Fanget i helvete

(Kigali, Rwanda)  I nabolandet Kongo, gjør to nordmenn seg klare til å feire sin tredje jul bak murene. Ingen andre nordmenn, enn de to, vet hva som skjedde den dagen sjåføren deres ble drept. Men svært mange mener å vite noe. Hver gang jeg har skrevet om saken, er det mange som mener å vite at de to er skyldige i rovmord, og har fortjent sine skjebner som fanger i Kongo. Selv om alle som har fulgt denne saken skjønner at det er åpenbart at de to ikke er skyldige i alt de er dømt for. Og at rettssakene mot dem er fulle av mangler, latterlige påstander og usannsynlig dårlige bevisføringer.

 

 

Joshua French og Tjostolv Moland. Foto: Fredrik

 

Skyldige i deler av det de er dømt for, eller ikke – de har det i alle fall ganske jævlig der de sitter. Nylig ble de flyttet fra Kisangani til Kongos hovedstad Kinshasa. En drittby. Slik tror jeg de fleste av oss som har besøkt stedet vil beskrive den. En by der du under normale omstendigheter tar store sjanser hvis du beveger deg rundt som hvit mann. En by med enorm kriminalitet. En enda verre by for mange av de som tvinges til å bo der – i dypeste fattigdom – uten særlig store håp om et bedre liv. Det kunne vært så mye bedre. Hadde det ikke vært for årevis med krig og vanstyre. 

Tjostolv Moland og Joshua French’ hjem de siste par-tre årene, har vært et særdeles nedslitt og kummerlig fengsel midt inne i Afrikas jungel. Derfra har de hevdet sin uskyld, og dyrket håpet om å overleve og komme hjem. Og overlever de lenge nok, klarer de nok det. Det er liten tvil om at veien er kortere hjem fra fengselet i hovedstaden, enn fra provinsen i utkanten av landet. Det er lettere for norske myndigheter å forhandle om en løslatelse med sentrale myndigheter i Kongo, når disse ikke lenger er nødt til å forholde seg til virkelighetsfjerne myndighetspersoner i Kisangani. Slike som hevder at Moland og French var på spionoppdrag for den norske kongen, og at Norge derfor bør betale hver enkelt kongoleser for den tort og svie de alle er påført.

I Kisangani hadde de to en slags immunitet i fengselet. I starten var det et stadig renn av journalister inn gjennom gitterporten. Sammen med jevnlige besøk av norske diplomater, bidro det til fengselsmyndighetenes innsats for å holde liv i Moland og French. Lukrativt var det også til tider for både fengselsdirektøren og hans folk (jeg har tidligere fortalt om mine bestikkelser – bestikkelser jeg senere ble tiltalt for i Norge).

De to norske fangene startet sin egen klinikk i fengselet, og ga medfanger behandling for sårskader og sykdom. Innenfor de rammer de hadde. Det ga en viss popularitet – og beskyttelse.

Nå er de plassert bak murene i et langt større og uoversiktelig fengsel i Kinshasa. De som kjenner forholdene, vet at det kan være farlig. Fanger utsettes for overfall, voldtekt og drap. Forholdene var mer kontrollerbare der de satt før.

Tjostolv Moland og Joshua French er nok på vei hjem. Men, enda kan det gå lang tid før norske myndigheter er i stand til å komme frem til en avtale med Kongo. Måneder eller år. I mellomtiden sitter de to nordmennene – som i aller høyeste grad har seg selv å skylde for å ha havnet i trøbbel – innesperret sammen med noen av Kongos farligste kriminelle.