Category Archives: Kongo

Jeg brøt straffeloven, og sover like godt om natta.

(30,500 fot over Europa, på vei mot Asia) I fjor høst slapp jeg bomben. Jeg innrømmet at jeg bestakk offentlig tjenestemenn over en lav sko i Kongo. Jeg skrev om det her på bloggen min. Jeg forbrøt meg mot norsk straffelov, og har ingen som helst problemer med det. Om nødvendig, gjør jeg det gjerne igjen. Og jeg forteller om det.

En del journalist kolleger mener jeg burde holdt kjeft om mine lovbrudd, fordi de bidrar til å svekke journaliststandens omdømme. Hvordan skal vi nå, med troverdighet, avsløre alvorlige korrupsjonssaker uten at det slår tilbake mot oss?, spør mine kolleger som er skeptiske til å fortelle sannheten om hvordan vi jobber. De om det. Jeg synes det ville være mer forkastelig om vi holdt tilbake detaljer om arbeidsmetodene våre. Hvis ikke journalister står åpent frem om hvilke metoder vi bruker, hvem andre kan vi da kreve det av? Mitt mål er ikke å gjøre det enklere for kolleger. Mitt mål er å gi seere og lesere så mye informasjon som mulig.

Dagbladet hadde problemer med å innrømme at de hadde bestukket offentlige tjenestemenn i Kongo. Forsøk på å nekte, var bare løgn. VG innrømmer delvis at de bryter straffeloven. Men bare delvis. Avisa har for eksempel ikke offentliggjort hvordan de har kjøpt seg tilgang til innholdet på Tjostolv Molands telefon, for så å bryte seg inn i telefonen og stjele innholdet. Flere lovbrudd de kanskje ikke er så stolte over. Aftenpostens Jørgen Lohne har stått åpent frem som en bestikkende omreiser på Aftenpostens egne sider.

Mitt poeng når jeg skrev om at jeg måtte betale 100 dollar til dommeren som dømte Moland og French til døden, var å vise at dommeren var korrupt. Noe jeg mener sier noe om de dømtes sikkerhet. Men saken ble fanget opp av andre norske medier, der jeg ble gjort til skurken. I en korrupsjonssak er det vel to skurker. Nå skal det også sies at både dommeren og assistenten var bevæpnet da de skulle innkassere beløpet det kostet meg å få adgang til rettssaken mot Moland og French. Sånn sett ville det kanskje vært enkelt for meg å omdefinere det hele til et væpnet ran. Et væpnet ran var det også da kongolesisk politi med automatvåpen stoppet oss på en tur gjennom landet, og mente det var et problem med at bilen vår var registrert i en annen provins. Løsningen var noen titalls dollar. Men væpnet ran var det ikke da immigrasjonsmyndighetene fant en ikke-eksisterende feil i passet mitt, og mente jeg burde forlate landet. Eller da de fant en annen feil noen uker senere, da jeg var på vei hjem, og antydet at jeg burde bli i Kongo en ukes tid til for å rydde problemet av veien. 200 dollar ryddet problemet av veien på få sekunder. Jeg har også familie og forpliktelser jeg må hjem til.

Jeg bryter loven, og vet det. Men jeg mener det er nødvendig. Det ville vært en katastrofe om ikke norske medier skulle gjøre det de kunne for å dekke den latterlig dårlig gjennomførte etterforskningen og rettergangen mot Moland og French. Av og til må man ta seg til rette. Noen ganger innebærer det lovbrudd.

Organisasjonen Transpracy International hisset seg opp over min notoriske innrømmelse av å ha begått straffbare handlinger. De truet med anmeldelser. Men det var tomme trusler. Det er jo også et definisjonsspørsmål om det faktisk dreier seg om korrupsjon i mitt tilfelle, all den tid jeg står åpent frem om betalingene. Det er vel først og fremst i det skjulte slike forbrytelser skjer.

