På bursdagsfest hos President Hosni Mubarak

(Kairo, Egypt) Jeg har feiret bursdagen til president Hosni Mubarak. Egypts tidligere president. Og, jeg feiret den sammen med bursdagsbarnet selv. Jeg var invitert. Og egentlig hadde jeg ikke noe valg. Presidentens livgarde nektet meg å forlate festlighetene som var stelt i stand til ære for mannen som mange egyptere nå håper går ned som den absolutt siste Faraoen i dette landets lange og eventyrlige historie.

Stedet var, da som nå, Kairo. Det var første gang jeg traff, eller i alle fall satt i samme rom som den egyptiske presidenten. Året var 1994. Jeg var, om ikke lovende, så i alle fall ung. Jeg hadde jobbet som utenriksreporter i TV 2 i tre måneder da jeg ble sendt til Tunis og videre til Egypt for å lage oppfølgingssaker om Oslo-avtalen mellom Israel og den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO. Siden har jeg sett den elskede og forhatte mannen et par ganger i forbindelse med internasjonale konferanser om terror og fred i Midtøsten.

4. mai 1994 fylte Egypts president 66 år. Den gang så han faktisk eldre ut. Men det har sikkert sine unaturlige forklaringer. I dag ser han yngre ut, og han ligner stadig mer på Italias statsminister Silvio Berlusconi. Man skulle tro de brukte både samme hårvann og kirurg. Berlusconi gikk for øvrig offentlig ut med støtte til Mubarak for en ukes tid siden – kan hende har de møtt hverandre på et venteværelse hos en plastisk kirurg.

Nåvel. Datoen var altså 4. mai 1994. Hosni Mubarak skulle feires på en av Kairos store scener. Det hele skulle selvsagt kringkastes til det egyptiske folk. Som en ekstra spiss på feiringen, hadde Mubarak invitert det som den gang var to av regionens erkefiender – Yitzhak Rabin og Yassir Arafat. Den israelske statsministeren og PLO-lederen var invitert for å undertegne det som i ettertid ble hetende Kairoavtalen. En oppfølger til Osloavtalen. Avtalen fra Kairo ble historisk fordi den sørget for delvis palestinsk selvstyre på Gazastripen og området rundt byen Jeriko på den israelskokkuperte Vestbredden. Dette åpnet for Yassir Arafats retur til de palestinske områdene fra sitt eksil i Tunis bare uker senere.

Selve seremonien endte nesten i skandale. Under undertegningen på scenen i Kairo, på presidentens bursdag, hoppet den palestinske formannen over et par av sidene det var meningen han skulle sette sitt navnetrekk. Da Rabin oppdaget dette, oppstod en diplomatisk krise av dimensjoner. Teppet gikk ned.

Med blant andre den russiske, den amerikanske, den israelske, den egyptiske og den norske utenriksministeren til stede, truet Rabin med å forlate seansen. Hosni Mubarak derimot aktet ikke å la PLO-lederen ødelegge det som skulle være en storartet feiring av den store arabiske lederen – han som klarte å overgå sin forgjenger Anwar Sadats forhandlingsevner. Mubarak ga Arafat klar beskjed: Skriv under, eller kom deg vekk. Og vis deg aldri mer i Egypt. Trusselens effekt var merkbar, og seremonien ble gjennomført. (Ikke at det er fred mellom Israel og palestinerne i dag – men det var i alle fall et ærlig forsøk).

I det undertegningen var avsluttet, ønsket jeg i likhet med et par hundre journalistkolleger å komme meg ut fra konferansesenteret. Jeg ville rapportere hjem. Og siden dette var i riktig gamle dager, og vi ikke var et sted med mobilnett, måtte rapportering hjem skje fra annet sted. Problemet var at journalistene utgjorde en stor del av publikum. Og de neste to timene skulle det danses og synges for den egyptiske presidenten. Han skulle feires med fullsatt sal.

Presidentens livgarde blokkerte dørene og viste oss bryskt tilbake til salen. Etter å ha sett et barnekor synge en arabisk bursdagssang for sin elskede president (gadd vite om noen av disse ungene har demonstrert de siste par ukene), gjorde jeg et nytt forsøk på å forlate selskapet.

I den ene jakkelomma hadde jeg en propp med ledning som hørte til kortbølgeradioen min. (Som sagt var dette i riktig gamle dager, og ett år før min egen TV-kanal fikk installert PC med tilgang til noe vi kalte Internettet. Med radioen kunne jeg motta nyheter fra all verdens hjørner). I brystlomma lå solbriller. Perfekt forkledning i en konferansesal proppet med livvakter for både den ene og andre VIP’en.

Jeg stakk proppen i øret, satte solbrillene på nesa og snakket inn i jakkeermet i det jeg forserte vaktene. Jeg kom meg ut i det fri. Vekk fra Presidentens bursdagsselskap, og til hotellet.

Men jeg har altså feiret Mubaraks bursdag – og bursdagsbarnet var selv tilstede.