Et fritt militærdiktatur

(Kairo, Egypt) Det er noen dager siden militærjuntaen tok over her i Egypt. Siden noen ga presidenten et tilbud han ikke kunne takke nei til, og generalene tok kontroll. Nå er det normalt ganske illevarslende og lite demokratisk over militære maktovertagelser. Men i Egypt skjedde det etter ønske fra folket. Altså er det kanskje bra. Forutsatt at generalene slipper makten når de bør. Det tror vi de kommer til å gjøre. Men vi vet ikke.

Sfinx

Giza: Før bygde de pyramider for Faraoene. Det foreligger ingen planer om å reise en for Hosni Mubarak. (Foto: Fredrik)

President Hosni Mubarak hadde mange støttespillere. Mange av disse forsvant når folk forstod hvordan deres elskede president gjennom 30 år hadde rundstjålet dem. Han robbet dem for store verdier. Han stjal fra de fattige og ga til seg selv. Det var bare det at ofrene ikke visste det. Ingen fortalte dem at de ble holdt for narr av en maktsyk diktator. De fikk høre noe helt annet.

Nå har mange egyptere mistet sine illusjoner om Hosni Mubarak. I fire-fem dager har Egypt hatt fri presse. De startstyrte mediene som har overøst Egypts befolkning med løgn og fanteri i flere tiår har plutselig fått en frihet de ikke hadde under Hosni Mubarak. Nå forteller og skriver de om hvordan presidenten ranet statskassa. Han er en av verdens rikeste – om ikke den rikeste. Og de som støttet Mubarak i gatekamper mot politiske motstandere for halvannen uke siden, har fått noe å tenke på. De er i ferd med å forstå at de ble lurt. At den aldrende presidenten som i sin siste tale til folket omtalte dem som sine sønner og døtre egentlig bare tenkte på seg selv.

Derfor har Mubarak få støttespillere. Nyheter om at bandittens velfylte kontoer i Europa nå blir fryst, blir tatt godt i mot. Det er på tide å gjøre opp regnskapet. På tide for Mubarak å betale tilbake pengene han stjal.

Jeg elsker Mubarak, sier Maghdi. Taxisjåføren som frakter meg til flyplassen på denne siste dagen av nok en eventyrlig Egyptreise, savner allerede presidenten sin. Han var en god mann, fortsetter Maghdi. Og forteller hvordan han som ung soldat i det egyptiske flyvåpenet, slåss sammen med Mubarak under 6. oktober-krigen mot Israel i 1973 (krigen som utenfor den arabiske verden er mer kjent som Yom Kippur-krigen).

Maghdi har kanskje ikke lest avisene ennå. Eller tror han kanskje ikke det han leser? Han er vant til at egyptiske medier lyver. Kanskje trenger taxisjåføren bare litt tid. Han må venne seg til en ny virkelighet. En tid der ingen lenger kontrollerer hva folket skal få vite. Hvis generalene som leder militærjuntaen holder ord, da.