En organisasjon som kaller seg Personvernforeningen og organisasjonens leder, Oddbjørn Jonstad, følte at jeg slapp for lett unna. Jonstad leder en forening som på nettet bærer preg av å være en interesseorganisasjon for de som føler at myndighetene er ute etter å plage borgerne. I dette tilfellet ønsket Jonstad å bidra til at myndighetene satte i gang en prosess mot meg. Han anmeldte meg for korrupsjon. Bevismaterialet var min egen blogg, der jeg innrømmer de faktiske forhold. Manglerud politikammer, som etterforsket saken, kom frem til at det å sende etterforskere til Kongo for å se nærmere på saken, var i drøyeste laget. Vi har alle sett at politiet mangler ressurser. Saken ble derfor henlagt. Noe som falt Jonstad tungt for hjertet. Han anket avgjørelsen, og statsadvokaten i Oslo begjærte saken gjenopptatt. Politiet henla saken på nytt, med de samme argumenter. Nå kan korrupsjonssaken mot meg og TV 2 ikke reises på nytt, med mindre det foreligger vesentlig ny informasjon. Det gjør det i denne bloggen du nå leser, i form av flere innrømmelser.

Å være ærlig belønnes normalt. Men ikke i dette tilfellet. Jeg har kranglet i radiostudioer om riktigheten av å bidra til å berike offentlige tjenestemenn i Kongo. Selvfølgelig er det ikke slik at jeg ønsker å svi av mest mulig penger. Men når jeg først gjør det, har jeg ingen problemer med å stå for det. Hadde min moral hindret meg, måtte jeg blitt hjemme. At enkelte av mine kolleger lyver, og ikke tør fortelle åpent om sine arbeidsmetoder, mener jeg bidrar til et større troverdighetsproblem.

Personverforeningen ble moralsk indignert over mine lovbrudd, og vil ha meg straffet. Det ser ikke ut til at de lykkes. Under en journalistkonferanse i Tønsberg nylig, var korrupsjon i Kongo tema for åpningsseminaret. Vi tar altså temaet på alvor. Det betyr ikke at vi er villige til å endre handlingsmønster.

Jeg benyttet meg også av utstrakt korrupsjon for å sikre at jeg kunne være i Irak under utbruddet av de amerikansk-ledede angrepene mot Bagdad våren 2003. Jeg betalte offentlige tjenestemenn i bøtter og spann for at vi skulle beholde vår journalistakkreditering og ikke kastes ut av landet. Jeg har bestukket palestinske tjenestemenn på Gazastripen, for i det hele tatt å komme meg inn i området. Jeg har bestukket politimenn i Kenya og i Rwanda. Jeg har betalt noen dollar i Afghanistan, Indonesia og Libanon. Slik er min verden. Jeg må forholde meg til de som krever penger. Som med eller uten våpen er i stand til å gjøre tilværelsen min ubehagelig. Og jeg vil fortsette å bestikke offentlig tjenestemenn der jeg mener det kreves av meg. Dessverre.

Og jeg vil fortsatt stå åpent frem med mine arbeidsmetoder, ulovlige som ulovlige. Selv om noen mener at jeg som rollemodell for andre journalister skal være forsiktig. Det var ikke jeg som oppfant korrupsjon og bestikkelser. Jeg er bare nødt til å forholde meg til dette. At noen blir moralsk indignert over min lovforaktende livsførsel få heller være.

Jeg tok en øl med en Høyesterettsdommer i Kongo

I dag kom Kongos øverste dommere sammen for å vurdere prosessen mot Tjostolv Moland og Joshua French. Det er ikke godt å si hva de kommer frem til. Selve skyldspørsmålet er ikke oppe til vurdering, det er også en av grunnene til at de to tiltalte ikke selv er til stede i Kinshasa. Høyesterett skal ta stilling til om selve prosessen er ført på en skikkelig måte, og om straffeutmålingen (4xdødsstaff) er i henhold til det gjeldende kongolesiske lovverket.

At høyesterett består av et knippe bedre skolerte dommere enn både det ene og det andre militærtribunalet i Kisangani, er det stor grunn til å tro. Dommerne er blant Kongos mest erfarne, og bør absolutt være i stand til å kaste all politikk tilside når de nå skal vurdere saken mot de to nordmennene.

