighetene å sette et eksempel. Derfor krever folk at det de antar er to norske drapsmenn, dømmes med lovens strengeste straff.

Finner domstolen French og Moland skyldige i drap, spionasje (og nå også forakt for retten), kan de to vente seg strenge reaksjoner. Det vet de. Deres håp er selvfølgelig at de klarer å overbevise retten om at de ikke drepte sjåføren eller spionerte for Norge, Uganda eller andre makter. Klarer de ikke det, kan de i beste fall håpe på svært lange fengselsstraffer under svært kummerlige forhold.

Hadde de to tenkt seg godt nok om, hadde de kanskje ikke reist til Kongo. Uansett hva deres egentlige motiv for å reise inn til dette landet var, visste de at de kunne havne i trøbbel. Såpass bør de ha skjønt når de beveger seg inn i en krigssone med våpen og ID-kort fra Forsvaret dinglende rundt halsen. De visste at de kunne havne i trøbbel, og de visste at om de ble arrestert ville soningsforholdene sannsynligvis være direkte jævlige. Likevel var det noe som lokket. Penger? Kanskje. Eventyrlyst? Helt sikkert (det siste må jeg innrømme at jeg kan identifisere meg med).

Enten de er uskyldige eller ikke, er det åpenbart at French og Moland i høyeste grad har havnet i trøbbel – selvforskyldt. Likevel er norske myndigheter på plass i Kisangani. Først og fremst for å se til at de to norske statsborgerne får den behandlingen de har krav på. Men det er trolig lite norske myndigheter vil eller kan foreta seg hvis de to blir dømt, foruten å be om nåde ved en eventuell dødsstraff og eventuelt tilby soning i Norge. Får de to nordmennene livstid i Kongo, må de kanskje belage seg på å bli sittende her resten av livet.

Kongo: Reprise på en tragedie

(Kuwait) En sommerdag for litt over fjorten år siden landet jeg på flyplassen i byen Goma helt øst i det som dengang var Zaire – i dag Den demokratiske republikken Kongo. I det lasterampen bak på Herculesmaskinen senket seg, slo en distinkt lukt mot meg. Lukten av død.

Jeg kom meg ut av transportflyet jeg hadde fått haik med før kassene med sykehusutstyr ble lempet av, og lot meg geleide inn i den mørke Afrikanatten av viftende hender. Jeg var på en av mine første jobber som ung utenriksreporter i TV 2, og på vei inn i et helvete hvis minner jeg har vært tvunget til å leve med siden.

På bakken ved flyplassen i utkanten av jungelen hadde jeg mitt hjem de neste dagene. Bak en piggtråd rullet ut av franske fremmedlegionæren for å beskytte verdenspressen fra de sultne og tørste hordene på utsiden. Med dagslyset dro fotograf Eirik Amundsen og jeg inn i flyktningehelvetet. En million mennesker – de fleste hutuer – hadde flyktet over grensen til Zaire fra krigen i nabolandet Rwanda. En million mennesker strømmet inn i en liten by i sentral-Afrika. En by omtrent på størrelse med Voss eller Stokmarknes. En million hjelpeløse mennesker var mer enn det lille lokalsamfunnet kunne absorbere. Derfor ble flyktningene liggende på de svære markene mellom byen og den frodige jungelen. Om natten kunne man se et svakt rødt skjær på himmelen over Goma. Lyset kom fra den putrende vulkanen som når som helst kunne sprute sin glødende varme lava over flyktningene som hadde søkt ly ved foten av det farlige fjellet.

En million mennesker stuet sammen. Hjelpeorganisasjoner fra hele verden strømmet til, men det gikk som det måtte gå. Mangelen på rent drikkevann og de elendige sanitærforholdene førte til et Kolerautbrudd verden knapt har sett maken til. Svekket av diare og dehydrering som følge av kolera, datt folk om og døde. På det meste døde ti tusen mennesker om dagen i Goma. Vi som var der kunne bare se og fortelle om det som skjedde. Og håpe på at det fikk folk til å reagere slik at de ville hjelpe.

En mor gikk nedover en vei med et spedbarn knyttet fast til ryggen. Utmattet og dehydrert segnet hun om og døde. Barnet ble liggende i klem under sin døde mor. Et annet sted lå et nyfødt barn tullet inn i et hvitt klede gjennomtrukket av blod. Den døde nyfødte lå ved føttene til sin døde mor. Fødselen ble for mye for dem begge. Fortvilte foreldre la fra seg barna sine utenfor Røde Kors-leiren om natten i håp om at de ville få hjelp. Men det var ikke nok hjelp. Under en pressening som stanset de mest nådeløse solstrålende satt og lå syke og døende barn som ikke fikk hjelp. Kanskje var det noen titalls – kanskje et par hundre. Hjelpen måtte prioriteres og gikk heller til de som hadde større sjanser for å overleve. En gutt i toårsalderen reiste seg og stabbet mot meg og fotograf Eirik. Han gikk rett mot det svarte kamerastativet og satte tennene i en rød plastknott i håp om at han hadde funnet noe som kunne stilne sulten.

Likhaugene vokste dag for dag. Selv ikke massegraver og store likbål klarte å holde unna de voksende haugende med døde. Om morgenen bar de som fortsatt hadde krefter sine døde barn, foreldre og venner til veikanten. Der ble de lagt i påvente av at noen skulle plukke dem opp. Etter et par døgn i den stekende solen, svulmet de døde opp. Makk og gnagere fråtset.

Når som helst kan jeg lukke øynene og kjenne lukten av de døde i Goma. Jeg kan – hvis jeg vil – mane fram et minne så sterkt at jeg begynner å brekke meg. Jeg vil ikke, men har ikke noe valg. For nå skjer det igjen. Det samme området fylles opp av titusener av mennesker på flukt vekk fra krig. Det meldes allerede om kolerautbrudd flere steder. Verden utenfor har igjen valgt feighet fremfor handling. Dette kunne vært hindret hvis de riktige menneskene hadde villet det – men de ville ikke.

Se den fjorten år gamle reportasjen her:

1284

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.