Alle innlegg av Fredrik Græsvik

Ærlig om tøffe valg

Erik Elden: Krig og kjærlighet. Oslo: Kagge, 2012. 239 sider. Sakprosa.

 

Erik Elden er glad i god litteratur. Han elsker kjæresten Lise. Og han har skutt og drept en fiende. Dette er den tredje i rekken av beretninger fra soldatlivet i Afghanistan. Og den andre om soldatene i Telemark bataljon. Troppssjefens beretninger om en av de tøffeste periodene norske soldater har vært gjennom, er verdt å lytte til.

Det er en bok som handler om krigen og kameratskapet. Om sorgen ved tapet av en kamerat. Troppssjef Elden mistet en av sine menn i januar 2010. Det tynger den unge løytnanten. Men det som også tynger, er savnet av kjæresten Lise.

Krig og kjærlig er en usminka beretning om krigen, om farene og om å ta liv. Ikke minst blir leserens forståelse for nødvendigheten av soldatenes brutalitet satt på prøve når Elden beskriver det som nærmest kan oppfattes som en mulig likvidering av en skadet fiende. Men dette er også en fortelling om en ung mann som dras mellom kjæresten hjemme og kameratene i Afghanistan. Elden skriver ærlig om savnet av kjæresten, og den dårlige samvittigheten han sliter med fordi han reiste ut i krigen.

Hvem drepte Yassir Arafat?

Ramallah, Vestbredden, 11. november 2004. Jeg lå og sov i en seng i leiligheten TV 2 og Aftenposten leide sammen i den palestinske administrasjonsbyen. Utslitt etter dager med beinhard jobbing i forbindelse med den palestinske presidentens sviktende helse. En gang like før fem om morgenen, ringte telefonen som lå til lading på nattbordet. Jeg skjønte hvorfor. Jeg trykket inn den grønne Nokia-knappen og fikk utenriksavdelingens nattevakt i Bergen på øret. ”Arafat er død,” var meldingen. I løpet av sekunder var jeg i klærne og hamret på soveromsdørene til fotografkollega Aage Aune og Aftenpostens midtøstenkorrespondent John Hultgren. Vi kom oss bort til Muqataen et par kvartaler unna – presidentens hovedkvarter der Arafat hadde sittet under israelsk beleiring de siste to årene, før han noen dager tidligere var fraktet til Frankrike for medisinsk behandling. Der hadde de akkurat mottatt meldingen fra Paris. Unge, men erfarne soldater fra presidentens egen styrke, Styrke 17, la fra seg våpnene, tok hverandre i hendene og dannet en kjede foran porten og langs muren som omkranser det utbombede hovedkvarteret. Tårer rant nedover kinnene på de stille soldatene. Det var et sterkt møte med folk som hadde mistet sin leder og sitt forbilde. Han som i flere tiår hadde ledet an i kampen mot israelsk okkupasjon og fordrivelse av det palestinske folk. Han som hadde tillat alle mulige voldelige midler i bruk mot sionismen.

Unge gutter trillet bildekk ut i gatene, skvettet litt bensin på og kastet en fyrstikk. Mens morgensolen traff Ramallah denne novemberdagen, steg svart røyk opp mot himmelen. Etter hvert så det ut som om hele byen stod i fyr. De flammende bildekkene var et av symbolene i kampen mot israelsk okkupasjon. Nå stod de i fyr for å hylle den avdøde lederen.

