Kyss barna fra meg

(Stockholm) Det er kaldt i den svenske hovedstaden. Så kaldt at du allerede tidlig i desember flere steder kan gå fra øy til øy gjennom byens flotte skjærgård. Den lave sola skjærer i øynene der jeg sitter i en bil gjennom byen som har mistet sin dyd. Stockholm er ikke helt hva hun var etter terroraksjonen som rammet da julerushet var på sitt aller travleste. Ettermiddagen før tredje søndag i advent.

Fortsatt er det blod i den skitne snøen i Bryggargatan. På stedet der Taimor Abdulwahab sprengte seg selv til døde dagen før sin 29-års dag. Takk og lov var han bare en amatør – jihadisten og småbarnsfaren Taimor. Noen meter til. Noen sekunder til. Ett minutt eller to. Hvor mange hadde han klart å ta med seg i døden? 10? 100? Flere hundre? Det får vi heldigvis ikke svar på. Men spørsmålet ligger der. Det er skremmende.

-Jeg vil ikke at det skal påvirke oss i det hele tatt. Vi bor i nærheten, forteller Karin Berg. Hun og mannen Anders er ute og går en kveldstur under den skinnende blanke og hvite juledekorasjonen på Drottninggatan. Bare noen meter fra stedt der Taimor døde. -Vi har barn som går forbi her ofte på vei til eller fra skolen. Nei det skal ikke få påvirke livet. Det er vel det som er meningen – at man skal bli urolig. Vi lever som vanlig. Men det er klart det er skremmende. Veldig utrivelig, sier Karin.

Politikerne ber folk om ikke å gi etter for terroren. Men ikke alle er like tøffe som Karin sier hun ønsker å være. Skal folk gamble med sine barns liv? Det kommer sikkert ikke flere angrep, sier folk. Men hva om det gjør det? Og hvorfor er det så mange politipatruljer i gatene, hvis det ikke er farlig?

Månesigden blinker i toppen av en minaret på Sødermalm. Moskeen på Søder er Stockholms største. Jeg tar av meg skoene før jeg trår inn i den store teppebelagte hallen der de troende ligger knelende og vendt mot Mekka. Det er bare et par titalls muslimer på plass for formiddagsbønnen tredje søndag i advent. Jeg har en avtale med imamen. Vi skal snakke om hva som gikk galt.

Partiet Sverigedemokraterna er minst overrasket over terrorangrepet. På internett har flere av partiets støttespillere uttrykt det som kan oppfattes som rene lykkeerklæringer om at de fikk rett. At det stemmer at muslimer er farlige, og vil oss vondt. En av partiets talsmenn sier at det er dette han har ventet på. Og forlanger at muslimer nektes adgang til det svenske riket.

Imamen på Søder er trist. Han serverer kaffe og marsipankake, og sier at integreringen med er satt flere år tilbake. At det vil ta lang tid å bygge opp den tilliten en mann med bomber og onde hensikter klarte å rive ned. Han frykter rasistene.

Hvor mange mente Taimor burde få unngjelde for Lars Vilks’ motbydelige tegning av profeten? Hvor mange svenske liv mente Taimor det var riktig å ta – som straff for svenske soldaters korstog i Afghanistan? Det får vi trolig aldri vite.

Da han lå dødelig såret på bakken, kom folk til for å hjelpe Taimor. Han ville sprenge dem i lufta. De ville hjelpe en døende mann. Men hjelpen kom så alt for sent.

Av barndomsvenner beskrives han som en sekulær muslim. Glad i kvinner og øl. Han vokste opp i en liten svensk by. I et land og en del av verden der man har rimelig bra kontroll med de små ekstreme miljøene. Så dro han til Storbritannia. Han kom i kontakt med et miljø som visste å utnytte sånne som ham. En søkende muslim. Han ble radikalisert.

-Kyss barna fra meg. Fortell dem at jeg elsker dem, og alltid vil gjøre det. Det var Taimor Abdulwahabs siste ord til kona. Hvordan våget han? Å uttrykke kjærlighet til sine egne barn. Samtidig som er villig til å sprenge andres barn i biter.