Jeg har hatt noen samtaler med en av høyesterettsdommerne. Han ønsker å være anonym. Over en kongolesisk øl, fortalte han meg at han syntes hele prosessen i Kisangani var en skam for det kongolesiske rettssystemet. Han fortalte at de kan bedre i Kongo, men at landets øverste dommere måtte vente, til saken lå på deres bord. Det gjør den nå.

Hvis flere høyesterettsdommere deler min øldrikkende samtalepartners syn, betyr det kanskje at Tjostolv Moland og Joshua French har en mulighet for en rettferdig behandling. Det fortjener de selvfølgelig. Som alle andre tiltalte. At de to rettsrundene de allerede har gjennomgått har holdt en kritikkverdig kvalitet, er det ingen tvil om. Kilder jeg har snakket med, har tro på at de to vil få en langt mer rettferdig behandling hvis saken kommer opp for en sivil domstol i stedet for militærtribunalet. (Med rettferdig mener jeg en skikkelig prosess, ikke nødvendigvis frikjennelse).

Og at Moland og French får føre sitt forsvar for den sivile domstolen i Kisangani er fullt mulig. Den avgjørelsen kan Høyesterett komme med allerede neste uke. Problemet for de to tiltalte, er da selvfølgelig at de kanskje må gjennom to nye rettsrunder i samme teatersal som tidligere, før saken eventuelt havner i Høyesterett på ny. Og det vil ta tid. Det kan, bokstavelig talt, gå både år og dag. Uten at straffen endres.

Derfor er ikke forsvarerne entydig positive til en slik løsning. For en opprettholdelse av dommen kan gi norske og britiske myndigheter (britiske myndigheter er engasjert fordi Joshua French også er britisk statsborger) muligheten til å starte intensive forhandlinger for å få de to utlevert fra Kongo. På grunn av de tøffe soningsforholdene, kan dette være løsningen som på sikt ivaretar de to tiltaltes sikkerhet uavhengig av om de er skyldige eller ikke. Det er altså fordeler for de to om dommen fra Kisangani opprettholdes.

Men det er altså stor grunn til å tro at Høyesterett sender saken i retur til Kisangani, og at Tjostolv Moland og Joshua French blir sittende i Kongo en god stund til.

Råtner på cella i Kongo

På en celle i Kongo sitter to nordmenn og råtner. Den generelle helsetilstanden svekkes stadig for Tjostolv Moland og Joshua French. De har vært syke en rekke ganger. Rammet av malaria, lungebetennelse og mer eller mindre tøffe runder med magesjau.

Tjostolv Molands helsesituasjon er langt, langt bedre enn da han ble kraftig rammet av malaria i høst. Men de er begge særdeles høyt eksponert for sykdommer i fengselet. Før eller siden vil trolig en av de to på nytt bli dødssyk.

Moland3 002

Moland og French gjør det de kan for å holde seg i god fysisk form, mens de venter på å bli overflyttet til hovedstaden Kinshasa. De mosjonerer litt i gårdsrommet mellom fengselsmurene. Ved å sørge for tilførsel av rent vann samt poteter, løk og tomater som de steker, forsøker de i det lengste å unngå nye runder med magetrøbbel.

De er dømt til døden for drap og spionasje. Dødsstraffene blir trolig ikke effektuert, og de vil trolig bli overført for soning i Norge – før eller siden. Men går det for lang tid, kan det gå aldeles galt. Norske myndigheter har så langt valgt å holde en ganske lav profil. Det sendes diplomatiske bekymringssignaler til myndighetene i Kinshasa, men det er neppe nok. Kanskje pågår det hemmelige diplomatiske forhandlinger for å få de to overført. Men klarer norske myndigheter å få de to utlevert uten at Norge først betaler inn den enorme erstatningssummen den norske stat er dømt til å betale? Straffen fikk Norge for å ha sendt spioner til Kongo.

Spørsmålet er jo om norske myndigheter egentlig ønsker å få Tjostolv Moland og Joshua French i fanget med det aller første. De er dømt uten at det er lagt frem et eneste teknisk bevis. De er dømt på indisier og åpenbart oppspinn. Norske myndigheter kan ikke la de to sone så mye som en dag basert på det amatørmessige tøvet av en rettssak som militærtribunalet i Kisangani oppviste sist høst. Da er det nok enklere om de to kommer hjem om et par år. Da kan myndighetene si noe sånt som at basert på særdeles tøffe soningsforhold, etc, synes man at de to allerede har sonet en streng nok straff. Blir de to utlevert med det første, for så å løslates, vil det i alle fall bidra til å ødelegge Norges diplomatiske forhold til det veldige afrikanske landet.