I Paris tok Frankrikes president, Jaques Chirac, farvel med sin palestinske kollega tidlig om morgenen, før den palestinske presidentens kropp ble fløyet hjem til de palestinske områdene via en storslått seremoni i Kairo. Vi var rundt en million mennesker som stod i og rundt Muqataen i Ramallah da to helikoptre kom dalende ned fra himmelen. Soldatene skjøt skarpe kuler like over oss, for å få den enorme menneskemengden fra å presse frem mot det stedet der det så ut til at helikopteret ville lande. Alle ville ha et siste glimt av Abu Ammar, som var navnet palestinerne brukte på sin elskede leder. Det ble en begravelse i Intifadisk stil – hvis noe kan kalles slikt. Der skytevåpen og sorg dominerte. Men det passet. Det var slik det skulle være når en mann av Arafats historiske kaliber ble stedt til hvile. Ikke i Jerusalem, slik palestinerne ønsket, men i Ramallah. Der ligger han ennå. Men kroker er festet til hvert hjørne av sarkofagen kisten er plassert i – slik at det å frakte ham til Al Quds (arabisk for Jerusalem) ikke skal by på større problemer.

Jeg var så heldig å treffe den palestinske lederen en rekke ganger. I Gaza, på Vestbredden, i Oslo og på den amerikanske presidentens landsted, Camp David. Første gang jeg intervjuet ham, var da jeg sammen med noen få pressekolleger og daværende norske utenriksminister, Bjørn Tore Godal, fløy til Arafats eksilhjem i Tunis, for å ta ham med videre til Kairo for signering av en landavtale med israelerne. Geriljasoldatene fra PLO entret Braathens-maskinen med Kalashnikover og pistoler. Automatvåpen ble slengt i hattehyller og på ledige seter. Geriljalederen selv ankom iført sitt karakteristiske hodeplagg og med sin sølvforgylte revolver i beltet. En revolver han for øvrig dro frem i cockpiten for å vise den norske kapteinen og hans styrmann. Det ble gode TV-bilder av slik oppførsel. TV 2 hadde eneste fjernsynskamera om bord.

Hva døde han av? Aids? Kreft? Leversvikt? Ryktene var mange. Helsen hadde vært skrantende i flere år. De siste par årene var det tydelig for alle. Den israelske beleiringen og totale ydmykelsen Arafat måtte gjennom fra den andre intifadaen, det palestinske opprøret, brøt ut fire år før hans død, bidro neppe til å forbedre helsen.

Men så kom meldingen denne uken fra den arabiske TV-stasjonen Al Jazeera. Det er funnet rester av Polonium 210 på den døde mannens tannbørste, underbukse og pelshatt. Et radioaktivt stoff som er svært dødelig i store doser. Et stoff som er komplisert å administrere, og som derfor utelukker en rekke av Arafats mange fiender. I alle fall blant rivaliserende palestinske grupper.

Hvis Yassir Arafat ble drept med Polonium, er det nærliggende å mistenke Israel for å stå bak. Det ville i så fall ikke være verken første eller siste gang israelerne likviderte sine fiender med gift. Men også andre kan tenkes å stå bak. Kanskje Saudi-Arabia eller Iran? Stater som mente den palestinske lederen allerede var gått alt for langt i møte med israelske krav for opprettelse av en palestinsk stat, og fryktet at han ville gi slipp på drømmen om kontroll over Jerusalem. Eller stater som mente at egne regionale interesser eller verdensfreden ville tjene på at Yassir Arafat forsvant. Russerne har likvidert folk med Polonium før. Eller kanskje stater eller organisasjoner som ønsket å kaste mistanken på andre stater eller organisasjoner.

Men, flere spesialister på radioaktive stoffer stiller seg tvilende på at funn av Polonium beviser noe som helst. De mener at man ikke lenger ville finne så kraftige spor etter giften nå, nærmere åtte år etter presidentens død. Kanskje var det bare noen som i ettertid forsøkte å få det til å se ut som om han ble forgiftet til døde. Kanskje døde Arafat virkelig av Aids. Eller kreft. Eller leversvikt. Eller av en annen sykdom.

Utfor stupet

 

Ahmed Rashid: Pakistan on the Brink. The Future of Pakistan, Afghanistan and the West. London: Allen Lane, 2012. Engelsk, 234 sider.

