-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)