Moland3 006

Joshua French i fengselet i Kisangani (foto: Fredrik)

Nå er det ny regntid i Kisangani. Med daglige voldsomme regnskyll. Vannet fosser inn gjennom det gjennomhullede taket over cella til Moland og French. Alt blir vått. Soppen gror som aldri før på de fuktige murveggene. Det er et dårlig sted for to dødsdømte fanger å oppholde seg over lang tid. At de utsettes for et brutalt fysisk forfall er det ingen tvil om. Hva de voldsomme påkjenningene gjør med deres mentale helse, har vi allerede fått et hint om.

De voldtok Kongo

BøKer 001

Adam Hochschild: Kong Leopolds arv. En beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Oslo: Pax, 2005. 409 sider.

Er det rart de er skeptiske til hvite menn i Kisangani? Eller i Kongos hovedstad Kinshasa? Nei. Les, og du vil forstå. Hvis bare halvparten av det som kommer frem om Belgias Kong Leopold i denne boka er sant, så er det hevet over enhver tvil at han var et sadistisk svin.

Leopold erobret Afrikas indre, Mørkets hjerte. Han sendte sine brutale styrker avgårde for å rane til seg av Afrikas rikdommer. For å berike seg selv. Her er historien om en slavedrift så brutal at du blir kvalm av å lese. Om nybakte mødre som tvinges til å slenge spedbarna fra seg i bushen slik at de er i stand til å bære kopper, kar eller rågummi. Om soldater som hugde hender av unger som kvittering for kuler som var skutt. Det skulle være bevis for at de hadde skutt folk, og ikke bare skutt i vildens sky sånn for moro skyld.

Kong Leopolds voldtekt av Kongo og Kongos folk, ødela landet. Den belgiske okkupasjonen av Afrika, har i sterk grad bidratt til en rekke av de mest brutale krigene som de siste 50 årene har vært kjempet i regionen rundt det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo.

Denne boka bidrar til å gi en forståelse av hvorfor et militærtribunal i Kisangani ser med den absolutt største mistro på to tiltalte nordmenn som hevder sin uskyld.

Merry Christmas, Mr French. Og god jul til deg også, Tjostolv.

(Bergen) I et fengsel i Kisangani sitter to nordmenn med nisselue, og forsøker å gjøre det beste ut av jula. Med innsamlede midler fra Norge, klarer de i alle fall å gjøre en miserabel fengselsjul noe bedre for sine medfanger. En norsk sjømannsprest er på plass for å ivareta Moland og French sin julefeiring, nå som diplomater og vi journalister har flydd vår vei og koser oss hjemme i Norge.

Cellebilde

God Jul i Kongo: Fra v. sjømannsprest Terje Bjerkholt, den dødsdømte fangen norsk-britiske Joshua French og den drapsdømte nordmannen Tjostolv Moland. For norske myndigheter er kanskje det greieste at de to dødsdømte blir i Kongo – i alle fall en stund til? (Foto: Sjømannskirken).

Allerede om en måneds tid kan saken mot Moland og French komme opp for behandling for Kongos høyesterett i hovedstaden Kinshasa. Men heller ikke i Kongo kan høyesterett avgjøre skyldspørsmålet til de to dødsdømte fangene. Derimot kan høyesterett vurdere om det er begått alvorlige saksbehandlingsfeil, eller om straffeutmålingen er for dårlig. Det kan endre noe for de to dødsdømte nordmennene, men vil neppe føre til frifinnelse. Kanskje bestemmer høyesterett at saken ikke skulle vært ført for et militærtribunal. Resultatet vil da kunne bli at saken må opp på nytt for det sivile domstolsapparatet i Kisangani. Det kan i så fall bety at det går nye måneder før en endelig dom foreligger.