(Barcelona) For noen uker siden, på en reise i Afghanistan, stakk jeg innom favorittbokhandleren min I Kabul. Du vet – han med alle konene – beryktet i hele den litterære verden etter at Åsne Seierstad skrev om han. Og ja, han er innehaver av det som trolig er alle vestliges favorittbokhandel i Kabul, i mangel av alternativer. Altså er det ikke et statement å handle hos ham. Det er behovet for reiselektyre som tvinger deg, enten du har tatt Shah Muhammeds eller Åsnes side i kampen om sannheten og retten til å skildre den sannhet man opplever som sann.

Mye kan sies om Shah Muhammeds manglende evne til å påkalle seg sympati blant nordmenn. Men besøker du ham blant bokhyllene i Kabul, er han en trivelig herremann, med god oversikt over litteratur som omhandler lokale og regionale politiske problemer. Den mindre sympatiske delen ved hans geskjeft, er alle piratkopiene som ligger ute til salg. Ikke bare fordi jeg som sakprosaforfatter selvsagt er imot slik virksomhet, men fordi det spares på alt. Og bøker som går opp i liminga når de leses under solfylte himmelstrøk, som her i Spania hvor jeg for tiden oppholder meg, har jeg lite til overs for. Arkene flagrer bokstavelig talt i alle retninger når en ellers så kjærkommen bris kommer inn fra havet, og det kan være en beinhard øvelse å tviholde på sidene man ennå ikke har lest samtidig som man skal bla om, rette på solbrillene, og kanskje ta en sup av kaffekoppen eller en kald cerveza. Ahmed Rashids siste bok, er en slik bok. Anbefalt av og innkjøpt hos bokhandleren i Kabul, og med det sedvanlige dårlige limet i ryggen. Men bokens innhold står ikke tilbake for det forfatteren har prestert tidligere.

Rashid er en mann som med rette blir lyttet til. Han er en mann som konverserer både president Hamid Karzai og forbundskansler Angela Merkel, og som blir litt forbanna når USAs president ikke følger hans råd og advarsler vedrørende vestlig tilnærming til Pakistan og Afghanistan. Hans forrige bok, Descent into Caos, høstet mye ros. Ikke bare fordi Rashid er en kunnskapsrik og dyktig forfatter, men også fordi han kom med klare advarsler om hva som var i ferd med å skje i Pakistan, og ringvirkningene det ville få for konflikten i nabolandet Afghanistan.

Ahmed Rashids siste bok fortsetter der Descent into Chaos sluttet. Han tar for seg de siste fire årene, og pakistanske myndigheters blodige kamp mot islamistiske opprørsgrupper. Mye av boken er også viet konflikten i Afghanistan, og Vestens manglende evne til å bedre forholdet til de to asiatiske landene. Forholdet mellom USA og atommakten Pakistan er kjøligere enn på svært lenge. Forsyningskolonner til de internasjonale styrkene i Afghanistan hindres fritt leide gjennom Pakistan. USA har de siste årene drevet regelrett krigføring med ubemannede droner i Pakistan. De amerikanske likvideringene tærer på det skakkjørte forholdet. Ikke minst har likvideringen av Osama bin Laden forverret situasjonen. Først og fremst fordi det for en hel verden står tydelig at i alle fall elementer i den afghanske hæren visste hvor Al Qaida lederen skjulte seg før han ble tatt av dage i en spektakulær amerikansk kommandooperasjon.

Rashid byr aldri på optimisme. Heller ikke denne gang. Han er en realist. Ikke bare innehar han stor kunnskap om hva som rører seg i det som kanskje er verdens farligste region, han tør også spå frem i tid. Og han kommer med råd, som det i alle fall er verdt å lytte til.

Hvem skal redde Syria fra hvem?

(Paris)  -Assad må gå av. Først da kan vi forhandle. Ordene tilhører Najib Ghadbian, og falt under en debatt på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Ghadbian er medlem av Det syriske nasjonalrådet (SNC) og er dermed en representant for en betydelig maktfaktor i kampen mot president Bashar Al Assad.  SNC er en paraplyorganisasjon for mange av gruppene som forsøker å bekjempe regimet i Damaskus. Men ikke alle.

