Predikantens salige pengerot

Er det greit å samle inn penger til veldedige formål, uten å fortelle hva alle pengene brukes til? Det synes åpenbart predikant Rune Edvardsen. Sarons Dal lederen har de siste ukene fått en rekke muligheter til å svare på hva flere helt konkrete pengebeløp er brukt til. Men han nekter.

I et intervju med Vårt Land i forrige uke, forsøker Edvardsen å late som han ikke skjønner hva dette dreier seg om, og sier at “slik TV 2 har gått fram, har det ingen hensikt å kommentere det de påstår.” Altså nekter Edvardsen å svare for pengebruken, også overfor Vårt Land, med henvisning til at det ikke har noen hensikt å svare.

Det denne saken handler om, er ikke at Rune Edvardsens stiftelser ikke gjør godt arbeid for folk som trenger hjelp. Men det handler om at Rune Edvardsens stiftelser bruker pengene på andre formål enn det stiftelsens vedtekter tilsier at pengene skal brukes på, og at Rune Edvardsen nekter å redegjøre for større kontantuttak. Enkelt og greit at alle pengene ikke kommer dit de skal.

Den første saken TV 2 kjørte i høst på pengerotet til predikanten fra Kvinesdal, gjaldt penger gitt til enken etter sjåføren Tjostolv Moland og Joshua French er dømt til døden for å ha drept. Rune Edvardsen samler inn mellom 40 og 50 millioner kroner i året. Deler av dette er midler som gis til Dinastiftelsen. Stiftelsen er oppkalt etter en to år gammel kongolesisk jente som ble voldtatt av flere soldater, og i dag blir tatt hånd om av stiftelsen. Det samles altså penger inn i Dinas navn. Noen av pengene er utbetalt til enken etter den drepte sjåføren, uten at giverne er informert om at stiftelsens ledelse har endret formålet. Det er heller ikke gjort endringer i vedtektene. Grunnen til at Edvardsen gir penger til enken, er sannsynligvis for å kjøpe bedre soningsforhold for Moland og French. Dette er i så fall ikke greit fordi giverne ikke er informert. Og det er grunn til å tro at dette strider med stiftelsens vedtekter. Som et resultat av vår sak har Stiftelsestilsynet opprettet tilsynssak mot Edvardsen. Denne pågår nå. Rune Edvardsen har behandlet de innsamlede midlene som om de ikke tilhørte andre. Det er ikke lov å samle inn penger til et formål, for så å bruke de på noe annet. Dette bør en som forvalter flere titalls millioner innsamlede kroner i året vite. Men da vi konfronterer Edvardsen med dette, svarer han bare at “hvis jeg har gjort noe galt, så får det heller være galt.” “Jeg forsøker bare å hjelpe, og gjør så godt jeg kan.”

Den neste saken gjaldt penger Rune Edvardsen har fått av familiene til Tjostolv Moland og Joshua French. Predikanten har involvert seg for å få de to nordmennene ut av Kongo. Dette står han selvfølgelig fritt til å gjøre. Men det er fremsatt påstander om at Rune Edvardsen har mottatt store pengesummer (rundt 600.000 kroner) for å hjelpe de to fangene ut av fengsel. Uten at han vil redegjøre overfor familiene til Moland og French hva alle pengene er brukt til.

Disse to sakene fikk meg til å bli nysgjerrig på økonomien i stiftelsene Edvardsen forvalter.

Regnskapene til veldedige stiftelser skal være offentlig tilgjengelige. Jeg bestilte derfor utskrift av Dinastiftelsens regnskap de siste årene. Ved gjennomgang av regnskapene ser jeg at rundt 16% (for 2009) av de innsamlede midlene overføres til en stiftelse registrert i Kongo. Dina Peace Foundation. Da denne ikke er regnskapspliktig i Norge, tok jeg kontakt med Rune Edvardsen og ba om en kopi av stiftelsens regnskap. Det vil han ikke gi fra seg, og henviser til at stiftelsen er registrert i Kongo, og dermed heller ikke underlagt norske lover og regler. Det er bare det at giverne har krav på å få vite at pengene kommer dit de skal. Dette respekterer ikke Edvardsen.

Likevel klarte jeg å skaffe til veie et dokument som viser utgiftspostene til den kongolesiske stiftelsen. Dette viser at det i 2009 ble foretatt to større kontantuttak. Det ene uttaket skal ha gått til utgifter i forbindelse med en konferanse i Kinshasa i august 2009, og var på ca 160 000 kroner. Jeg vet at denne konferansen var avlyst. Det andre uttaket er kun registrert som et kontantuttak på 114 000 kroner. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få Rune Edvardsen til å fortelle hva pengene er brukt til. Han nekter. Jeg beskylder ikke Rune Edvardsen for å ha stukket pengene i lomma. Jeg beskylder ham for ikke å fortelle offentligheten og giverne hva han bruker de innsamlede midlene til. Og det har jeg godt belegg for.

Videre har vi avdekket at revisorfirmaet som har ansvaret for revisjonene i Rune Edvardsens virksomheter, Kristiansand-baserte Revisjon Sør, ikke har sett regnskapet til den kongolesiske stiftelsen. Det har både Rune Edvardsen og revisoren selv bekreftet overfor TV 2. Likevel skriver revisoren i revisjonsberetningen for 2009 at “Stiftelsen er forvaltet og utdelinger er foretatt i samsvar med lov, stiftelsens formål og vedtektene for øvrig.” Denne garantien gir revisoren til myndigheter og givere uten å ha gjennomgått regnskapene skikkelig. Dette har fått Finanstilsynet til å reagere.

Også i år er det foretatt store kontantuttak fra den kongolesiske stiftelsen. Rune Edvardsen nekter fortsatt å svare, og sier til undertegnede at “jeg trenger ikke løpe rundt som en bikkje for deg.” Det trenger han selvfølgelig ikke. Men jeg blir jo da sittende igjen med et stadig tydeligere spørsmål: Hvorfor vil ikke Rune Edvardsen svare på spørsmål om pengebruken?

Jeg har gjennomgått regnskapet sammen med flere revisorer og jurister. Alle reagerer på utbetalingene som Edvardsen ikke vil redegjøre for. I gjennomgangen har vi også kommet frem til at ca 35 % av Dinastiftelsens innsamlede midler går til administrasjon. Det er for så vidt ikke uvanlig at det koster penger å drive en såpass stiftelse som har virksomhet i flere land. Men i markedsføringen av stiftelsen skryter Rune Edvardsen av at stiftelsen bruker under 10 % på administrasjon. I en mail til TV 2 skriver Edvardsen at ca 7% av pengene går til administrasjon, Innsamlingslederen ved Flekkefjord videregående, har fortalt TV 2 at hun syntes nettopp de lave administrasjonsutgiftene var et av de gode argumentene for å gi penger til Dinastiftelsen. Og henviste til at de store organisasjonene har langt høyere utgifter.

Samlet sett fremstår det som om økonomisk kontroll og åpenhet ikke er Rune Edvarsens sterke sider. Egenskaper det kan være greit å være i besittelse av når man årlig forvalter flere titalls millioner kroner for folk som vil hjelpe sexmisbrukte barn, voldtatte kvinner, spedalske, krigsofre og traumatiserte.