Døden i Kairo

Det smalt ett eller annet sted i bygningen. Hotellets brannalarm gikk. Det var et par timer siden mobilnettet var skrudd av. Jeg befant meg alene på jobbtur for TV 2 i den egyptiske hovedstaden. Datoen var 25. januar 2011. En dato som vil bli stående i Egypts historie.

Jeg var på fasttelefon med hjemmeredaksjonen, og rapporterte direkte fra de dramatiske hendelsene i Kairo. En stemme fra høytaleranlegget beordret alle hotellets gjester til å bli værende på rom av hensyn til egen sikkerhet. Jeg åpnet romdøren. I gangen utenfor lå røyken tett oppunder taket. Hva skjedde? Var det brann på hotellet? Jeg hadde allerede sett meg ut nødutgangene. Men det var mange etasjer ned til bakkeplan fra mitt rom i sekstende.

Jeg kom meg ut på balkongen, og fortsatte rapporteringen. Nabobygget – partihovedkvarteret til president Hosni Mubarak – stod i full fyr. Var det bare røyken derfra som la seg som et skremmende teppe under taket på Ramses Hilton? Eller var det på tide å komme seg ut?

Linja hjem til Norge ble brutt, og jeg tok meg til fots ned til resepsjonen. Der lå folk og brakk seg. Hoveddørene av glass var knust. Politiet hadde skutt tåregass mot demonstranter som søkte tilflukt på hotellet. Hotellgjester som i panikk hadde tatt heisen ned da brannalarmen gikk, hadde tumlet rett inn i et kaotisk tåregasshelvete.

Tidligere på dagen hadde jeg fulgt Muhammed El Baradei til fredagsbønnen i den store moskeen i bydelen Giza. Nobelprisvinneren og den tidligere lederen for det internasjonale atomenergibyrået, hadde kommet hjem til Egypt for å delta i opprøret mot Mubaraks regime. Store politistyrker stod klare. I det bønnen var over, smalt det. Kairos store gateslag var i gang. Jeg sprang det jeg var god for. For å komme meg i sikkerhet. Det bar gjennom skyer av tåregass, til lyden av skarpe skudd som ble skutt over folkemassene. Jeg rev til meg et skjerf, som jeg knyttet rundt ansiktet, og plukket opp en av mange løk som egyptiske kvinner hadde kastet ned fra terrasser og kjøkkenvinduer. Løken demper virkningen av tåregassen. Min egyptiske kameramann og jeg mistet hverandre. Jeg fant ham først igjen dagen etter.

Giza: I det bråket startet 25. januar i fjor. Foto: Fredrik

Mot kvelden forsøkte jeg å ta meg over til bygningen hvorfra jeg etter planen skulle delta i kveldens direktesendinger på TV 2. Bare fire hus ned en trang bakgate fra hotellets bakdør. Først på utsiden forstod jeg at jeg befant meg i sonen mellom noen hundre demonstranter og flere titalls politifolk i opprørsutstyr. Vi var flere journalister med samme mål, og bestemte oss for å gjøre et forsøk. En brite og en nederlender og undertegnede. Uten utstyr gikk vi midt i gaten mot politifolkene. Med armene ut til siden. Ingen tvil om vår fredelige hensikt. Ikke så vi ut som egyptere heller. Vi kom bare noen få meter mot dem før det smalt. En gang. To ganger. Kanskje flere. Jeg husker ikke. Tåregassgranatene datt ned rundt oss. Det sved. Jeg knep øynene hardt igjen, og snublet. Noen grep tak i meg, og dro meg tilbake til hotellets bakdør. Like etter var slaget i gang i gaten jeg hadde forsøkt å komme meg gjennom.

Et par timer senere forsvant politiet fra Kairos gater. Stridsvogner med soldater rullet inn og tok oppstilling flere steder i sentrum. Grupper med Mubarak-tilhengere fortsatte de neste døgnene å hindre oss journalister særlig bevegelsesfrihet. De stod klare med klubber, kniver og sverd for å ta oss. Noen ble da også alvorlig kvestet i sammenstøt med diktatorens tilhengere.

Soldatene ble først hyllet av demokratiforkjemperne. Først og fremst fordi de kom inn da politiet forlot gatene. Av en eller annen grunn trodde nok folket at de hadde soldatene på sin side. Soldatene som i høyeste grad representerte Egypts makthavere. De neste dagene ga tegn om hvor vanskelig dette kom til å bli. De militære styrkene tillott motdemonstrasjoner for Mubarak, og gjorde lite eller ingenting for å hindre disse i å angripe demokratiforkjemperne på Tahrir-plassen. Jeg så selv hvordan soldater åpnet ild med maskingevær fastmontert på pansrede kjøretøy, og skjøt i hjel demonstranter.

De siste månedene har vist at slaget om Egypt langt i fra er over. Det er fortsatt generalene som styrer landet. Islamistene har gjort det bra i parlamentsvalget, men om den demokratiske utviklingen vil fortsette, har egypterne ingen garanti for. Og hva slags demokrati Det muslimske brorskap og andre islamister virkelig ønsker, er heller ikke helt tydelig.