Rock the Casbah

(Bangkok, Thailand) En sommerdag for snart 14 år siden gikk jeg fort opp en bakke ved havna i Algeries hovedstad Alger. Dagen etter skulle algerierne gå til valg. Noen få internasjonale journalister var invitert av myndighetene for å dekke begivenheten. Og myndighetene gjorde det de kunne for å holde oppsyn med oss. Svetten rant der jeg strenet av gårde i varmen, rett mot det vi hadde døpt Alle forbudte områders mor – Kasbahen i Alger.

Et par av mine statsansatte forfølgere holdt tritt med meg opp mot hovedstadens gamle festningsby. Men der inne klarte jeg å riste dem av meg. I alle fall så jeg de ikke igjen. Jeg tror heller ikke de hadde noe ønske om å bevege seg inn i ukontrollert fiendeland. Noen kvartaler inn gjennom de trange smugene møtte jeg, kanskje ikke helt overraskende, den kanadiske journalisten Robert Pelton.

Sist jeg møtte Robert var i et sentralafrikansk land på randen av borgerkrig et par år tidligere. Robert Pelton var da kjent som mannen bak reiseguiden The World’s Most Dangerous Places. En nyttig bok for de av oss som av og til finner det nødvendig å oppsøke slike steder. Under vårt første møte fortalte Robert at han hadde gitt det afrikanske landet fem av seks stjerner på skalaen over hvor farlig plassen var. Altså veldig til ekstremt farlig. Derfor var det ikke umiddelbar glede jeg følte ved gjensynet i Alger. Takk for sist! Remember – Burundi! Joda. Hvor farlig er det her da? Seks stjerner. Definitivt, konkluderte Pelton. Akkurat. Kanskje ingen lur ide å stikke av fra mine spioner likevel. Men det var jo til Kasbahen de fleste journalistene ville. Det var der storyen lå.

Det var fra denne gamle bydelen opprøret mot franske kolonistyresmakter ble ledet. Og det var fra denne uoversiktelige bydelen deler av det islamistiske opprøret mot myndighetene ble drevet under valget i 1997. Islamistene fikk ikke delta i valget. I ukene og dagene før ble det gjennomført en rekke massakre og bombeangrep mot sivile i byer og landsbyer. Myndighetene lot oss mer enn gjerne se terrorens resultat på nært hold. Men de som stod bak ville de ikke at vi skulle snakke med.

Myndighetene i Algerie er vant til å takle opprør og krav om reformer. I Algerie har de lang tradisjon for å slå slikt ned med brutal makt. Når det i dag protesteres i hovedstaden Alger med krav om reformer, er det god grunn til å tro at protestene vil bli slått i bakken – bokstavelig talt. Det folkelige opprøret i det lille nabolandet Tunisia har nok inspirert folk i nabolandene. Men både Algerie og Egypt er kjent for å bruke nådeløse midler mot de som forsøker å si sin mening. Slik kan makteliten i de nord-afrikanske kvasi-demokratiene bli sittende med makten.

Igjen er det noe som spirer i Kasbahen i Alger. Denne gangen er det et krav om mer frihet og skikkelig demokrati. Og der inne blant de trange smugene klarer myndighetene aldri å få helt kontroll. Det vet de.

(For ordens skyld: Hvis du ikke skjønte overskriften: Søk på punkrock og casbah, og se hva resultatet blir).