Men det er andre muligheter. Fordi Joshua French i tillegg til å være norsk, også er britisk statsborger, har britisk UD involvert seg i saken. De vil ha Joshua French ut fra Kongo så raskt som mulig, og jobber for en utlevering. Det tydelige britiske engasjementet, tvinger også norske myndigheter til større aktivitet. Britene ber også om at Tjostolv Moland utleveres, men det er først og fremst French de føler ansvar for. Det tar seg neppe særlig bra ut for Støre om hans britiske kolleger klarer å jobbe frem en avtale uten at Norge klarer det.

Kilder jeg har vært i kontakt med i Kongo, Storbritannia og Norge bekrefter at det foreligger en mulighet for utlevering i løpet av kort tid. Kanskje kan en avtale komme på plass allerede før Kongos høyesterett får saken til behandling. Altså i løpet av noen få uker. De to nordmennene kan da akseptere militærtribunalets dom, og avslutte et særdeles ubehagelig Kongo-opphold.

Men hva da? Hvis Tjostolv Moland kommer hjem til Norge. Kan norske myndigheter la han sone basert på en farse av en rettssak ført i Kongo? Neppe. Kan de la han gå fri på dagen uten at det rokker ved mange folks rettsfølelse? Neppe. Kanskje det er akkurat derfor Utenriksdepartementet ikke har ivret like mye som britene for å få de to fangene hjem til Norge. I Storbritannia forsvinner denne saken raskt ut av spalter og nyhetssendinger – i den grad den i det hele tatt når opp. I Norge vil den fortsatt vies stor oppmerksomhet. En løslatelse vil, i likhet med eventuell soning i Norge, føre til debatt. Det kan bli ubehagelig for ansvarlige politikere. Kanskje da like greit at saken fortsetter for det kongolesiske rettsapparatet noen måneder til. For hvis det går et par år før en utlevering finner sted, er det enklere for norske myndigheter å forsvare en umiddelbar løslatelse av de to dømte fangene. Man kan da henvise til allerede medgått soningstid under særdeles barske forhold, og si at: “Nok er nok. De har fått sin straff.”

Kunne denne saken vært løst tidligere? Utvilsomt. Vi vet at det forelå et tilbud om å kjøpe ut de to fangene på et tidlig tidspunkt. Det finnes folk i utenriksdepartementet som er kritiske til måten norske myndigheter ikke har klart å løse denne saken på. Folk som mener at det enkleste hadde vært å sende en diplomat med en koffert med dollar til Kongo. En diplomat som kunne kjøpt ut de to fangene i all stillhet, gitt dem klar beskjed om aldri mer å finne på dumme sprell, og fått dem hjem til Norge. Kilder i det britiske utenriksdepartementet bekrefter at dette ville vært en handlemåte de gjenkjenner, og som de mener kanskje er det beste for alle. Men det var kanskje mulig før saken fikk mye oppmerksomhet, og det gikk prestisje i dette. Og, ved å godkjenne slike avtaler, risikerer man samtidig å redde skyldige kjeltringer.

Hvorfor drepte Tjostolv Moland sjåføren?

Torsdag falt dommen i ankesaken i Kisangani. Skyldspørsmålet er fastslått. Tjostolv Moland skjøt og drepte Abeidi Kasongo 11 mil øst for den kongolesiske provinshovedstaden 5. mai i år. Joshua French var delaktig i drapet. Drapet var planlagt. De reiste til Kongo, blant annet for å drepe Kasongo. De var på oppdrag for norske myndigheter. Forsvaret hadde beordret Moland og French til Kongo for å spionere på vegne av Kong Harald V. Bare rett og rimelig at den norske stat holdes delansvarlig både for drapet og den utførte spionasjen.

Hjemme i Norge blåser de fleste av dommen og anklagene som dreier seg om spionasje på vegne av Norge. Men ikke i Kongo. Dette er alvor. Dødsens alvor. Både Moland og French er dømt til døden. De blir neppe henrettet. Men det er grenser for hvor lenge de to klarer å overleve i kongolesiske fengsler.

