Revolusjonen som ikke var over

(KAIRO, EGYPT) Jeg presser meg inntil den skitne husveggen for å komme forbi folkemassen. Jeg har fått en adresse til en sliten bygård ved Tahrirplassen. Jeg sier det forløsende ordet “Television,” og en eldre beduin med et hvitt skjerf rundt hodet, åpner gitterporten som skiller ham fra hundretusener av rasende mennesker. De roper sine slagord mot regimet og generalene, mens jeg vises opp noen slitte marmortrapper. Det er lenge siden denne rundt 80 år gamle gårdens storhetstid. Bak gittervegger, midt i trappegangen kommer en heisvogn av tre skranglende nedover. Jeg velger den manuelle løsningen, til beduinens store oppgitthet. Utlendinger! En katt stryker langs rekkverket. Søppel – tomme Pepsi-bokser og sigarettpakker ligger strødd. Matrestene har jeg en mistanke om at rottene tar hånd om. Det er noen år eller årtier siden sist noen tok trappevasken her. Fra utsiden ljomer taktfaste rop.

Sfinx

Sfinxen ligger der helt rolig, og er vitne til at revolusjonene går sin gang. Foto: Fredrik

I sjuende etasje har et lokalt TV-selskap satt opp et kamera og en link til satellitt. Herfra kan jeg sende mine direkterapporter hjem til Norge. Jeg raste i full fart til Kairo etter at denne andre fasen av revolusjonen startet. For å få med meg det som ville være militærregimets siste krampetrekninger eller de revolusjonæres siste forsøk på å endre regimet.

Da president Hosni Mubarak ble tvunget fra makten i februar, tok jubelen av, litt for raskt. For hva hadde egentlig skjedd? Revolusjonen ble til et militærkupp. Generalene tok over for sin tidligere kollega. Derfor fortsatte demonstrantene. De ga seg aldri. Noen av dem forlot aldri plassen. Revolusjonen var ikke over. Kampene startet igjen forrige helg. Nesten like kraftige som i vinter. Mange titalls drept og flere tusen skadd den siste uka.

I løpet av de neste par månedene skal egypterne velge en ny lovgivende forsamling. Men generalene gir ikke fra seg makten uten kamp. De har ordnet seg med lover som hindrer landets fremtidige sivile ledere innsyn i det militære maktapparatet. De vil stå utenfor loven, slik de alltid har gjort i dette landet. De vil være der med sine våpen, og alltid utgjøre en trussel for de som sitter med makten.

Men kanskje seirer likevel folket og demokratiet. Kanskje må Militærrådet til slutt gi etter. De fortjener demokrati og frihet, egypterne. Spørsmålet er hvor sterkt et sivilt regime står opp mot det militære når den endelige maktoverføringen er klar til sommeren.

Når de fleste demonstrantene har gått hjem, er det noen som holder ut. Under en presenning i ly for regn eller sol. De har bestemt seg for å bli. Helt til noen klarer å fjerne dem med makt, eller til de har fått viljen sin.

Mandag starter valget i Egypt. Blant partiene som ikke motsetter seg at valget går som planlagt, er Det muslimske brorskaps politiske parti. Frihet og rettferdighetspartiet. De ligger an til å vinne valget, med opp mot 40 % på meningsmålingene. Islamistene kan godt bli de som styrer dette største av alle arabiske nasjoner de neste årene. Det var kanskje ikke helt det de tenkte seg, de som gikk ut i Kairos gater i slutten av januar.