Farlige krigslekkasjer?

Noen lekker som en sil, og bra er det. Vi journalister er avhengige av lekkasjer hvis vi skal klare å avdekke kritikkverdige forhold av samfunnsnyttig betydning. Sånn sett er Wikileaks lekkasjer fra krigen i Afghanistan både viktige og nyttige for demokratiet og ytringsfriheten. Hvis lekkasjene bidrar til å gi oss større forståelse av krigen, og til å korrigere for eksempel tallet på drepte afghanske sivile, er lekkasjene også riktige.

Det tar tid å gå gjennom over nitti tusen dokumenter. Men, etter å ha skummet Wikileaks sider, har jeg dannet meg et inntrykk av hva slags informasjon som nå blir kjent. Det er i all hovedsak snakk om korte situasjonsrapporter. Rapporter som med mer eller mindre nøyaktighet er sendt inn fra slagmarken for at den militære ledelsen skal kunne danne seg et bilde av hva som skjer, og hvordan og med hvilke midler man bør agere. Rapporter som er hemmelige, men som normalt gjøres tilgjengelige for diplomater, hjelpearbeidere, sikkerhetsselskaper i Afghanistan. Og for journalister med kontakter.

Rapportene ser ikke ut til å avdekke mye nytt. Unntaket er et av temaene som Wikileaks-sjefen Julian Assange la vekt på under pressekonferansen i London mandag. Nemlig at det kan se ut som om de internasjonale styrkene har underrapportert sivile tap som følge av de internasjonale operasjonene. Stemmer dette, er vi mange som vil kreve at de militære styrkene, egne og andre vestlige, legger kortene på bordet, og gir oss korrekt informasjon. Vi har krav på å få vite hvor store sivile ødeleggelser våre allierte og egne soldater påfører afghanerne. Det er viktig for Afghanistan-debatten. Veldig viktig.

At deler av den pakistanske etterretningstjenesten ISI pleier et nært samarbeid med Taliban, bør ikke overraske noen som har fulgt utviklingen i regionen de siste årene. Derfor er det kanskje grunn til å tro at det ikke kommer veldig mange store og overraskende nyheter ut av publiseringen av de hemmeligstemplede rapportene. Dette velkjente samarbeidet ble av flere store internasjonale nyhetsformidlere løftet opp som noe av det mest oppsiktsvekkende ved lekkasjene.

Etter en overfladisk gjennomgang av rapportene som omfatter norske soldater, dukker det opp lite nytt. Det er kopier av innrapporteringer som involverer norske soldater i skuddveksling. Og det er kopi av minst en melding som angår situasjonen da Taliban nektet journalisten Pål Refsdal å reise hjem etter et opphold hos gruppens krigere.

En type melding som kan bidra til å svekke det norske folks tillit til egne styrker, er nyheten om at norske soldater har drept sivile uten at dette har blitt offentliggjort. Det bidrar til å mistenkeliggjøre soldatene og innholdet i det oppdraget de er satt til å utføre. Spesielt hvis det blir kjent at slik informasjon med vilje er holdt tilbake. Dagbladet har i to dager flagget stort en hendelse der de hevder at norske soldater i henhold til en av rapportene har skutt og drept en sivil mann. NRK og Aftenposten fulgte opp, og Forsvaret ble tvunget til å se nærmere på saken. Hadde Dagbladets journalister tittet nærmere på rapporten, ville de sett at rapporten ikke henviste direkte til norske soldater, og at drapet skal ha skjedd på en helt annen kant av landet enn der norske soldater er stasjonert. Journalister skal være på vakt overfor soldatenes handlinger i krigen, men det er ikke vår oppgave å mistenkeliggjøre dem. Denne nevnte rapporten hadde, i likhet med svært mange situasjonsrapporter fra kampens hete, en stavefeil. Det var forholdsvis enkelt å sjekke norske styrker ut av saken.

Det hvite hus og det norske Forsvaret har det til felles at de er bekymret over lekkasjene. Selvfølgelig skal de være det. Hvem lekker, og hvor mye mer informasjon kan komme ut? Og ikke minst – vil lekkasjene utgjøre en sikkerhetsrisiko for soldatene. Wikileaks Assenge hevder at de ikke vil det, fordi de offentliggjorte rapportene ikke omtaler pågående operasjoner. Han sa også at Wikileaks selv har valgt å holde noe av materialet tilbake i frykt for at publiseringen kunne føre til at liv vil gå tapt. Militære ledere i Norge og hos våre allierte mener derimot at sikkerheten til soldatene nå kan være svekket. Svekket fordi fiende ut fra det enorme materialet kan lese seg frem til et operasjonsmønster.

Det høres ikke veldig sannsynlig ut. Det er i all hovedsak ikke snakk om en veldig avansert fiende. Det er snakk om en fiende som hele tiden oppholder seg i områdene der soldatene opererer, og på den måten blir langt mer kjent med det militære operasjonsmønsteret enn om de satte seg ned for å studere de publiserte rapportene. Erfaringer fra felt tyder på at fienden legger merke til hvor og når de militære styrkene beveger seg fordi de selv er tilstede. Og at det er utgangspunktet for de fleste angrepene.

Jeg tror den største faren, både for det norske Forsvaret og våre allierte, er at lekkasjene eventuelt skulle vise at vi ikke har fått kjennskap til krigens virkelige kostnader. Da vil motstanden mot krigen i Afghanistan øke betydelig.