Mot slutten

(Afghaninstan) “Andreas Eldjarn fra Norge. 27. juni 2010. Simen Tokle. Norge. 27. juni 2010.” Forsvarssjef Harald Sunde står i full uniform under den stekende sola og leser sakte. Navn, nasjon og dødsdato. De internasjonale soldatene som tjenestegjorde i den norskledede styrken i Faryab, og aldri kom hjem. Det tar tid. Deler av styrken står oppstilt foran den norske generalen, og hører navnene på de som aldri kom hjem hjem i live. Det hører med til seremonien der Norges høyest rangerte militære ved siden av Kongen, har kommet for å avslutte et norsk militærhistorisk kapittel. Sju norske navn leser han opp. Soldater som er drept i tjeneste for Norge i dette området. Ytterligere tre norske soldater er drept andre steder i Afghanistan siden Tommy Rødningsby falt som den første i Kabul i 2004. To sivile nordmenn har også mistet livet i denne krigen. En hjelpearbeider og en journalist. Det har vært tøffe tak for en liten nasjon.

Nå går det mot slutten. Ikke bare for det norske, men hele det internasjonale militære engasjementet i Afghanistan. Snart elleve år er gått siden en rekke nasjoner, deriblant Norge, fulgte USA i et angrep på, og en invasjon av, et av verdens fattigste land. Det er afghanerne som har betalt den dyreste prisen for Al Qaidas spektakulære terrorangrep mot USA i 2001. Rundt tre tusen mennesker ble drept i det angrepet. Langt over hundre tusen afghanere er drept i krigen som fulgte. Selv om ingen av 11. september-terroristene var afghanere. Slik fungerer vår urettferdige verden.

I Faryab pakker de norske soldatene ned de siste eskene. Den norske tilbaketrekkingen fra denne krigen er i gang for alvor. I løpet av et par uker skal siste nordmann være ute av Faryab. Jobben er ferdig, men ikke gjort. Den nordlige provinsen mot grensen til nabolandet Turkmenistan er et langt mer urolig område i dag enn da de norske soldatene overtok sikkerhetsansvaret i 2005. Hva gikk galt? Hvorfor klarte de ikke å løse oppdraget?

Da jeg om hit første gang, like etter at Norge tok over for britiske styrker i 2005, var situasjonen helt annerledes. Jeg tok inn på et lite gjestehus ikke langt unna den nedlagte banken som den gangen huset de norske styrkene. Jeg gikk rundt i de støvete bygatene og ble møtt av vennlige ansikter. Soldater patruljerte byen. Uten beskyttelse av tungt panser. Så var det noe som endret seg.

Etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006, smalt det. Den norske leiren kom under et voldsomt angrep. Det ble kastet granater og skutt inn i leiren. Norske soldater skjøt i hjel noen av de aller mest voldelige demonstrantene. Den vennlige tonen mellom sivilbefolkningen og de utenlandske styrkene ble vanskelig å oppettholde. En ny og tryggere leir ble reist utenfor byen. Etter et dødelig bombeangrep mot et norsk kjøretøy, kom kravet om panser og beskyttelse. Under sine forsøk på å patruljere dette mektige fjellandskapet, ble soldatene møtt med stadig større fiendtlighet og kraftigere skyts. Svaret var  mer panser og tyngre våpen. For sivilbefolkningen må det mange steder ha vært vanskelig å oppfatte de utenlandske vantro som noe annet enn det de visste de var. En del av en invasjonsstyrke. Riktignok hadde man sørget for å bli invitert til landet, men det av en president som i første omgang var valgt ut av de som invaderte.

De hadde egentlig ikke en sjanse til å stanse det væpnede opprøret som kom, de norske styrkene. De var for få. Den politiske viljen til å sørge for stabilitet og sikkerhet var tilstede, men den var ikke stor nok. Et hundretalls soldater kunne aldri få kontroll over Faryab. Det forstår alle som har beveget seg rundt i dette fjellandskapet. Dette er geriljaens og lokalbefolkningens terreng. Bare en mangedobling av den militære innsatsen kunne garantert militær suksess. Derfor endret man etterhvert oppdraget i denne krigen. Der politikerne tidligere hadde lagt vekt på bygging av pikeskoler, handlet det etterhvert om å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Om å få disse styrkene opp på et nivå hvor de selv var i stand til å ta ansvaret for sikkerheten. De afghanske offiserenes fordel var antall soldater de kunne sende ut i kamp. Men de er langt dårlige trent enn sine norske kolleger. Og de sliter med motivasjonen og rekordhøye desserteringstall.

For silbefolkningen er sikkerhet det viktigste. Sikkerhet og muligheten til å sette brød på bordet. Mange gode krefter har forsøkt å hjelpe de siste årene. Norge har pøst milliarder av bistandskroner inn i denne fattige provinsen. Heller ikke denne pengestrømmen varer evig, men den har hjulpet litt.

Ingen vet hva som vil skje i dette området i ukene, månedene og årene som kommer. Kanskje får sivilbefolkningen det bra. Kanskje. Men det kan også gå riktig galt.