Det blir ikke fred i min levetid

(Jerusalem) -Se hvordan de bygger, sier den palestinske sjåføren med sin særegne raspete røst. 50 år med kjederøyking har satt sine spor. Abu Shahin og jeg er på biltur på Vestbredden. Han har fått seg ny taxi, og bruker det som påskudd til nok en gang å justere opp prisen. Det er i alle fall 17 år siden jeg leide ham inn første gang. Han er dyr, og ikke spesielt god til å kjøre. Men hyggelig selskap er han. Og så vet han hvordan han skal komme seg frem. Det er kanskje den største fordelen.

Han blir sint når vi kjører forbi en av de jødiske bosettingene som ligger inntil riksvei 443, veien som deler Vestbredden i to for palestinerne. Byggeaktiviteten er tydelig. Store kraner svinger rundt og heiser materialer på plass. -Når blir det fred i Midtøsten? spør jeg. Vi journalister stiller ofte taxisjåfører rundt om i verden vitale spørsmål. Under hektiske arbeidsager er det under transportetappene det er tid til litt small talk. Og taxi sjåfører både her og der er kjent for å ha sterke meninger. -Det blir ikke fred i min levetid, svarer palestineren fra Jerusalem kontant. Han måler meg litt med øynene, forsøker vel å anslå alderen til en gammel venn, før han for høflighetsskyld sier at det heller ikke blir fred i min levetid. Nå. Så var det klart.

Hvorfor er det så viktig med forhandlinger da? Fordi uten forhandlinger er det ikke håp. Enkelt og greit. Uansett hvor svart alt ser ut, er det ingen som har råd til ikke å prøve. Konflikten mellom palestinerne og israelerne er den konflikten som i størst grad bidrar til å splitte en verden tuftet på våre vestlige verdier og over en milliard muslimer. Ingen annen konflikt har så store ringvirkninger som denne. Etter den kalde krigens slutt, er det Midtøsten det står om for å redde verdensfreden – hvis noe kan kalles slikt.

Nå står det om timer eller dager før forhandlingsgruppen som kaller seg Midtøstenkvartetten (USA, Russland, EU og FN) er klare med sine rammevilkår for fredssamtaler mellom Israel og palestinerne. Aksepterer partene disse vilkårene, kan samtaler komme raskt i gang. Men det virker utenkelig at palestinernes president Mahmoud Abbas kan sette seg ned med Israels statsminister Benjamin Netanyahu for å snakke om fred så lenge Israel fortsetter å bygge på bosettingene på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Israel på sin side krever tid. Netanyahu vil ikke la seg presse av kvartetten til å forhandle i et gitt tempo for å nå et satt mål om at en palestinsk stat skal være opprettet innen et år eller to. Han vil ha tid til å løse de vanskelige spørsmålene.

Og så da. Hvis partene blir enige om direkte fredssamtaler. Hva skjer da? All erfaring tilsier at eventuelle forhandlinger vil rammes av brudd etter brudd. At grupper som motsetter seg forhandlingsresultatene vil ty til vold for å få samtalene til å kollapse, og at verdensledere og toppdiplomater må reise i skyttel mellom to parter som vil ha minst mulig med hverandre å gjøre.

StØRefayad

Ramallah: Utenriksminister Jonas Gahr Støre var denne uken i Midtøsten, her i samtale med palestinernes statsminister Salam Fayad. Foto: Fredrik

Det er mange grunner til å være pessimist. Det meste har vært forsøkt før. En endelig fredsavtale krever blant annet at Israel beordrer jødiske bosettere ut fra okkupert land – det er rundt en halv million av dem. Noe landbytte er sikkert mulig, men hoveddelen av bosetterne må ut for at palestinerne skal kunne akseptere utfallet. Og okkupasjonen må opphøre. Så må partene komme frem til en enighet om Jerusalem. Den østlige delen av byen er okkupert av Israel. Det er vanskelig å forestille seg at Netanyahu vil gå med på en tilbaketrekking fra den hellige byen. Like vanskelig er det å se for seg at palestinerne aksepterer et forhandlingsresultat uten at dette gir dem kontroll over noe av Jerusalem. Og det er flyktningene. Noen millioner palestinske flyktninger fordrevet under krigene i 1948 og 1967. Skal de få lov å vende hjem eller skal man komme opp med en økonomisk kompensasjon? Det første er i hovedsak utenkelig. I så fall måtte hundre tusener av israelere gi opp hjemmene sine. Det kommer ikke til å skje. En økonomisk kompensasjon til de statene som har huset og vil fortsette å huse flyktningene er mulig. Men hvor stor skal kompensasjonen være, og hvem skal betale? Israel? Giverland som Norge? Og hva slags sikkerhetsapparat skal den nye palestinske staten kunne smykke seg med? Hvor sterk arabisk militærmakt er Israel villig til å ha stående på kjøkkentrappa – bokstavelig talt.

De blir nok ikke enige om alt. En av hovedgrunnene til det, er at det i en forhandlingssituasjon i hovedsak bare er den ene parten som skal gi – Israel. Forhandlinger vil hele tiden dreie seg om hvor langt israelerne er villige til å strekke seg for å nå målet om en selvstendig palestinsk stat.

Palestinagull

Palestinske jenter utenfor en gullforretning i Ramallah på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Kanskje drømmer de om et bedre liv. Og kanskje blir det fred – i deres levetid. Foto: Fredrik

Taxien vår vinkes inn til en ekstra sikkerhetskontroll på en israelsk militær sjekkpost. Når jeg kjører denne veien alene, suser jeg alltid raskt gjennom med et shalom. Med Abu Shahin bak rattet blir det litt mer trøblete. Barten røper han på lang avstand. To israelske soldater kommer bort for å gjennomsøke bilen, på jakt etter bomber og granater. Fordi jeg ikke akkurat kan sies å være utstyrt med særlige arabiske trekk samt er i besittelse av et israelsk pressekort, får vi beskjed om å komme oss videre uten noen flere spørsmål.

Vi unnslipper den utmattende heten og setter oss inn i den nye og deilig nedkjølte Mercedesen. Abu Shahin freser over det han oppfatter som nok et overgrep. At han, fordi vi er inne i fastemåneden Ramadan, har avstått fra røyk og vann siden soloppgang, hjelper ikke akkurat på humøret. Det er lett å forstå frustrasjonen. -Nei. Jeg blir nok ikke arbeidsledig så lenge jeg har Midtøsten som arbeidsfelt, sier jeg til min palestinske venn.