I skuddlinja i Bosnia

(Tel Aviv) Du får et rom på vestsiden av hotellet, var beskjeden da jeg sjekket inn på Intercontinental Hotel i den kroatiske hovedstaden Zagreb sommeren 1995. Østsiden var for utsatt for serbernes stadige artilleriangrep. Av samme årsak var også Panoramarestauranten med den flotte utsikten på toppet av hotellet stengt. Da vi på dagtid forlot hotellet og kjørte mot de langt fra oversiktelige frontlinjene, hørte vi stadige granatavfyringer og -nedslag. Noen ganger langt borte. Andre ganger nærme.

Bare et par uker tidligere hadde noe skjedd i den bosniske byen Srebrenica. Vi visste ikke hva, men at det var stort forstod vi allerede av de første meldingene som kom ut fra byen. Fotograf Kåre Breivik og undertegnede fulgte i hælene på den kroatiske hæren, som gjorde raske fremskritt. Serbiske styrker øst i Kroatia ble jaget på flukt. Kroatiske styrker rullet videre inn i nabolandet Bosnia, og det kom til harde kamper med General Ratko Mladic’ styrker.

Så kom gjennombruddet. Kroatiske styrker satte alt inn på åpne opp den isolerte bosniske byen Bihac. I månedsvis hadde Ratko Mladic’ soldater ligget i åssidene rundt byen og terrorisert dens innbyggere. Snikskyttere bevæpnet med skarpskytterrifler likviderte byens innbyggere fra trygg avstand. Granater ble skutt mot bygninger og kjøretøy som forsøkte å ta seg inn eller ut av byen. Folk satt fast. De kom seg ikke ut på jordene. De fikk ikke mat. Det kom meldinger om at folk døde av sult. At syke døde fordi de ikke kom seg til sykehus. Det var stor frykt for at Ratko Mladic ville beordre en ny massakre.

Sammen med noen titalls journalistkolleger fikk vi bli med kroatiske styrker som skulle frigjøre byen. Vi kjørte inn i Bihac akkompagnert av jubelen til et folk i en by som hadde vært utsatt for mange av de krigsforbrytelsene General Radco Mladic og hans hær stod ansvarlige for. En journalistkollega fra BBC Radio ble drept på vei inn til byen. To andre journalister såret.

Etter Srebrenica-massakren og de bosnisk-serbiske styrkenes militær tap sommeren 1995, klarte det internasjonale samfunnet å tvinge frem en våpenhvile samme høst. Før året var omme, var krigen over.

Det har gått snart 16 år siden jeg var i skuddlinjen i den verste krigen Europa har sett siden 1945. I Bosnia har befolkningen slitt med å komme over tapene – og hatet. Det har vært et stort problem at ikke alle de ansvarlige for Balkans grusomme krigsforbrytelser har blitt stilt for retten. Nå er mannen som kanskje har de blodigste hendene av dem alle – General Ratko Mladic – bak lås og slå. Det er bra.