Hvis vi ser bort fra dommen for spionasje og planer om å danne et kriminelt forbund, sitter vi igjen med dom for tre forhold: drap, drapsforsøk og ulovlig våpeninnførsel. For det siste punktet er de idømt en straff på tjue års fengsel. Et punkt det ser ut til at de er skyldige i. Så er det drapet og det påfølgende drapsforsøket på de to vitnene, som var medpassasjerer om bord i Abeidi Kasongos bil. Ingen tekniske bevis for drapet er lagt frem.

Likevel – hvis de er skyldige – hva skulle motivet være? Tjostolv Moland og Joshua French hadde planer om å returnere fra Kongo til Uganda på motorsykkelen de kom til Kisangani med. Men på grunn av motortrøbbel, endret de planene. De bodde på Hotel Riviera i Kisangani. Der var de registrert under sine virkelige navn. Hotellet og immigrasjonsmyndighetene hadde kopi av passene. De ba hotellet om hjelp til å skaffe transport, og fikk tildelt Abeidi Kasongo. Kongoleseren hadde mange oppdrag for hjelpeorganisasjonen Leger uten grenser.

11 mil øst for Kisangani stanser bilen. Både nordmennene og de to kongolesiske passasjerene er enige om at Moland og French gikk av bilen for å tisse. Så spriker forklaringene. Nordmennene hevder at de hørte et skudd, og fant sjåføren drept. Et sannsynlig motiv kan være at den ene eller begge kongoleserne ville stikke av med bilen. I bilen var Moland og French sine eiendeler. Kongoleserne derimot, hevder at Moland gikk mot bilen, tok ut et våpen, ba sjåføren om å forlate bilen, og skjøt denne da han ikke adlød ordren. Jeg minner om at Moland og French hadde kommet i kontakt med sjåføren via hotellet hvor de var registrert som gjester. Altså ville det ikke være problemer med å spore den drepte sjåføren til Moland og French. I tillegg er det viktig å huske på at de var ca 60 mil fra grensa til Uganda. Det er en vei ut av landet, og langs den veien er det en rekke kontrollposter. Dette skjedde i et området der det er langt mellom hvite menn. Sjansene for å stikke seg vekk var derfor minimale. Det er ingen tvil om at Moland og French har vært dumme. Men var de virkelig så dumme?

Jeg vet ikke hvem som drepte Abeidi Kasongo. Men jeg sliter med å forstå motivet for at Tjostolv Moland skulle gjøre det. Det kan i så fall ikke ha vært en rasjonell handling.

Teppefall for akt 2 – torsdag faller dom i Kongo

I en teatersal i Kongo trer militærtribunalet torsdag sammen for en siste forestilling. Det nærmer seg teppefall for akt to i prosessen mot Tjostolv Moland og Joshua French. Dommertribunalet har for lengst kommet frem til sin konklusjon. Det er ingen grunn til å forvente at Moland og French blir frikjent. Til tross for at det ikke foreligger et eneste teknisk bevis for at de drepte Abeidi Kasongo 5. mai i år.

Rettsprosessen mot de to nordmennene er en skam for det kongolesiske rettsapparatet. Dommere, aktor og forsvarer forsøker å etterape et europeisk system de ikke er i nærheten av å klare å kopiere. Saken har vært en farse fra ende til annen, og kunne sånn sett ikke vært ført et mer passende sted en i Kisanganis teatersal. Hvor et av problemene har vært stadige avbrudd på grunn av planlagte teateroppsetninger, møter, konserter og filmfremvisninger.

Å tro at kongoleserne ikke evner bedre enn dette, grenser til rasisme. Selvfølgelig kan de bedre. Etterforskningen holder et lavmål som ikke bør føre til annet enn at de ansvarlige selv blir straffet. Det betyr ikke at en skikkelig etterforskning ville ført til at Moland og French blir frikjent. For alt jeg vet kunne et godt stykke etterforskningsarbeid også styrket aktoratets sak.

Jeg har tidligere rapportert om at to av de fem dommerne i tribunalet har hatt store problemer med å holde seg våkne under saken. Det er altså sovende dommere som trolig har kommet til den beslutning at de to tiltalte fortjener dødsstraff.