En rekke grupper forsøker nå å skaffe seg et solid fotfeste i det krigsherjede landet. Flere av dem ved hjelp av væpnet kamp mot den syriske hæren. Og noen av gruppene tyr til ekstrem vold for å nå sine mål. Når meldinger om rene henrettelser av små barn eller tortur og voldtekt av barn og kvinner når oss, vet vi ikke alltid hvem som står bak. Assads egne dødsskvadroner har fart voldsomt fram. Men det er også andre grupper som står bak de verste forbrytelsene. Grupper som ønsker at verden skal tro at Assad har ansvaret for alle ugjerningene. For å framprovosere en kraftigere internasjonal reaksjon mot Bashar Al Assad. Ghadbian innrømte at det er flere som står bak de grusomste handlingene i et intervju jeg gjorde med ham i Oslo.

Ingen skal være i tvil om at det er Bashar Al Assad som har ansvaret for det syriske folks sikkerhet. Vi vet også at hærstyrkene han og hans medarbeidere kontrollerer, har gjennomført en rekke angrep, blant annet med utstrakt bruk av artilleri, mot sin egen sivilbefolkning. Men det er andre grupper som må dele skylden for ugjerningene.

Den spinkle observatørstyrken verdenssamfunnet har sendt til Syria for å granske volden, er ikke lenger særlig driftbar. Det er flere som ikke ønsker observatørenes granskende blikk på slagmarken, og som bidrar til å gjøre oppdraget særdeles risikofylt. Derfor har Robert Mood blitt tvunget til å innstille deler av arbeidet. Uten en slagkraftig styrke, er det lite han kvinner og menn kan gjøre så lenge væpnede grupper forsøker å ta livet av dem. Journalister kan heller ikke reise til Syria og rapportere om de grusomme overgrepene uten å sette sine liv i vesentlig fare. Resultatet er at verden ikke får vite hva som egentlig skjer, og hvem som står bak.

Syria har blitt en slagmark for grupper som ønsker å destabilisere landet, eller forskyve makten. Aktivister fra nabolandet Irak har kommet over grensen, og deltar i opprøret mot de syriske styrkene.

Det syriske nasjonalrådet vil altså ikke forhandle med Assad før han velger å gå av. Dermed bidrar SNC til å svekke presidentens valgmuligheter. Assad skjønner trolig at det er for sent. At løpet er kjørt. At den muligheten han hadde til å trekke seg tilbake med et snev av verdighet, nå er over. Assad sitter fast i konflikten. Alt tyder på at han vil fortsette å bekjempe opprøret – også de fredelige protestene mot regimet – med uforminsket maktbruk.

Og verdenssamfunnet er ikke klare for å gå inn militært for å velte regimet. Det vil kreve enorme militære ressurser, og vil heller ikke ha støtte i FN slik situasjonen var i Libya, på grunn av Russlands motvilje mot en slik operasjon.

 

Retten er hevet

 

(Rena)  Jeg kjører bilen inn til siden av veien et par meter fra nedkjøringen til drapsmannens hus. Der inne, bak veggene i den slitne røde låven, der inne lagret han det han trengte for å sprenge sommerfreden i stykker i Oslo i fjor sommer. Det regner lett. Gården er tom nå. Det er ustelt mellom husene, og tydelig at ingen bor der. Drapsmannen hadde materiale nok til å lage flere kraftige bomber. Der inne fant politiet også oppskriftene som viser hvordan man med enkle midler kan skape et ragnarok, slik Breivik gjorde.

Tidligere denne uka var jeg i Oslo tingretts sal 250. Jeg satt der, et par meter fra mannen som har forårsaket så mye smerte. Det er en selsom opplevelse å se gjerningsmannen inn i øynene. Det ellers så uttrykkløse ansiktet bryter opp i forsiktige smil, når han nikker mot folk han kjenner igjen. Mot tilhørere som har sittet der gjennom hele saken, og andre han drar kjensel på fra TV.

