Fysj. Jeg var embedda.

(Afghanistan) Det verker i kroppen. Jeg kjenner at pusten er alt for tung, der jeg står og stikker spaden ned i jorden. Jeg kaster spadetak etter spadetak med jord opp på den voksende vollen. Svetten renner, og legger seg klam og salt utenpå flere stinkende lag med stivnet kroppsvæske. Det er noen dager siden sist jeg hadde tilgang til luksus som rennende vann. Det spiller ikke mye rolle. Vi er skitne alle mann. Soldatene og deres medbrakte journalist.

Jeg er ikke like ung, og kjenner godt at jeg ikke klarer å spa unna jorden like raskt og effektivt som de andre. Men jeg forsøker å bidra, og kjenner at jeg burde trent mer. Vi graver et hull i bakken stort nok til at sju mann kan strekke seg ut i soveposene. Vi fyller sandsekker, som stables beskyttende opp i retning der fienden trolig befinner seg. Jeg ønsker å være til så lite belastning som mulig. Derfor bidrar jeg.

Men jeg takker pent nei når det graves hull til bombekaster. Der går grensen. Stilling til egenbeskyttelse er greit. Jeg koker heller kaffe enn å grave stillinger til våpen.

Et maskingevær plasseres på sandsekkene rett ved hodet mitt. Smeller det i løpet av natten er jeg nærmest. Jeg vet hvordan det brukes, og jeg var en gang en ganske god skytter. Men jeg har i utgangspunktet ingen planer om å bidra hvis det smeller. Ingen planer. Men , jeg har selvfølgelig tenkt tanken.

Det er ingen grunn til å tro at væpnede angripere vil forstå at jeg ikke er bevæpnet soldat. Får de sjansen, blåser de trolig hodet av meg. Slik som de forsøker å gjøre med soldatene jeg deler skyttergrav med. Kan det komme til et punkt der jeg selv er nødt til å ty til vold for å beskytte meg selv? Kanskje. I utgangspunktet føler jeg meg godt beskyttet av soldatene jeg har reist ut i krigen med. Men hva hvis de ikke er i stand til å beskytte meg lenger? Skal jeg da ta opp et våpen og skyte? Jeg håper jeg slipper.

Jeg har tenkt tanken, og vet hvordan våpnene fungerer. Selvfølgelig vil jeg gjøre det jeg kan for å forsvare mitt eget liv om nødvendig. Kanskje det vil innebære å ta opp et våpen og sikte på en mann. Kanskje er det andre måter å redde livet på om det smeller.

Jeg har mange kolleger som mener at det ikke engang er lov å tenke i slike baner. Journalistkolleger forskanset bak skrivebord hjemme. Og kolleger i felt. Jeg mener også at journalister ikke skal bruke våpen. Men hva hvis…? Jeg tvinges til å tenke tanken. Jeg tvinges til å ta noen prinsipielle standpunkt. Og kanskje tvinges jeg til å vrake noen prinsipper. Hvordan jeg til sjuende og sist vil reagere, vet jeg først hvis det smeller.

Jeg har vært embedded med norske soldater i Afghanistan en rekke ganger tidligere. Og i Libanon og Irak. Jeg har reist sammen med danske soldater i Helmand. Jeg har sovet trygt beskyttet av danske jegere i en fremskutt base med det ikke ukjente navnet Armadillo. Flere ganger har jeg gått ut på patrulje med amerikanske marineinfanterister i Irak. Jeg har patruljert kysten av Libanon sammen med den norske marinen. Og jeg har oppholdt meg om bord på et amerikansk hangarskip i Det indiske hav under de innledende bombeangrepene mot Afghanistan i 2001. Jeg har reist med Hizbollah-militsen i Libanon, sett Al Aksa brigadene på Gazastripen forberede rakettangrep mot Israel, og fulgt israelske styrker i forberedelsene på et mulig angrep mot Iran. Ofte embedded. Noen ganger med og noen ganger uten kontrakt. Men alltid med en avtale om at ikke alle detaljer kan offentliggjøres.

Det er mange som er prinsipielt motstandere av embedding. De tror at jeg ikke lenger klarer å tenke journalistisk i det jeg entrer et militært kjøretøy eller fartøy. Og at jeg underlegges sensur. Embedding med norske styrker innebærer at jeg lover ikke å røpe detaljer jeg blir kjent med. Detaljer som kan sette soldatenes liv i fare. At jeg ikke forteller om planlagte operasjoner. At jeg ikke avdekker rutiner rundt patruljering, som for eksempel hvor mange mann som normalt reiser ut på et spesielt oppdrag, og hva slags våpen de normalt har med seg. Det sier seg selv. Hadde jeg offentliggjort detaljer som kunne satt soldatenes liv i fare, kunne jeg ikke vært med.

Men jeg har aldri opplevd sensur. Aldri har Forsvaret forsøkt å stanse en reportasje. Noen ganger signerer jeg en avtale som innebærer at offiserene har rett til å se gjennom og eventuelt sensurere vekk materiale før det publiseres. Jeg har aldri opplevd at vi ikke har en felles forståelse av hva som ikke kan publiseres. Er et kart hemmeligstemplet fordi det inneholder informasjon om patruljeruter og sikkerhetsdetaljer om baser, har jeg ingen glede av å publisere det. Det er fullt mulig å være kritisk til Forsvaret, også når man har signert en kontrakt om embedding. En offiser som hadde forsøkt å sensurere en reportasje som ville vært ubehagelig for Forsvaret, ville trolig gjort saken verre.

Jeg sover i samme grop som soldatene, og er avhengig av deres vilje til å beskytte meg. Men i det ligger ingen bindinger om at jeg ikke kan fortelle hva de driver med. De vet at de har med seg en journalist. De vet at jeg står fritt til å rapportere – også om saker som kan være ubehagelige for dem.

Journalister har gjennom alle tider fulgt soldater i krig. Likevel er embeded et skjellsord i mange kretser. Jeg dekker også de sivile sidene av konfliktene jeg reiser inn i. Men, jeg mener at det også påligger oss journalister et ansvar å dekke konfliktene fra soldatenes ståsted. Spesielt gjelder dette væpnede konflikter der norske soldater sloss. Som krigen i Afghanistan.

En meter unna står et maskingevær jeg håper at jeg aldri kommer til å røre. I det vi skal til å gå til ro for natten, blir vi overmannet av en kraftig sandstorm. Soveposer og underlag blåser av gårde. Regnet skyller ned med voldsom kraft. Den våte sanden legger seg som et gjørmete belegg over alt. Vi søker ly i stridsrommet på panservognen. Stormen varer en liten time før vi kryper på plass inntil sandsekkene. Den kraftige stormen tvinger også soldatenes fiender til å søke ly. Det blir en rolig natt. Men det er bare noen timer til tre norske soldater skal bli forsøkt drept. To av dem blir truffet av kulene.