Eksport av demokrati

Så langt i min karriere som journalist, er det fire demokratiprosjekter jeg har fulgt med helt spesiell interesse. Ett av disse går for seg i Libanon, men dette skal handle om de tre andre. De tre, i stor grad mislykkede, prosjektene, er Irak, Afghanistan og Palestina (fortsatt kjent som de palestinske områdene.

Det disse tre demokrati-prosjektene har til felles, er at folket i de to statene og den ene “nesten-staten,” har fått tredd ned over seg demokratiske prinsipper og regler tilpasset Vesten. Mens det vestlige demokratiet har utviklet seg over tid hos oss og våre kulturelt likesinnede i USA og Vest-Europa, har de to nevnte statene og den ene “nesten-staten” blitt tvunget til å venne seg til våre demokratiske prinsipper over natten.

For å starte med palestinerne. Som et resultat av Oslo-avtalen, startet palestinerne nasjons- og demokratibygging. Det har ikke gått så bra. Tidligere geriljaledere satt plutselig med makt de ikke hadde truet seg til. De ble valgt av folket, og skulle ta styring over folkets midler. Penger forsvant på veien, og korrupsjonen ødela folks tillitt til politikerne. Politikerforrakt blandet med misnøye over fortsatt okkupasjon resulterte i et valgresultat i 2006 som skulle vise seg å bli katastrofalt for palestinerne. Hamas fikk makten, og vestlige land som hadde tvunget palestinerne til å innføre våre demokratiske prinsipper, snudde ryggen til palestinerne i forakt over valgresultatet. Det endte i internasjonal isolasjon og borgerkrig. Egentlig skulle palestinerne for lengst avholdt nye valg, men demokratiet er lagt på vent – enn så lenge.

I Irak var det ikke rare demokratiet å snakke om under Saddam Hussein. Riktignok avholdt despoten valg, men demokratiske var de ikke. Jeg var tilstede under diktatorens siste valg høsten 2002. I et valglokale i Bagdad intervjuet jeg en av valgfunksjonærene som var forhåndsklarert av regimet for å uttale seg til internasjonal presse. -Hvordan har det gått? spurte jeg, før urnene var tømt og tellingen i gang. -Veldig bra, svarte den bebartede mannen som ikke var helt ulik landets president. -Alle har stemt på Saddam, fortsatte han. Dette visste han altså før tellingen var i gang. Det endelige valgresultatet viste faktisk at Saddam fikk 100% av stemmene. Ikke 98% eller 99%, men 100%. Her jukset man med stil!

Etter den amerikanske invasjonen i 2003, fikk irakerne beskjed om å endre Grunnloven og valgsystemet. Intensjonene var nok de beste. Men igjen var det problemer med å konvertere en udemokratisk kultur til et Vestlig demokrati. En av hovedgrunnene er at det irakiske folk, ikke er ett folk. Det er i realiteten snakk om tre nasjoner som ble holdt sammen med jernhånd av diktatoren Saddam Hussein. Å tro at kurdere, sunnier og shiaer uten videre ville samarbeide hvis de ikke blir tvunget til det, har så langt vist seg å være total skivebom. Landet hadde raknet som Jugoslavia etter Tito, hadde det ikke vært for de amerikanske okkupasjonssoldatene (som fortsatt står i landet – selv om du kan ha fått inntrykk av noe annet den siste måneden).

7. mars i år gikk irakerne til urnene for å velge seg et nytt parlament. Mange boikottet valget. Andre var vitne til at deres kandidater ikke fikk stille fordi de under Saddam Hussein var tilknyttet Saddams Baath-parti. Ingen deltok tidligere aktivt i irakisk politikk uten å være medlem av nevnte parti. Derfor er ekskluderingen som følge av et slikt medlemskap, i realiteten ekskludering av politisk erfaring. Valget i mars var en katastrofe. Fortsatt har ikke parlamentet blitt enige om hvem som skal sette sammen en ny regjering, og hvem som skal være landets president – over et halvt år etter valget.

Img_0203

Afghanistans demokratisk valgte president hilser pent på Norges statsminister i Kabul 17. mai. Foto: Fredrik

I Afghanistan står det kanskje enda dårligere til med demokratiet. Etter invasjonen i 2001 så okkupantene et passende presidentemne i Hamid Karzai. Han ble valgt av afghanerne, men tro ikke det var et demokratisk valg. Under valget i 2005 fulgte jeg en palle med stemmesedler fra Kabul og ut til velgerne. Et portugisisk krigsfly dumpet av stemmesedlene og undertegnede på en gruslagt landingsstripe nord i landet. Neste dag ble en stor del av stemmesedlene fraktet videre med bil nordvestover mot Turkmenistan. To dager etter at stemmesedlene forlot Kabul, ble en del av dem lastet opp på esler for den siste transportetappen til de ytterste landsbyene. Tre dagers reise fra hovedstaden Kabul kom stemmesedler frem til landsbyer hvor folk ikke hadde tilgang på radio, TV eller aviser. Stemmesedler med bilder av menn de aldri hadde hørt om og symboler de aldri hadde sett. Hva skulle de stemme? Det avgjorde landsbyens eldre, slik de alltid har gjort. Altså var ikke avgjørelsen i prinsippet mer demokratisk enn tidligere. Stemmesedlene ble så fraktet tilbake til Kabul med esel, bil og fly. Et vestlig demokrati er basert på at folk har tilgang til massemedier. At de selv kan gjøre seg opp en mening. Slik fungerer det ikke i Afghanistan. Landsbyene kunne like gjerne sendt hver sin representant for å stemme på vegne av dem alle. Det er dette demokratiet norske soldater er sendt i krigen for å forsvare.

På sensommeren i fjor var det presidentvalg i Afghanistan. Mange gadd ikke stemme. Og mange var redde for å stemme. Taliban kuttet både fingre og neser av folk som våget seg til valglokalene. Gruppen er ikke interessert i at de folkevalgte har legitimitet. Valgobservatører påviste massivt valgjuks. Det var noen kaotiske uker før Hamid Karzais rival trakk seg fra det som skulle være en ny valgrunde mellom de to favorittene. Andre runde ble avlyst, og Karzai ble sittende som president.

Folkets tillit til det afghanske demokratiet er deprimerende lav. Derfor var det heller ikke mange som møtte opp under helgens parlamentsvalg. De foreløpige resultatene fra valget (før opptellingen) viser at minst 17 valgfunksjonærer er drept, hvert sjette valglokale var stengt på grunn av sikkerhetsproblemer og at under en tredel av de potensielle velgerne deltok. Og valgobservatører har påpekt en rekke feil i avviklingen av valget.

Å drive med eksport av demokrati er nok en vanskelig bransje å være i. Men kanskje det hele kunne gått bedre om folket i de tre nevnte landene fikk sjansen til å utvikle sine egne demokratiske systemer over tid.