Den ene politivakten låser opp håndjernene til den tiltalte. Overfor dommer Wenche Arntzen, er Breivik høfligheten selv når han forsiktig og lavmælt ber om ordet. ”Unnskyld meg, og tusen takk.” I den retten han nektet å anerkjenne da saken startet for noen uker siden.

På første rad sitter nettjournalistene som hamrer ned setning for setning av det som blir sagt i retten. Og kommentatorene. De som uten faglig bakgrunn, daglig tar stilling til tiltaltes diagnose. På vegne av oss alle forsøker de å forstå hva som rører seg i hodet på drapsmannen. På hva som drev ham. Før de latterliggjøres av Morgenbladets utsendte, Kristoffer Schau. Multikunstneren som innbiller seg at han står utenfor det øvrige journalistkorpset, som han åpenbart forakter. Som om det er en performanceakt og ikke journalistikk han bedriver når han hamrer ned sine velskrevne betraktninger fra sal 250.

Aktor Inga Bejer Engh kommer i skade for å si begavelse, der hun skulle si begravelse. Episoden skaper en kortere episode av lettere munter stemning i salen. Jeg smiler også, helt til jeg ser den tilsynelatende gleden i Breiviks ansikt. Da blir det bare ekkelt. Jeg vil ikke smile sammen med ham.

Smilene hans kommer med jevne mellomrom. Og etterfølges uten unntak av en slurk vann. På et tidspunkt klarer han heller ikke å holde tilbake en liten latter. Munterheten hans er påtagende. Og ubehagelig. Men det meste av tiden sitter han der nærmest mimikkløs. Bak den lille kanten som dekker forsiden av skrivebordet han sitter ved, vrir han hendene sine utenfor kameralinsenes innsyn. Han sitter og bøyer den lille, myke pennen spesiallaget for ikke å kunne skade andre. Han klamrer seg til små gule lapper. Vrir de rundt med knugende never. Nervøsitet eller ikke – han ser i alle fall ikke like rolig ut når jeg får anledning til å observere ham på kloss hold.

Hver halvtime. På slaget. To nye politivakter kommer inn og erstatter sine kolleger. De får ikke tid til å kjede seg, til å senke guarden.

Det er ikke ofte jeg er i retten. Jeg jobber stort sett med andre stoffområder. I Kongo latterliggjorde jeg rettssaken mot Moland og French blant annet fordi en dommer til tider slet med å holde seg våken. Jeg sa at hvis saken er så kjedelig at dommeren sovner, bør man kanskje skifte mannskap. Overraskelsen er derfor stor da jeg ser at dommer Arne Lyng tar av seg brillene, gnir seg i øynene, legger hodet bakover mot nakkestøtten, lukker øyene og ser ut som om han sover. Kanskje er det slik han lytter best, men han ser ikke våken ut, mens Agnar Aspaas og Terje Tørrisen forsvarer sin konklusjon som gjør tiltalte strafferettslig tilregnelig. Dommer Lyng rykker til og kommer med spørsmål som tyder på at han får med seg det som skjer. Noen minutter senere tar han brillene av på nytt, legger hodet ned i høyre hånd og lukker øyene. Jeg ser uavbrutt på ham. Det varer et minutt. To. Så åpner han øynene igjen, og er med. Sov han? Kanskje. Det så i alle fall slik ut, mens kameraene i retten kringkastet bilder vekselvis av de to sakkyndige og den tiltalte.

”Denne aksjonen overgår det meste,” sier Tørrisen. Breivik klarer ikke å holde smilet tilbake når han hører karakteristikken av hans onde handlinger. En ny slurk med vann. Han fyller mer vann i glasset fra karaffelen som står foran ham.

