Welcome to Libya, Habibi

(Libya) Jeg går de par kilometerne gjennom ingenmannsland mellom Egypt og Libya sammen med en jordansk TV-fotograf, gresk fjernsyns Midtøstenkorrespondent og en fransk avisjournalist. Vi beveger oss på uviss grunn. Målet er Libya. Vinden er kraftig og blåser sanden inn i øyne, nese og ører. Hver gang jeg åpner munnen for å si noe, belønnes jeg med en munnfull sandkorn. Her oppe på ørkensletten over Middelhavet er det ingenting som stanser vind og sand.

Gjennom sammenknepne og såre øyne ser jeg en gruppe menn som står og venter på oss. De er kledd i den libyske hærens uniformer. Siste rapport jeg fikk, gikk ut på at grensestasjonen var ubemannet på libysk side. Men det var gammel informasjon. Innhentet fra de som krysset grensen kvelden i forveien. Gruppen som venter på oss er bevæpnet med AK-47 Kalashnikover.

Jeg spytter ut sand fra den tørre kjeften, mens vi fortsetter mot målet. Vi skal inn nå. Vi ønsker alle å være blant de første som kommer oss over grensa. Først frem. Det er de små gleder som teller når oppdraget er å ferdes i utrivelige soner. Det er viktig at noen kommer inn og dokumenterer det som skjer der inne. Det er vanskeligere å skille mellom falske rykter og brutal sannhet når man står på utsiden. Vi går videre. Ikke med dødsforakt, men med et helt klart mål.

Salaam Aleikum. Sahafi. B’tiki Englisi? spør jeg da vi nærmer oss den bevæpnede gruppen. Fred være med dere. Journalist. Snakker du engelsk? De bryter opp i smil. Kodeordet var journalist. Welcome to Libya, Habibi. Velkommen, kjære venn. Det serveres te fra en kjele som putrer over et bål inne i et av de gamle grensevaktskurene. De titter på passene, og skriver for sikkerhets skyld ned navn og nummer. I en helt ny bok. Bare en håndfull navn er notert før oss. Det er en ny tid nå. Vi heller ned hvert vårt glass med søt te før vi vinkes videre og inn i det som ikke lenger er Gaddafis Libya.

Gadd2

(Foto: Fredrik)

Gruppen splitter. Vi har forskjellige mål. Avisjournalisten skal så langt som mulig. Jeg misunner franskmannen. Vi som lager TV, er avhengige av en teknologi som ikke er på plass i Libya riktig ennå. Vi må gjøre opptak og komme oss ut før det blir kveld. Vi kjører hver for oss. Ved hver landsby jeg passerer står en salig blanding av sivile, soldater og politi. De vokter sine hjem. De ønsker meg smilende velkommen, og haler og drar i meg. Alle har de historier om diktatorens overgrep, som de vil at verden skal få høre. Jeg får se bilder av en massakre. En gruppe på rundt tjue bakbundne menn ligger med ansiktet ned. Sanden er farget rød rundt hodene. På noen av likene er deler av skallen blåst vekk. Det er stygt. Bildene viser utvilsomt arabiske menn. Kvaliteten på bildene viser at de er tatt for ikke lenge siden. Han som viser meg dem forteller at de er et par dager gamle. At det er slik Gaddafi nå behandler sitt folk. Obersten myrder dem som ikke støtter ham.

Gaddafi dreper babyer, sier Muhammed Touvar. Mannen ser ut som en banditt – kledd i jeans, militær jakke og skuddsikker vest (som strengt tatt ser ut til å være tatt fra en journalist). Han har med seg en stor plakat med bilde av Obersten i Tripoli. Et svart kryss over bildet, viser hva Muhammed synes om mannen som har styrt Libya i over fire tiår. Han dreper barn og gamle. Vår bønn er at han drar, sier Muhammed. Det er nok nå. Gaddafi er ikke god. Han er en diktator.

Gadd

Det er et kryss over diktatorens ansikt. Det synes bare ikke så godt. (Foto: Fredrik)

De er så glade. De har vunnet kampen. De tror at den libyske lederen vil gi seg. I motsatt retning av den jeg kjører, kommer flyktningene. De som vil ut i frykt for borgerkrig. Og de som vil ut i frykt for represalier. De som utførte Gaddafis ugjerninger. De vet de kan bli fritt vilt når denne kampen er over. Hvis det er diktatoren som taper.

Muammar al-Gaddafi kommer ikke til å gi seg. Hvor skal han flykte? Han som ga de verste av de verste asyl. Hvem vil ta imot Gaddafi? Han var kanskje smart da han beordret sine soldater om å bombe sitt eget folk. Mange av dem deserterte. Men mange fulgte også ordre. Hva med dem? De har alt å tape på diktatorens fall. De vet de vil bli revet med, og at de kan bli holdt ansvarlige for sine ugjerninger. Kanskje er det da bedre å bli ved sin leder, og kjempe til det siste. Kanskje det er tryggest.

Hvor langt vestover er det mulig å reise? Uten å utsette seg for alt for stor fare? Jeg vil videre innover, men må snu. Må rekke ut med materialet til kveldens sendinger.

Det går mot slutten for Oberst Muammar al-Gaddafi. Det er jeg ikke i tvil om. Men det kan bli enda styggere før det er slutt. Og hvordan vil det ende? Vil han bli revet ut av sitt palass som den rumenske diktatoren Caesescu i 1989? Revet ut og henrettet i sin egen bakgård.