Hadde han bare angret

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

 

 

En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, hovne øyne. Nesten to døgn etter at Anders Behring Breivik ble pågrepet på Utøya. De hadde avbrutt ferien og reist hjem til Norge så raskt de kunne. Journalistene tok et par skritt tilbake. De to slapp forbi politisperringene, og gikk raskt mot hotellinngangen. Skulle de treffe en sønn eller datter som hadde unnsluppet gjerningsmannens kuler, eller skulle snart få vite at de hadde mistet et barn?

Natten i forveien. I en pause i direkterapporteringen til TV 2s døgnkontinuerlige nyhetssending, gikk jeg ned til bensinstasjonen rett nedenfor Sundvolden hotell for å få meg en kopp kaffe. To overlevende AUF-ere kom bort til meg. En av dem sa at det var fint at vi sendte hele tiden. At de satt inne på hotellet og fulgte sendingene. De spurte om vi visste noe mer om de savnede. Om politiet hadde funnet dem. Om det var flere overlevende. De klamret seg til håpet, selv da det stod klart for de fleste av oss at de som ikke var fraktet til sykehus eller hadde meldt seg for venner og familie, ikke var lenger.

Søndag 24. juli, 2011. Kronprinsparet og tre statsråder kom til en fullsatt Norderhov kirke på Ringerike. Til en gudstjeneste fylt av sorg, fortvilelse og håpløshet. På et fang satt to små barn. En gutt og en jente. Den lille jenta gråt. En søster? Der inne i kirken satt flere som ennå ikke hadde fått beskjed, men visste hva de hadde i vente. Det var ikke flere overlevende etter massakren.

Noen få meter fra bredden av Tyrifjorden, et par dager senere. En 16 år gammel jente gikk opp på talerstolen foran flere tusen mennesker som stod tause og triste med roser hevet opp mot himmelen. –Mitt ønske til dere er at i stedet for å hate denne terroristen, så vil jeg at dere skal vise kjærlighet til de dere er glade i, sa hun. Oppfordringen til ikke å hate, kom fra Helene Bøsei Olsen. Mammaen hennes, Monica, var blant de aller første som ble skutt og drept av Anders Behring Breivik.

Tidlig morgen, 3. oktober, 2011. Sammen med to kolleger steg jeg i land fra MS Thorbjørn. Enda var det noen timer før Utøya skulle fylles opp med pressefolk fra hele verden, for første gang siden 22. juli. Det var så uventet fredelig og fint der. Uforståelig at 69 mennesker – de fleste ungdommer – ble drept der et par måneder tidligere. Jeg gikk oppover bakken fra kaia, under de høstfargede løvtrærne og inn i kafébygget. Der inne var det fortsatt spor etter udåden. Kulehull i vegger og gulv. Bare 11 minutter etter at han gikk i land, stormet drapsmannen inn i bygningen for å drepe unge mennesker han mente var hans fiender. Lengst inne i bygget var toalettet der en ung kvinne skjulte seg, mens hun ringte politiet for å fortelle at barn og unge ble myrdet på Utøya. Samtalen ble avspilt på rettssakens første dag. De drepende skuddsalvene hørtes godt i bakgrunnen. For de som var på Utøya 22. juli, strømmet minnene på.

Drapsmannen rett etter pågripelsen 22. juli i fjor. Foto: Politiet

 

Anders Behring Breivik så fornøyd ut da han så inn i kameraene. Drapsmannen så ut til å like oppmerksomheten. Han anerkjenner ikke retten, sa han. Neivel. Han trakk på smilebåndet. Nervøs? Fornøyd? Gal eller ond? Begge deler? Rørt til tårer over sin egenkomponerte film, men tilsynelatende uanfektet av detaljene rundt de grufulle handlingene han har gjennomført. Han anerkjenner ikke retten, men er likevel nødt til å forholde seg til den. Hadde han bare vist at han angret.

Det er umulig å stille seg likegyldig til mannen som har forårsaket så mye smerte. På samme måte som det er umulig å stille seg likegyldig til handlingene han har begått. Det er beundringsverdig at de som ble skutt og de som mistet barna sine den grusomme sommerdagen i fjor, klarer å sitte i ro bare noen meter unna drapsmannen. Det er vanskelig å forstå at de ikke reiser seg opp og skriker ut sitt sinne og hat til mannen som har påført dem de største tap noen kan lide.