Aktor Engh forteller hvordan Breivik bestrebet seg på å få politiet til å like ham like etter pågripelsen på Utøya. At han forsøkte å skape en god og gemyttelig tone. Hun spør de sakkyndige om hva som får tiltalte til å tro at noen er i stand til å like ham. Breivik ler og drikker vann.

I salen sitter også noen pårørende. Noen spesialister og riksadvokaten. Saken er inne i absolutt siste fase. Nå gjenstår forhåpentligvis bare dommernes konklusjon. Før de kan de låse ham inne, og la oss slippe å se ham igjen.

Gratulerer med dagen! Også til deg, Anders Behring Breivik

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

(Bergen) På Ila sitter en massemorder. En drapsmann vi sliter med å forstå. Et menneske som har påført sine medmennesker uforståelige mengder med utålelig smerte. Akkurat nå forsøker en hel nasjon å forstå hva som ligger bak de uhyrlige forbrytelsene Breivik er skyld i. For mange av oss blir kanskje de aller viktigste spørsmålene aldri besvart. Den småflirende, arrogante og tilsynelatende selvopptatte drapsmannen i Tingrettens rom 250, når ikke frem til oss med sin forvridde virkelighetsoppfatning. 

17. mai blir en spesielt tung dag for mange av de pårørende etter terroren 22. juli.  Retten har heldigvis pause på det vi liker å kalle Barnas dag. Flere av de drepte skulle akkurat i dag ha danset seg i lykkerus gjennom gater over hele Norge. De som aldri fikk lov å leve til de ble russ. Andre kommer ikke til orke å gå ut for å møte hurra-ropene. For å hylle det vi skal hylle på nasjonaldagen. Ikke etnisk enfoldighet. Men mangfold, etnisk flerfold og en grunnlov som gir oss alle de samme rettighetene.

Jeg kjenner folk som måtte dukke for drapsmannens kuler, eller så vidt kom unna hans dødelige bombe av hat. Jeg har snakket med pårørende som har mistet det aller kjæreste de har – sine barn. Det gjør selvfølgelig vondt. Men smerten kan ikke på noen måte måle seg med den smerten Anders Behring Breivik påførte så mange uskyldige.

Det er nettopp det vi hyller i dag, som gjør at Anders Behring Breivik  fortsatt kan oppleve nasjonaldagen. Ikke bare i 2012, men sannsynligvis i mange år fremover.

Han angrep det systemet som nå forsvarer ham.  Hvis han er frisk, håper jeg det plager ham. Ja, jeg håper det plager ham uansett. Jeg håper han forstår at han har tapt, og at angeren er i ferd med å ta overhånd.

I fjor sommer. Timer etter å ha avsluttet første økt som nyhetsreporter utenfor Sunnvollen hotell, skrek jeg ut min avsky for gjerningsmannen her på bloggen min. Jeg ventet på at sinne og hevn skulle ta over for sorg. I stedet kom avsky og undring. Volden måtte vike for våre grunnleggende verdier.

Det er dette vi hyller i dag. Alle vi som er så heldige å leve beskyttet av norske lover og verdier. Disse verdiene som nå beskytter Anders Behring Breivik, og sørger for at han får en rettferdig behandling av et samfunn som forakter hans handlinger, og avskyr hans forskrudde tankegods.

Gratulerer med dagen alle – ja absolutt alle – alle sammen!

 

Demokrati er løsningen

 

 

Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider.

(Istanbul)  Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for fall, og at det bare var et tidsspørsmål før folk tok til gatene. At den eneste løsningen på Egypts miserable tilstand var demokrati. En konklusjon han avslutter hver artikkel med.

Dette er en samling kommenterende essays publisert i de to avisene Al Dustur og Al Shourouk fra 2009 og frem til Den egyptiske revolusjonen startet i januar 2011. Aswany hamrer løs på diktatoren Hosni Mubarak, hans sønner og hans løpegutter. Han beskriver de groveste og mest brutale overgrep begått mot den egyptiske sivilbefolkningen. Både av Egypts brutale sikkerhetsapparat, av myndighetspersoner og andre med makt. Det handler om hvordan vanlige folk nektes livreddende legehjelp ved offentlige sykehus, hvis de ikke er i stand til å bestikke legene. Overgrep som ender med dødelig utfall. Det handler om tortur og voldtekt, og massive brudd på menneskerettigheter.

