Han var blant de første i Afghanistan

(Hoff kirke, Østre Toten) Han ble gravlagt på samme dag som vi fikk en kraftig påminnelse om hvorfor norske soldater blir sendt for å dø i Afghanistan. Krigshelten og tobarnsfaren Trond Andre Bolle. Samme dag som politiet pågrep terrormistenkte i Norge, ble kisten med den 41 år gamle marinejegeren senket ned i jorden.

Det var for å slå tilbake etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, og for å forhindre lignende angrep i fremtiden, at norske myndigheter bestemte at også Norge skulle delta i krigen i Afghanistan. En krig som langt fra er vunnet. Som kanskje aldri vil vinnes. Paradoksalt nok bidrar også det norske engasjementet i Afghanistan til en økt terrortrussel i Norge. For mens soldatene kjemper med livet som innsats, øker faren for et angrep på Norge.

Det norske engasjementet i Afghanistan har satt Norge på kart vi helst ikke vil synes på. Kart som viser væpnede grupper i Afghanistan hvor deres fiender kommer fra. Norges militære engasjement i Afghanistan og Irak de siste årene, har økt islamistgruppenes interesse for Norge. Norges viktige rolle i fredsprosessen mellom Israel og palestinerne har pådratt oss uønsket oppmerksomhet. Det har også Nobelprisutdelingen til USAs president i fjor, og publiseringene av Muhammedkarikaturer i norske medier.

Oppslutningen her hjemme om Norges støtte til USA etter 11. september 2001 var stor. Men er den fortsatt det? Husker folk hvorfor regjering og storting sendte soldater i krigen? Hvorfor vi fortsatt er der? Det har vært mye fokus på gjenoppbygging og demokratisering, men det startet som et gjengjeldelsesangrep. Norske soldater var med fra starten.

En av de aller første soldatene som ble sendt til Afghanistan, var Trond Andre Bolle. Det var de beste som ble sendt. De beste sendes fortsatt i krigen. Derfor er det også de beste som faller. -Vi støtter deg i alle de valg du har tatt i livet, understreket Bolles bror under begravelsen. Også det valget som førte til at Trond Andre Bolles barn mistet sin far.

Det har gått halvannen uke siden familien ble vekket opp, natt til mandag 28. juni. De ble vekket opp med budskapet de alltid har fryktet. Meldingen om at den tøffe soldaten aldri kommer hjem igjen.

Kirken var fullsatt. Utenfor, på en liten slette, var et telt satt opp. Via storskjerm kunne de det ikke var plass til i kirken følge den vonde seremonien. Selv stod jeg på galleriet. Jeg kikket ned på familiemedlemmene, de uniformerte kollegene. Sønnen som gikk frem med blomster til farens kiste mens offiserer tørket vekk tårene. Kisten var drapert med det norske flagget. Der under flagget lå han – krigshelten som vi nå vet hvem er. Han som flere ganger tidligere har vært anonymisert i meldinger om heltedåder utført av norske soldater i Afghanistan. Trond Andre Bolle var navnet. Nå er han død. Men nå vet vi også hvem han var. Soldater står klare til å fylle hans plass – selv om det blir vanskelig. Men ingen kan fylle hans viktigste plass i livet. Rollen som pappa og ektemann.

Ved fotenden av kisten lå den hvite kransen fra Kongen. På båren et brett med medaljer. En medalje manglet. Den hans sjefer ville han skulle ha, men som han aldri fikk mens han levde. Krigskorset med sverd. Trompetistenes bønnesignal innledet seremonien. Sjefen for marinejegerne talte. Det gjorde også kona og en av brødrene.

Flere hundre mennesker fulgte kisten frem til en nygravd grav. Båreflagget ble brettet sammen. Flagg og medaljer ble overrakt en 10 år gammel sønn som aldri mer skal få være sammen med sin far. Fordi faren valgte å kjempe for de verdier han trodde på. Med livet som innsats.