-Kast ut bosetterne

(Tel Aviv) -Det blir aldri fred så lenge bosetterne oppfører seg som om de okkuperte områdene er israelske. Ordene kommer klart og tydelig fra en som kjenner konflikten på kroppen. Fra en som har levd med krig og frykt for krig hele sitt liv. -Kast ut bosetterne. Det er den eneste løsningen, sier han. Og han har mange med seg.

Jeg tilbringer inngangen til sabbaten på en strand i Tel Aviv. Jeg har kommet for å se en VM-kamp på en av storskjermene som er spent opp over en ramme i vannkanten. Kommentatorene skriker seg hese over spenningen i Sør-Afrika. Bak skjermen ruller bølgene inn over den myke sanden. På stranden sitter folk med sine øl og vannpiper. De fleste følger spent med på kampen. Jeg har, som så ofte før, havnet i en politisk diskusjon. Et resultat av at restauranteieren på et av mine stamsteder i den israelske storbyen har introdusert meg som norsk journalist. Sånn er Midtøsten. Mange har sterke meninger, og mange vil ytre seg. Spesielt overfor journalister. At jeg kommer fra Oslo, gjør meg ikke mindre interessant. Byen som har gitt navn til alle havarerte fredsavtalers mor – Osloavtalen.

Han som vil kaste ut bosetterne, får flere med seg. Jeg inviteres over til nabobordet og en gruppe kvinner og menn rundt 30. De forklarer at det er bosetterne som er problemet. At de jødiske bosetterne spenner bein på ethvert seriøst forhandlingsforsøk mellom Israel og palestinerne. -Hadde ikke de fordømte bosetterne stjålet palestinernes land ville det vært fred her for lengst, påstår en annen.

En scoring belønnes med gratis vodka-shots til alle. Stemningen og temperaturen på den politiske diskusjonen stiger, og jeg ber en stille bønn om at siste mål er scoret for kvelden. Bar sprit har aldri vært min greie. Men, høflig som jeg er, takker jeg pent når små plastbeger med gratis brennevin plasseres foran meg.

Nå er det ikke noe spesielt i at folk jeg møter vil at de jødiske bosetterne skal pakke sammen og komme seg vekk fra de okkuperte områdene. Områder bosetterne og deres støttespillere hevder er deres rettmessige eiendom med henvisning til at landet er gitt jødene av Gud. En noe uortodoks (jada!) måte å hevde eiendomsrett på, som stort sett bare høster internasjonal støtte når det gjelder akkurat dette landområdet. Men, det som for mange førstegangsreisende til regionen vil oppfattes som spesielt, er at det er jøder som vil fjerne bosettingene. Israelske jøder. De er lei av at jøder fra eget land eller andre steder i verden (for det meste fra USA) sammen med den israelske regjeringen beslaglegger palestinsk land.

-Vi må ut. Palestinerne må få sin egen stat. De må få sine egne grenser, havner og flyplasser, krever en. -Bare slik blir vi kvitt terrortrusselen, argumenterer han. -Bare slik kan vi leve i fred.

Vi journalister er ikke alltid like romslige med plassen når de hever sin røst, men de er mange. De israelske jødene som har som høyeste ønske å leve fredelig, side om side med sine palestinske naboer. De som vil at Vestbredden og Gaza etter hvert skal bli en selvstendig palestinsk stat. De vet også at de har mange meningsfeller på palestinsk side. Palestinere som er lei av okkupasjon, undertrykking, ydmykelser og krig. Palestinere som for lengst har akseptert at staten Israel er der, og har like stor rett til å bestå som en palestinsk stat. Innenfor de internasjonalt anerkjente grensene fra 1948, vel og merke. Det er de konfronterende fanatikerne som får mest spalteplass.

Israelske jøder organiserer seg og går i demonstrasjonstog for palestinernes rettigheter. De er lei av å være okkupanter. De er lei av å være blant det internasjonale samfunnets mest utskjelte grupper. Svært mange israelske jøder er ikke i nærheten av å identifisere seg med jødiske bosettere som, med en pistol i bukselinningen eller en maskinpistol under setet, kjører rundt på sine innegjærte motorveier på Vestbredden. De tror bosetterne står mellom dem og muligheten for fred.

Jeg forklarer mine nyervervede jødiske venner, at dette vil lyde som musikk både for mange palestinere og norske fredsaktivister. Men jeg forklarer dem også paradokset med at kravet om en egen palestinsk stat vil oppfattes som en rød klut av mange nordmenn. Nordmenn som hevder at de er Israel og jødenes egentlige venner. -Hvorfor vil de ikke vårt beste, hvis de er våre venner, spør en. -Jeg tror de vil deres beste, svarer jeg. -Men mange av mine landsmenn mener, i likhet med bosetterne, at Vestbredden tilhører jødene fordi dere har fått landet av Gud, fortsetter jeg. -De mener også at dere jøder er Guds utvalgte folk. At dere er hevet over alle oss andre.

Å si at mine samtalepartnere ser vantro på meg når jeg forklarer den absolutte støtten deler av kristen-Norge viser bosetterne, blir pussig. Men nyheten mottas med måpende undring. Jeg forklarer at mange nordmenn mener at palestinerne på Vestbredden kan finne seg et annet arabisk land å bo i – uavhengig om deres familiebånd er knyttet til området hvor de nå bor, flere hundre, for ikke å si flere tusen, år. -Ondskapsfullt, sier én av jødene, mens han puffer av gårde på en vannpipe stappet med epletobakk.

Jeg blir ikke bønnhørt. Det scores igjen, og vips står et lite beger med vodka foran meg. Fylt til randen, og vel så det. Fordi det er meg, får jeg vite. Å besøke sitt stamsted, har sin pris.