Aswany tar et kraftig opprør med den egyptiske machokulturen som har gitt egyptiske menn den ideen at det er helt greit å angripe og trakassere kvinner uten beskyttelse.

Tekstene skulle selvfølgelig vært lest før revolusjonen, men gir i ettertid en større forståelse for hvorfor det egyptiske folk til slutt tok til gatene for å bli kvitt sin brutale diktator.

Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang

 

CV90 stormpanservogn fra Telemark Bataljon. Foto: Fredrik.

 

 

 

(Afghanistan)  Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske Black Hawk helikoptre lavt inn over det pakistanske bondelandet med kurs mot byen Abbottabad nord for hovedstaden Islamabad. Like borte i gata for det pakistanske krigsakademiet holdt han til – verdens mest ettersøkte mann.

Siden vinteren 2001/2002 hadde Bin Laden oppholdt seg i Pakistan. Han søkte og fikk beskyttelse av sine pakistanske venner, mens hundretusener av soldater sloss i den krigen som ble utløst av angrepet på USA en septemberdag i 2001. Fra 2006 bodde han med familien i en bygning bak høye murer. Ingen tror at den pakistanske etterretningstjenesten ikke visste hvor han var. Hvor høyt opp i systemet det var kjent, vet vi ikke i dag.

Amerikanerne stormet huset og drepte Osama Bin Laden. Ett skudd i brystet, ett i hodet. Likvideringen ble direkteoverført til Operasjonsrommet i Det hvite hus, der mannen som beordret drapet, Barack Obama, fikk se at aksjonen var vellykket. Senere på natten, 2. mai 2011, ble liket av Al Qaidas leder fraktet ut til hangarskipet USS Carl Vinson, vasket og senket i havet. Borte for alltid.

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Det har kostet. Noen hundre tusen mennesker har måttet bøte med livet i denne krigen. Millioner er sendt på flukt. Også Norge har betalt en høy pris, ikke bare i form av penger. Tolv nordmenn er drept i denne krigen. Et tjuetalls er skadet for livet, og et ukjent antall av oss som har opplevd krigens brutalitet på kloss hold, vil slite med mer eller mindre alvorlige traumer resten av livet.

Men nå er det snart slutt. Nedpakkingen her i Afghanistan er allerede i gang. Planene for en tilbaketrekking fra det som siden 2005 har vært det norske ansvarsområdet i Faryabprovinsen, ligger på bordet. Jeg merker at soldatenes modus er i ferd med å skifte fra å drive operasjoner sammen med afghanske styrker, til  å starte tilbaketrekkingen fra et område der det fortsatt kjempes kamper på liv og død.

Om fem måneder er de norske soldatene ute av Faryab. Helt fra den første norske kontingenten til denne siste, har jeg jevnlig vært innom de norske styrkene. Noen ganger har vi vært på veien sammen i uker av gangen. Det er med et aldri så lite vemod jeg klatrer om bord i Forsvarets fly som tar meg fra provinshovedstaden Meymaneh til den regionale hovedbasen i Mazar e-Sharif. Kanskje for siste gang. Jeg vet at mange av soldatene også har det sånn. De som har kjempet med livet som innsats for at afghanerne skulle få det bedre her. Nå må afghanerne klare seg selv. Det vil bli krevende, men det kan jo hende at de klarer seg bra. Kanskje ikke.

Norge vil fortsatt ha militær tilstedeværelse i Afghanistan frem til 2014. Under sitt besøk her i Afghanistan i forrige uke, gjentok forsvarsminister Espen Barth Eide at vi kom inn med våre allierte, og trekker oss ut med våre allierte. Men oppdraget er betydelig endret. Nå handler det i all hovedsak om en kontrollert tilbaketrekking fra en krig som har vart alt for lenge.

Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang

(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet enn den gang. Et kvartal ned i gaten stoppes vi ved den første kontrollposten av tungt væpnet politi. Vi vinkes videre, men når bare et kvartal til før en ny kontrollpost åpenbarer seg. Det er fredag, og forholdsvis lite trafikk i byen. Færre folk er ute i gatene i frykt for nye angrep i den afghanske hovedstaden.

Det er bare noen dager siden sist Kabul kom under et intenst Taliban-angrep. I en nøye planlagt og koordinert operasjon, gikk den militante islamistiske gruppen til angrep flere steder samtidig. I ambassadestrøket, mot parlamentet, mot presidentpalasset, mot hotell og de Nato-ledede styrkenes hovedkvarter. Såkalte selvmordsaksjonister. De angriper og vet de skal dø. Det er det som gjør dem både sterke og farlige overfor en militært sett langt sterkere fiende. Fryktløse sloss de mot en overmakt de vet vil seire. Det spiller ingen rolle. Målet er å vise at de er i stand til å lamme den afghanske hovedstaden når de vil – uavhengig av antall sikkerhetsstyrker som forsøker å vokte byen.

Under det siste voldsomme angrepet på Kabul var norske spesialstyrker i aksjon sammen med sine afghanske kolleger. Bare et par uker hadde gått siden den norske styrken kom til Kabul. De fikk raskt prøvd ut sine kunnskaper om urban krigføring. Afghanistan er et land der volden lurer rundt neste hjørne. Der det eneste som er sikkert – er at det ikke er lenge til neste dødelige angrep.

I dag feires martyrene fra den gang Sovjetunionen kriget i dette landet. Det er Martyrenes dag, og vi har fått advarsler om at myndighetene frykter at Taliban eller andre vil utnytte dagen, og angripe. Kanskje kommer det et angrep – kanskje ikke. Men hvorfor angripe nå – nå som folk er forberedt? Terror rammer best når den ikke er ventet. Som i fredelige Norge – en regntung julidag i fjor.

De vestligledede styrkene som angrep, invaderte og okkuperte Afghanistan – for så å bli stående som inviterte gjester etter at landets nye regime ble tvunget til å utstede en høflig invitasjon – er nå på vei ut. De siste årene har det vært en voldsom økning i vold, terror og krigshandlinger. Norge og våre allierte har fått nok, og er nå langt inne i planleggingsfasen med å komme seg vekk fra krigen. Planen har lenge vært å trene opp afghanske styrker, slik at disse selv kan ta vare på sikkerheten i sitt eget land. Men det er ingen grunn til å tro at det blir enklere uten den vestlige støtten de har hatt til nå.

Riktignok har både Norge og andre lands myndigheter lovet å ta noe av regningen for de voldsomt store sikkerhetsstyrkene. Men det er ingen grunn til å tro at givergleden vil vare. Derfor må afghanerne finne politiske løsninger på sikkerhetsproblemene. De må få krigens parter til å samarbeide om dette landets fremtid. Uten Taliban med på laget, er det liten grunn til å tro at de vil lykkes. I år er det 11 år siden Afghanistan ble angrepet, og Taliban fjernet fra makten. I 11 år har afghanske og internasjonale styrker kjempet mot organisasjonen. Resultat er nedtrykkende. Flere steder er Talibans militære styrke og popularitet styrket de siste årene.

Fra moskeen rett nede i gaten kalles det til bønn. Mørket er i ferd med å legge seg over den afghanske storbyen. Det vi alle lurer på, er når neste terrorbombe smeller eller når en skuddsalve høres. På BBC har jeg nettopp sett hvordan nordmenns møte med vold og terror fortsetter å overraske en hel verden. Denne gangen med En himmel full av stjerner. Det er fint. I Afghanistan holder det neppe med roser og sang. Dessverre.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.