Gratulerer med prisen Anders

5. mai mottok kollega Anders Sømme Hammer Fritt Ords pris. Han fikk prisen for sitt modige og viktige arbeid i Afghanistan. En mer verdig kandidat kunne organisasjonen Fritt Ord knapt funnet frem til. Det meste av tiden siden han flyttet til Kabul i 2007, har Anders vært eneste norske journalist bosatt i det krigsherjede landet.

Anders har tatt på seg et ansvar jeg mener store norske nyhetsorganisasjoner burde tatt. Norge er i krig i Afghanistan, og ingen har tatt seg bryet med å opprette faste korrespondentstillinger. Selv ikke mektige NRK, med sine åtte korrespondenter spredd over kloden. Der de store organisasjonene delvis har forsømt sitt ansvar, har Anders gjort et fremragende arbeid.

Ved å bo i Afghanistan har Anders Sømme Hammer kommet tettere på det sivile afghanske samfunnet enn noen av oss andre som tidvis har gjort forsøk. Vi som bare sporadisk stikker innom for å lage noen reportasjer, før vi reiser videre ut i verden. Det har bidratt til at de som leser Hammers reportasjer blir klokere på en konflikt der Norge har deltatt aktivt i snart ti år.

Jeg fikk en invitasjon i posten, og hadde tenkt til å være med å hylle Anders i Operaen 5. mai. Dessverre rakk jeg ikke frem i tide. Jeg skulle gjerne ha vært der.

Men jeg forundres av debatten som har fulgt i kjølvannet av prisutdelingen. Der vi andre journalister som dekker Afghanistan delvis hånes fordi vi reiser ut med norske styrker. Er ikke også det et viktig perspektiv i dekningen av Afghanistan?

Norge har sendt soldater til en krig der soldatene daglig blir beskutt eller dreper. Selvfølgelig er det vår fordømte oppgave også å dekke dette perspektivet. Medievitere og journalister som ikke vet bedre, mener at vi som dekker Norges krig i Afghanistan er underlagt Forsvarets sensur. Jeg har forholdsvis god erfaring med å dekke norske styrker i Afghanistan. Aldri har jeg blitt utsatt for sensur, eller forsøk på dette. At jeg holder tilbake detaljer som kan sette soldatenes liv i fare, er riktig. Men det klarer jeg fint uten Forsvarets hjelp. Min jobb er å beskrive krigens virkelighet. Ikke bidra til at flere blir drept.

At jeg spiser med, og sover med soldatene, betyr ikke at jeg ikke klarer å ha en kritisk distanse til det de driver med.

Det siste året har jeg opplevd en helt ny åpenhet fra Forsvarets side. En åpenhet jeg mener de fortjener honnør for. Gjentatte ganger har jeg vært med på skarpe operasjoner. I dagevis er vi ute i kuleregnet. Jeg får se alt, og vite det meste. Ingen sensurerer materialet mitt.

Forsvarets nye åpenhetslinje er bra for demokratiet. Men ikke alltid like vellykket for soldatene og Forsvaret. Noe medieoppslagene om påstått ukultur tydelig har vist.

Det er slik i journalistmiljøet at det blir regnet som verdifullt å ha et godt kildenettverk. Jobber du med politisk journalistikk, forventes det at du har tette (men ikke for tette) forbindelser til politikere. Jobber du med helsestoff, forventes det at du har kilder sentralt plassert i helseapparatet. Jobber du med krimsaker, pleier du politikilder, osv. Slik har journalistikk alltid fungert. Men har du et godt kildenettverk i Forsvaret, slik jeg har, blir kolleger ofte skeptiske. Skeptiske til hvorvidt jeg klarer å holde den nødvendige distansen. Til hvorvidt jeg klarer å skille mellom propaganda og informasjon.

Jeg tror dette skyldes en utbredt skepsis til Forsvaret generelt. Et system bygget opp rundt det å ta liv.

Det er ikke vanskeligere å operere som uavhengig journalist sammen med væpnede styrker fra Norge eller andre land, enn det er å operere uavhengig sammen med andre grupper i samfunnet.

Anders Sømme Hammer fortjener virkelig all hyllesten for den innsatsen han har lagt ned i å informere det norske folk om krigen i Afghanistan.

Vi trenger Anders sine gode og skarpe observasjoner av den afghanske sivilbefolkningens lidelser. Men vi har også behov for å få vite hva norske soldater driver med i Afghanistan.