Svømmebassenget stengt for vedlikehold

(Kairo, Egypt) Tidlig fredag morgen våknet jeg av lyden av papir som ble presset mellom hotellromdøren og det slitte teppet som dekker hele rommet mitt i 18. etasje på Ramses Hilton i hjertet av den egyptiske hovedstaden. Jeg var forberedt på å våkne til lyden av en revolusjon, ikke gnissing av papir mot et grønnprikkete oransje syntetisk teppe. Lappen var en viktig melding til hotellgjestene fra hotellets ledelse. Til det siste forsøkte hotellet å fungere som normalt: Beklager, men svømmebassenget vil i dag stenges for vedlikehold.

Hotelledelsen beklager virkelig de ulempene det stengte svømmebassenget måtte medføre. Absurd på en dag da en lobby fylt av tåregass og trappeganger fulle av røyk føltes som langt større ulemper enn en tom plaskedam.

Det har vært noen dramatiske dager. Og i skrivende stund er det vanskelig å se hvor dette ender, ut over at Hosni Mubaraks tid som landets leder nærmer seg en brå slutt. Det er vanskelig å se hvordan han kan bli sittende etter dette voldsomme folkeopprøret. Egypterne vil kaste sin Farao. De har fått nok.

Kairo 001

Her starter opptøyene utenfor Giza-moskeen fredag ettermiddag. (Foto: Fredrik)

I tretti år har Mubarak styrt landet med jernhånd. Helt siden forgjengeren Anwar Sadat ble myrdet i 1981, som straff for å ha inngått en fredsavtale (Camp David-avtalen) med erkefienden Israel. For Vesten, med USA i spissen, har Mubaraks jerngrep vært betryggende. Ikke minst etter 11. september 2001. Tanken på et islamistisk styrt Egypt, hvor grupper som Al Qaida og andre vestlighatende jihadister kunne operere fritt, har vært mer enn nok til å få demokrativennlige vestlige land til å frykte et virkelig fritt demokrati. For hvem vet hva folket egentlig ønsker?

Denne frykten har selvfølgelig Hosni Mubarak utnyttet til fulle. Altså har han hatt liten grunn til å snakke ned gjennomslagskraften til Det muslimske brorskap og andre islamistiske grupper. Men det er langt fra sikkert at islamistene vil komme seirende ut av et demokratisk valg.

På frigjøringsplassen her i sentrum av Kairo samles alle. Unge sekulære egyptere med krav om økonomiske reformer og frihet – og islamister med krav om innføring av Sharialover. Det de har til felles er at de ønsker Hosni Mubarak vekk. Bort. Ut. Forsvinn!

Mubarak er ikke uten støttespillere. Det er de som er fornøyd med den nåværende situasjonen. De som ikke lider nød og har levd et brukbart middelklasseliv under Mubaraks regime. På en kafé i en av millionbyens bakgater, traff jeg et par av dem søndag. Han er en god mann. Han står sammen med folket, sa Afeh så høyt og klart klesstykket som dekket munnen hennes blafret. Jeg liker ikke det som skjer, fortsatte den Niqba-dekkede kvinnen. Mubarak er god og vis, istemte en mann som satt ved siden av og pattet på munnstykket til en Shisha – en HubblyBubbly eller vannpipe. Da jeg spurte hvorfor, ba mannen som etterfylte glødende kullstykker på vannpipenes tobakksfylte keramikktopp meg om å stikke. Under de rådene sikkerhetsomstendigheter valgte jeg å ta beskjeden til følge uten særlig motstand.

Kanskje kan Mubarak bli sittende litt til. I en samlingsregjering med hærens velsignelse. Eller kanskje han kastes av hæren, før de innsetter en ny midlertidig leder av denne verdens største arabiske nasjon.

Politiet forsvant brått fra Kairos gater. Mordere og røvere har skutt seg ut av millionbyens fengsler. Sikkerhetssituasjonen er langt fra behagelig her i byen. Banditter væpnet med Samuraisverd herjer gatene. På hærens oppfordring har folket tatt ansvar. Unge menn bevæpnet med klubber, sabler, kniver, jernstenger og skytevåpen patruljerer egne nabolag. Det er ubehagelig, men tryggere enn alternativet. Hensikten med å jage politiet vekk, har vel vært å vise at uten Mubaraks regime og myndighetenes beskyttelse er livet langt fra så rosenrødt som noen kanskje trodde.

Kairo 002

TV 2s fotograf Frode Hoff og undertegnede får klar beskjed om ikke å filme stridsvognene. Jeg forsøkte en nytteløs krangel. Men vi filmet likevel. (Foto: ukjent mann som lånte kameraet mitt)

Hvor lenge dette varer? Tja. Vi som jobber i denne regionen gjemmer som vanlig vår uvitenhet om fremtiden bak det vanlige: Dette er Midtøsten. Her kan alt skje.

Svømmebassenget åpner igjen 8. februar. Kanskje er jeg da fortsatt i Kairo, og får anledning til å teste bassenget før jeg reiser videre i verden. Det er opp til Hosni Mubarak.