Grønt lys for morderen i Damaskus

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.