Lyden av død

(Bekaadalen, Libanon) De dype drønnene fra artilleriet kommer stadig oftere. Så lyden av en og annen flybombe. Granater og bomber som rammer hardt og brutalt i utkanten av Damaskus. Jeg sitter i skyggen i en hage bare et par mil unna, da lyden av ødeleggelse og død når meg. Jeg er på en vingård og har akkurat spist en god lunsj, da vinden bærer med seg et hørbart vitnesbyrd fra nabolandets inferno.

Krig er kontraster. For oss som dumper innom for å dekke brutaliteten for en kortere eller lengre periode, kan det være kort vei fra død og fordervelse til noe som ligner på det gode liv. Det handler ikke om mangel på respekt, men om ikke å bli et krigsoffer selv. Jeg drar aldri ut for å lide med de som lider, men for å fortelle deres historier. Det blir for tøft å ta all brutaliteten inn over seg. Det er da heller ikke det som er oppdraget.

Ingen er interessert nok i å stanse krigen i Syria. Og ingen vet hvor lenge den varer. Her tror folk det kan gå lang tid. Det internasjonale samfunnet har spent ben på seg selv, og er totalt handlingslammet. Med mindre Bashar al Assads menn tyr til de aller mest brutale våpen. Først da vil Vesten bruke makt, har Obama sagt. Assad kan med andre ord slå i hjel sitt eget folk med konvensjonelle våpen, men bruker han kjemiske stridsmidler, trår han over en grense. Hvor viktig den forskjellen er for de som blir drept og lemlestet av eksplosjonene jeg hører, er uvisst.

Russland og Kina vil ikke hjelpe. To land som selv undertrykker de som forsøker å gjøre opprør med det de opplever som diktatoriske regimer. Og siden reglene for organiseringen av FN’s sikkerhetsråd har stått stille i over et halvt århundre, mens verden for øvrig beveger seg fremover, blir ingenting gjort. Russland og Kina kan fortsette å blokkere alle ønsker om å redde den syriske sivilbefolkningen fra undergang. Vi lever i en feig verden, der noen av oss er garantert trygghet. Mens andre myrdes mens vi ser på.

Dødstallene stiger. Historiene om barn som er henrettet, har blitt torturert eller skadet når oss. Men stadig sjeldnere. Det betyr ikke at de er færre. Krigstrettheten har rammet redaksjonene, leserne og seerne. En regel som gjelder for alle kriger som trekker ut i tid. Vi bryr oss en stund, og så er det slutt. Helt til det skjer noe oppsiktsvekkende. Hva nå det måtte være i denne krigen. Enda flere drepte barn? Kanskje.

Om nå verdenssamfunnet likevel skulle klart å mobilisere anstendighet nok til å stanse massedrapene, hvem skulle de så hjulpet til makten etter den syriske diktatorens fall? Et par hundre opprørsgrupper sloss mot regimet. Men Nato bomber ikke Assad for å hjelpe islamister og fundamentalister til makten i et land som grenser til Israel, Libanon og Irak. Det er for farlig. Og ingen ønsker seg en ny runde med langvarig okkupasjon og kostbare forsøk på nasjonsbygging som i Irak og Afghanistan. 

Syrerne får klare seg selv. Det er ingen som kommer for å hjelpe. I alle fall ikke ennå. Jeg lurer på om de har forstått det nå, de som er fanget i kryssilden mellom Bashar al Assads brutale regime og de stadig mer desperate opprørsgruppene.