Israel vil stanse krigen

(Jerusalem) Det er lørdag ettermiddag, og sabbaten går mot slutten. På stranden i Tel Aviv er det ganske mange mennesker. Været er uvanlig bra til å være i siste halvdel av november. Men det er overraskende at så mange har tatt turen til stranden, når det nå pågår en krig i nabolaget.

Sirenene går. For mange kommer minnene fra den første gulfkrigen tilbake (1991). Den gang Saddam Hussein sendte sine raketter mot Israel som hevn for amerikansk-ledede angrep mot Irak. Andre har minner fra 1973-krigen (i Israel kalt Yom Kippur-krigen), da Israel ble utsatt for et koordinert angrep fra sine naboer.

Folk løper i dekning. En iransk-produsert rakett skutt opp fra Gaza, kommer susende inn mot Israels største by. Et særdeles effektivt rakettskjold slår den i stykker før den rekker å gjøre store skader.

I luftrommet over Gaza summer de israelske dronene kontinuerlig. Med jevne mellomrom kommer israelske jagerfly inn over det palestinske området, og slipper sin dødbringende last.

Begge sider skyter mot sivile. En israelsk general jeg snakket med i kveld, sier at Hamas og andre palestinske grupper opererer fra sivile områder. At sivile brukes som skjold. Sivile blir drept på Gazastripen. Slik går det når man bomber verdens tettest befolkede område. Det er ingen steder å operere militært på Gaza uten at fienden kan beskylde deg for å bruke sivile som skjold. Beliggenheten til Israels militære hovedkvarter er verdt å merke seg i en slik debatt. Der det ligger mellom boligblokker og forretninger midt i Tel Aviv. Israelerne bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold, skal vi følge generalens logikk.

I noen dager har de skutt mot hverandre nå – palestinerne og israelerne. Som alltid er det palestinerne som lider de største tapene. Vestlige medier, inkludert norske, omtaler de israelske angrepene som svar på lang tid med jevnlige rakettangrep fra Gaza. For å snu det hele på hodet, kan man like riktig hevde at de palestinske rakettangrepene er svar på tiår med okkupasjon og blokade. Det viktigste er likevel ikke hvem som har mest skyld i at konflikten nok en gang er trappet opp til et uakseptabelt nivå. Det viktigste er at det stanser. Stanser før enda flere palestinske barn blir drept. Før flere liv går tapt på begge sider.

Generalen jeg snakket med på telefon nå i kveld, sa at Israel er klare til å stanse umiddelbart. Bare Hamas stanser sine angrep først. Det er altså alt som skal til. At den andre siden stanser først.

Den samme generalen forklarte meg også hvordan israelerne først og fremst sikter seg inn på militære mål. At de vil ta ut våpenlagre og langtrekkende raketter, men at det går med sivile liv underveis. Jeg tror ham. Men, som jeg nevnte, bomber du verdens tettest befolkede område, gambler du høyt. Hamas skyter sine raketter bevisst mot sivile mål. Det har de vist gjentatte ganger. Deres mål er å ramme den israelske sivilbefolkningen, akkurat slik Israels mål er å ramme den palestinske sivilbefolkningen med sine blokader.

Man kan forstå begge sider, når man setter seg ned og snakker med dem. Men det er ingen grunn til å applaudere noen part for denne opptrappingen som uansett ikke vil få et godt utfall.

At palestinerne nå er i stand til å ramme både Jerusalem og Tel Aviv med sitt iransk-produserte skyts, er dårlig nytt for fredselskerne i regionen. Ingen israelsk regjering kan akseptere at raketter tar liv i Tel Aviv, uten å slå hardt tilbake. I alle fall hvis de ønsker å bli sittende.

Det er ganske nøyaktig 20 år siden jeg tok meg inn i denne byen første gang. Også den gang var det optimisme å spore, men pessimistene fikk som vanlig rett.