I Afghanistan til Dovre faller

Mens Forsvaret merker en betydelig Afghanistan-slitasje, lover utenriksministeren at Norge ikke skal trekke ut før afghanerne er i stand til å ta vare på seg selv. Mange norske offiserer og soldater har gjentatte ganger blitt beordret eller meldt seg til tjeneste i det krigsherjede asiatiske landet. Det er grenser for hvor lenge det er mulig å opprettholde dagens norske militære engasjement i krigen.

Nå gjør det ikke saken enklere at politikerne som sender soldatene ut ikke tør si det som det er – at Norge er i krig. Rekrutteringen ville nok vært enklere hvis soldatene satt igjen med en større følelse av anerkjennelse.

Afg 001

Eksempel på norsk soldat i Afghanistan: Sersjant Kristoffer Mood fra Telemark bataljon – ikke trygt plassert bak i en stormpanservogn. (Foto: Fredrik)

Denne uken møtte 44 utenriksministere, inkludert vår egen, hverandre i Kabul. De var på plass for å vise afghanerne og president Hamid Karzai at de støtter Afghanistan. De var der for å understreke at afghanerne ikke vil bli latt i stikken nok en gang. Og, de var der for å vise Taliban at også de er fryktløse. Det siste bare delvis vellykket fordi sikkerhetsapparatet rundt Kabul-møtet var gigantisk, og fordi Taliban (eller hvem-det-nå-var) skjøt noen raketter, og med det klarte å forstyrre møtet ganske kraftig.

Jonas Gahr Støre har kritisert de av sine kolleger som er tydeligere enn ham på når det er tid for å trekke ut de internasjonale styrkene. Alle nasjoner som står med styrker i Afghanistan, har det til felles at de ønsker å forlate landet så raskt som mulig, og med minst mulige tap. Statsledere, militære ledere og utenriksministere snakker alle om at det viktigste nå er at afghanerne blir satt i stand til å ta vare på seg selv og sin egen sikkerhet.

Skal vi tro en av de som kjenner sikkerhetssituasjonen i Afghanistan aller best, president Hamid Karzai, vil det ta minst et kvart århundre til før de internasjonale styrkene kan takke for seg. Nå er det ikke sikkert vi skal ta en afghansk president med flere tenkelige agendaer på ordet, men hans tidsperspektiv bør likevel fungere som et korrektiv til de tidsplaner som etter hvert er trukket opp av USAs president Barack Obama og andre vestlige ledere. Obama vil gjerne starte uttrekkingen av amerikanske styrker fra Afghanistan neste år, og ser helst at hovedstyrken er ute i løpet av de neste tre-fire årene.

Også statsminister Jens Stoltenberg sa, da han besøkte de norske soldatene nord i landet 17. mai, at det handler om å overlate jobben til afghanske sikkerhetsstyrker. Men, i likhet med sin statsråd Støre, mener også den norske regjeringssjefen at det ikke er veldig klokt å flagge et tidspunkt veldig tydelig.

Norge har mistet ni soldater i Afghanistan. Fem av disse har falt i kamp bare i år. Norge må, i likhet med andre nasjoner som forsøker å stabilisere sikkerheten i det krigsherjede landet, være forberedt på å miste flere kvinner og menn. Kanskje mange. Og det norske folk, vi som betaler prisen for å ha norske soldater i Afghanistan, må være forberedt på at dette kan ta svært lang tid. Det forplikter å delta i krig og okkupasjon. Man har ikke lov til å forlate et land i kaos. Internasjonale regler pålegger Norge å rydde opp etter oss før soldatene drar hjem.

Toten

Trond Andre Bolles kiste bæres ut fra Hoff kirke på Østre Toten 8. juli i år. (Foto: Fredrik)

Les også: Soldatens dikt

Målet med denne krigen var å forhindre at grupper som planlegger angrep mot mål i Vesten, uforstyrret kunne planlegge og trene for angrep mot oss og våre allierte. Det målet er delvis nådd. Men samtidig er vi i dag utsatt for det sikkerhetsanalytikere hevder er en langt større sikkerhetstrussel enn før 11. september 2001. For det første ved at Norge med styrkebidraget i Afghanistan, eksponerer norske liv for direkte konfrontasjon med væpnede grupper. For det andre at Norge ved å delta i den amerikansk-ledede krigen, enda tydeligere har definert Norge og norske interesser som legitime mål for USAs fiender.

Det er snart ni år siden de første norske soldatene ble sendt til Afghanistan. Det er tvilsomt at det går som president Karzai ønsker, og at norske styrker fortsatt deltar i militære operasjoner i landet hans om 15 år – selv om norske myndigheter har vist tålmodighet og utholdenhet tidligere. Norge deltok med et langt større bidrag i Sør-Libanon gjennom 20 år fra 1978. Men den gangen var rekrutteringen enklere. Både fordi det var flere soldater å ta av, og fordi nåløyet soldatene skulle siles gjennom ikke alltid var like trangt som det er i dag. (For ordens skyld: undertegnede tjenestegjorde selv i Libanon som ung offiser).

Norges og andre vestlige lands regjeringer ser etter alt som kan ligne på lyspunkt i Afghanistan. De er det dessverre ikke mange av. Vestlige regjeringer ønsker seg ut så raskt som mulig. De av oss som har observert afghanske sikkerhetsstyrker i aksjon på nært hold, vet at det er langt igjen før afghanerne er i stand til å ta vare på seg selv og sin egen sikkerhet. Og de av oss som har fått føle de væpnede afghanske gruppenes dødelige angrep, vet at motstanden mot den vestlige tilstedeværelsen er stor. Større enn noensinne de siste åtte årene.

Det går feil vei i Afghanistan. Det er stor grunn til å tro at det ville vært verre om de internasjonale styrkene ikke hadde vært der. Men trekker Norge og andre land seg ut av Afghanistan nå, kan du være sikker på at Taliban og andre grupper som kjemper mot Karzais halvdemokratiske regime, vil feire sin seier over de vantro. En for rask retrett vil styrke de gruppene de internasjonale styrkene har gått til krig mot.