Gjennom skyer av tåregass

(Kairo)  -Vi lette etter ham i to dager, før de ringte fra likhuset. De sendte oss et bilde av ham. Jeg fikk det på telefonen min. På kroppen stod det skrevet uidentifisert. Mahrous Yousef knekker sammen i gråt. Han snakker om sønnen Muhammed. Sønnen som sist onsdag dro med venner til Port Said for å se bortelaget knuse motstanderne. Slik gikk det ikke. Egypts beste lag, Kairolaget Al Alhyy, tapte, og helvete var i gang.

74 drept. Over 1000 skadet. Alle vi som har sett TV-bildene fra fotballkampen, lurer på hvorfor tilsynelatende godt utrustede politimenn ikke gjør mer for å stanse drapene. For Mahrous Yousef blir det for tøft å snakke om eldstegutten Muhammed. Tårene renner nedover den gamle mannens kinn. –Jeg orker ikke mer, sier han. Jeg klapper han på skulderen og uttrykker min medfølelse. Mahrous Yousef støttes av sin eneste gjenlevende sønn til bilen som kjører ham vekk fra minnestunden på klubbhuset til Al Alhyy.

Noen hundre meter bortenfor, på den andre siden av Nilen, mellom Den arabiske ligas hovedkvarter og Det egyptiske museet, ligger Tahrirplassen. Frigjøringsplassen som har vært åsted for en rekke harde og dødelige slag det siste året. Jeg har et stort privilegium, som har kunnet følge den brutale utviklingen på kloss hold. Fra de første prøvende demonstrasjonene og den voldsomme egyptiske revolusjonen i fjor vinter. Til høstens første demokratiske parlamentsvalg.

Folk er skuffet. Det går for treigt. Fortsatt er det militærrådet som styrer landet. Lite er endret etter diktator Hosni Mubaraks avgang. Folket vil ha demokrati, men ser for få endringer. Aggresjonen, sinnet og frustrasjonen er tydelig. Derfor eksploderer situasjonen hver gang en gnist tennes. Hver gang myndighetene svikter i sine viktigste oppgaver. Den viktigste av dem alle, er vel å sørge for folks sikkerhet. Det klarer de ikke. Og kanskje vil de heller ikke.

Vi vet at svært mange av fotballklubben Al Alhyy’s tilhengere deltok i revolusjonen mot Mubaraks regime. De føler nå at de blir straffet. At sikkerhetsstyrkene lot drapene på stadion i Port Said skje, fordi noen ønsket at de skulle skje.

Militærrådet lover å granske tragedien i Port Said. Men det er ikke nok for et folk så sultne på demokrati at de er villige til å dø for det. De vil ha endringer nå. De er lei av å vente. Derfor trekker de skjerfene opp rundt ansiktene, går fryktløse gjennom skyer av tåregass, og rett mot sikkerhetsstyrkenes pansrede vogner og maskingevær. Ingen pris er for høy.

Det er halvannet døgn siden jeg kom tilbake til Kairo. På den tiden er minst 2 drept og rundt 1400 skadet bare her i byen. Vi vet ikke hvor dette ender, men vi vet at tallene vil stige.