Om å rømme i Kongo

Det er ikke fengselsmuren som er det største hinderet for draps- og spiondømte TjostolvMoland3_002_jpg_313667a Moland (bildet til høyre) og Joshua French. I forrige uke ble de to norske Kongofangene beskyldt for å planlegge en flukt i fra fengselet i Kisangani.

At de to vil vekk, er det lite å si på. Enten de er skyldige i deler av det de er dømt for eller ikke. De soner under ekstreme forhold, og sliter nok stadig mer med å holde motet oppe med tanke på en soningsoverføring til Norge.

Ville de rømt fra fengselet, kan det godt tenkes at de ville klart det for lenge siden. Noen dollar ville trolig gjort susen, og gitt dem nødvendig assistanse både på innsiden og fra utsiden.

Men hva skulle to rømte fanger gjort i det de var utenfor murene? To hvite menn med fem væpnede kontrollposter mellom seg og nærmeste grenseovergang – 60 mil unna. Tjostolv og Joshua har reist inn til Kisangani. De har vært på rømmen i dette området før – og da med langt større forutsetninger for å komme seg unna. De ville vært fritt vilt. Det vet de.

Å rømme ut av Kongo er ikke mulig for to hvite menn som vil vekke oppsikt hvor enn de beveger seg. Vi som har reist i dette området av Afrikas indre, vet hvordan alles oppmerksomhet rettes mot oss få. Vi som ser annerledes ut.

Å ta seg gjennom 60 mil med tett jungel vil være selvmord. Å bruke landeveien umulig.

Moland3 006Joshua French. (Foto: Fredrik)

Moland og French har én eneste vei ut av fangehullet, og det er ved hjelp av norske myndigheter. Den dagen en avtale er fremforhandlet, kan de to settes på flyet til Norge.

Men fortsatt er det litt tidlig. For ved ankomst til Norge blir det vanskelig for myndighetene å holde de to fengslet. Rettsaken var en farse, og de er altså dømt til døden for å ha spionert for den norske kongen. Kommer de hjem om et par år, er det enklere for myndighetene. Da er det mulig å slippe dem fri, og begrunne den forkortede soningen med forferdelige og harde soningsforhold i Kongo.