Venneløs i Damaskus

Syrias voldelige diktator, Bashar al Assad, er i ferd med å gå tom for venner. Og det er kanskje like bra. For det kan være nettopp det som til slutt tvinger ham til å gi etter for et stadig mer formidabelt internasjonalt press. At han ikke hadde mange venner i hjemlandet, er ingen nyhet. Han styrer på vegne av et mindretall. Og da styrer man gjerne med jernhånd – slik hans like voldelige far, Hafez, gjorde. 

Som far så sønn. De har begge vist at de er i stand til å knuse all opposisjon med de mest grusomme metoder. Presidenter som massakrer sitt eget folk fortjener ingen form for respekt. Derfor er støtten fallende også fra tidligere støttespiller som Kina og Russland. Nå øver FNs spesialutsending og tidligere generalsekretær Kofi Annan mildt press på Iran. Håpet er at også Teheran nå skal fortelle Damaskus at nok er nok. At hvis ikke volden stanser, vil det bli vanskelig å hete Bashar al Assad. At ikke alt varer evig. En rekke diktatorer har falt i regionen de siste årene. Noen drept av mobben (Gaddafi), andre dømt og hengt (Saddam) eller lagt på sotteseng i bur til spott og spe (Mubarak).

Bashar al Assad er ulven som i fårepels ble hentet hjem fra sin øyelegetilværelse i London for å overta etter sin fryktede fars død i 2000. Jeg var selv i Damaskus og så hvordan optimismen spiret en liten stund. Folk trodde på forandringer når den vestliginspirerte mannen tok over presidentpalasset. Men våren ble kort. Tiden var ikke inne.

Akkurat nå kjemper regjeringshæren og opprørsstyrkene en kamp på liv og død. Kanskje e det allerede en borgerkrig i gang, som ikke stanser noen gang snart. Men det handler kanskje bare om å posisjonere seg så godt som mulig før våpenhvilen eventuelt trer i kraft. Både Kofi Annan og hans nye militære rådgiver, den norske generalen og tidligere hærsjef Robert Mood, er ikke uten håp om at en våpenhvile kan tre i kraft innen torsdag. De har begge lang erfaring fra området. Mood som tidligere sjef for FN-styrkene i regionen. Annan som tidligere toppsjef for FNs militære styrker (før han rykket opp til jobben som generalsekretær for verdensorganisasjonen).

Assad lar seg kanskje tvinge i kne nå. Kanskje vil han stanse kampene og gå med på en våpenhvile. Men hva med opprørsstyrkene? Er de klare til å legge fra seg våpen? Til å gi opp områder de har vunnet kontroll over? Har ikke da hele denne kampen vært forgjeves? Ti tusen drept uten at det får konsekvenser – det kan være mer enn det syriske folket kan akseptere. Kanskje blir opprørsstyrkene våpenhvilens største fiender.

Jeg tror Assads dager snart er talte. Det er vanskelig å se at han kan overleve dette særlig lenge. Men det sa man om faren også.