En av de to tiltalte har vært svært syk under deler av ankesaken. Det skulle selvfølgelig ikke vært ført en sak mot Tjostolv Moland slik hans forfatning har vært de siste ukene. Også i Kongo er det regler mot å sette en mann i mental ubalanse på tiltalebenken. Det dreier seg om totalt mangel på rettssikkerhet.

Dette handler ikke om drapet på Abeidi Kasongo, like mye som det dreier seg om makt og penger. Kongos sentrale myndigheter kunne ha brutt inn overfor domstolen i Kisangani, og bedt tribunalet om å ta seg sammen. Men de tør ikke, i frykt for å knuse et fragilt forhold mellom Kinshasa og provinsmyndighetene. Og det dreier seg om penger, som så mye annet i et land herjet av korrupsjon og griskhet. Noen i Kongo tror faktisk at det er mulig å tappe både de to tiltaltes familier og norske myndigheter for flere hundre millioner kroner.

Militærtribunalet vet at saken mot Moland og French blir fulgt av diplomater og journalister. Derfor er det grunn til å tro at de har tatt seg kraftig sammen denne gangen. Denne saken er kanskje bare en antydning om hvor dårlig stelt det er med rettssikkerheten i Kongo. Derfor er det viktig at både vi journalister og diplomatene følger opp temaet, og ser på andre saker. Fører denne saken til press mot kongolesiske myndigheter, kan det være at noe endres, og at kongoleseres rettssikkerhet bedres.

Torsdag blir dødsdommene mot Tjostolv Moland og Joshua French gjort rettskraftige. Det er mitt tips. Den største spenningen for de som finner veien til teatersalen, ligger i hva slags underholdning teatersalens teknisk ansvarlige legger opp til i forkant av domsavsigelsen. Vil han, slik han har gjort i flere uker, også på dommedag vise filmen Prison Break på storskjermen som er slått opp bak tribunalets langbord drapert med Den demokratiske republikken Kongos flagg?

Fangenes Gud

(Kisangani, Kongo) Søndag klokka 13: -Hallelujah! Hallelujah! Mannskoret synger vakkert. Stemningen er både religiøs og overveldende. Biskopen har nettopp avsluttet søndagens gudstjeneste for fangene i Kisanganis sentralfengsel. Mennene klapper taktfast rytmen til sangen. Den norske misjonærlederen, Rune Edvardsen, har satt i gang en allsang på swahili. I en halvsirkel rundt biskopen sitter 16 nordmenn. To leger, ti journalister, en representant fra utenriksdepartementet, den nevnte misjonslederen med en medarbeider og mammaen til Tjostolv Moland.

Mamma Moland gråter en skvett. Det gjør også den ene av fengselets to hvite fanger, som sammen med de andre fangene står midt imot oss. Så renner tårer nedover flere hvite kinn. Det er et sterkt øyeblikk. Etter gudstjenesten går Tjostolv og moren for seg selv. Vi andre går over gårdsplassen i fengselet mot et område vi kan snakke med Joshua French i ro og fred.

Søndag klokka 10: Jeg hopper ut av bilen og går rett mot den blå fengselsporten. For hvert skritt jeg tar, bygger det seg opp et nytt lag gjørme under skoen som surkles fast til bakken. Jeg slipper inn. Mannen bak porten vet at det ligger fem dollar i den venstre bukselommen min. Vi har kjent hverandre noen måneder nå. Han vet at femmer’n er hans. Slik unngår vi de oppsatte besøkstidene. Bra for meg og ham. Og for de jeg skal besøke.

Utenfor den gamle cella de har delt noen måneder, sitter Tjostolv Moland og Joshua French. Tjostolv tar meg med til en annen celle han har tilbrakt en særdeles våt natt i. En celle han deler med fengslede offiserer fra den kongolesiske hæren. Moland trenger litt tilsyn. De fengslede militære tar vare på ham. Det ser mindre komfortabelt ut en cella han har delt med French, men hans norske cellekamerat kan ikke passe Moland 24 timer i døgnet. Vannet siler ned gjennom kulehullene i bølgeblikktaket.

Vi setter oss ned og snakker sammen. Dette er den første lengre samtalen jeg har med Tjostolv Moland siden han ble sjuk for en måneds tid siden. Jeg syntes han så bra ut. Men han er i åpenbar mental ubalanse. Han faller ut av samtalen, skifter stadig tema og har konsentrasjonsvansker. Det kommer også frem at virkelighetsoppfatningen hans ikke er som den bør være. Det er litt som å snakke med en gutt – og ikke en mann. Vi har et par hyggelige timer sammen. Snakker om alt. Rettssaken, når de skal hjem til Norge, om hvordan det var å få mamma på besøk.

Tjostolv Moland sier at selv soldater har lov til å gråte når mamma kommer. Smilende, og tydelig glad og rørt forteller han om møtet med moren. Det ser ut til å ha gjort ham godt. Et par timer får jeg sammen med Moland og French, før resten av følget strømmer på og gudstjenesten starter.

Søndag klokka 1415: Mathilde Moland fikk bare en halvtime sammen med sønnen, før fengselsledelsen satt foten ned. Det var nok, mente de der i gården. Mens jeg fikk sitte sammen med fangene i et par timer, blir den ene fangens mor, fløyet inn fra Norge, avspist med en halvtime. Det er brutalt. Kvinnen fra Vegårdshei blir lei seg og sint. Søndag er familiedag i fengselet. De andre fangene får ha lange besøk gjennom dagen.

Allerede mandag formiddag returnerer Mathilde Moland til Norge. Hun ber og håper at hun får treffe sønnen en siste gang før hun drar. Det blir tungt å reise. Mer enn noe annet skulle hun ønske at hun fikk ta Tjostolv med seg hjem.

Søndag klokka 18: Den norske legen Terje Erlid har undersøkt de to fangene. Og han har snakket med dem. For kort tid til å stille en diagnose, men han er bekymret for Tjostolv Molands mentale tilstand. -Jeg tror at det han har vært igjennom vil fortsatt kunne komme til å prege ham i en god stund fremover, sier Erlid når han kommer ut av fengselet. Han er helt tydelig på at Tjostolv Moland fortsatt er for syk til å stille i retten. Akkurat dét tar neppe domstolen hensyn til.

Mamma i fengselet

(Kisangani, Kongo / Fredag) -Jeg gleder meg til å se mamma. Selvfølgelig. My mother – mon mama, ici. Congo. Ordene tilhører en smilende Tjostolv Moland, og falt under en røykepause tidligere i dag. Han snakket med undertegnede og noen politivakter som var jagd ut for å passe på den røyksugne fangen.

Han ser langt bedre ut en sist jeg så ham. -Jeg har det bra, bekrefter han. -Du ser bra ut. Det er godt å se deg igjen, sier jeg. Tjostolv smiler fortsatt, og går inn i retten. Der forklarer han seg, og svarer heller grettent på spørsmålene han får. Grettent, med en militær sjargong. Dette tjener neppe hans sak. Han er fortsatt i ubalanse. Men bedre.

I et hus et annet sted i byen, sitter Tjostolvs mor, Mathilde, og venter på at retten skal avsluttes. Hun er kommet for å se sønnen.

Han er tynnere. Skjegget er borte. Nybarbert og kortklipt. Han ser nesten litt barnslig ut der han sitter og venter på å treffe mamma. Men i retten er det alvor. Han er tiltalt for drap og spionasje. Ble dømt til fem dødsstraffer tidligere i høst, og venter nå på ankebehandlingens utfall. Det lover ikke godt. Selv rettens formann flirer arrogant når det antydes at de tiltalte kanskje er uskyldige. -Sludder, ser han ut til å ville si.

Retten avsluttes og Moland kjøres tilbake til fengselet sammen med Joshua French. De føres inn porten. Noen minutter senere kommer en Suv svingende opp foran fengselsporten. Den lille kvinnen fra Vegårdshei går ut, og følges inn porten. Der inne legger hun armene rundt sønnen, og gir ham den klemmen de begge har ventet på.

Det blir et sterkt møte, som gjør Mathilde godt. Men det er også et privat møte mellom mor og sønn. De fikk bare noen minutter sammen. I morgen er de lovet lengre tid – kanskje flere timer. Retten har pause frem til neste torsdag.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.