Soldatens dikt

Bloggdikt For noen uker siden, mens de gresskledde kollene i Faryab-provinsen fortsatt var vårgrønne ispedd millioner av røde og gule blomster, var jeg sammen med norske soldater på et oppdrag vest i provinsen. Om natten sov vi i nedgravde stillinger. Med en presenning spent over oss som beskyttelse mot de få regnbygene som fortsatt falt over dette herjede landskapet.

Det ble da, som nå, skutt mot de norske soldatene. De kom under sporadiske angrep fra forskjellige grupper som ønsker dem vekk. De internasjonale styrkenes innsats for å styrke afghansk politi og militærvesen, står i veien for de som ønsker å smugle narkotika fra Afghanistan til blant annet Norge. De står i veien for Taliban og andre grupper som ønsker å ha den politiske kontrollen over landet. Da, som nå, var det med livet som innsats norske soldater dro ut på oppdrag.

Motivasjonen virket å være på topp hos dem jeg traff. Soldatene var stolte av innsatsen sin. Av offeret og risikoen de frivillig utsetter seg for. Men de var skuffet over hvordan myndighetene overså dem, og mangelen på anerkjennelse. Noe av dette endret seg da Statsminister Jens Stoltenberg kort tid etter dukket opp for å feire 17. mai med soldatene. De følte seg sett.

De vet nå, at de mer enn noensinne blir sett og lagt merke til. Med et slag var enda fire soldatliv tapt. Det vil endre mye. Anerkjennelsen vil bli merkbar. Mye har endret seg den siste uken. Veteraner kommer hjem til folk som er skeptiske til oppdraget de har utført. Men de kommer også hjem til enda større beundring for det motet de har utvist. De vil bli hyllet som aldri før. De vil få sine medaljer og takk.

Men så? Hva skjer så? Livet må gå videre for veteranene og de hjemme. Nye soldater sendes ut i krigen. Den krigen statsrådene fortsatt ikke, heller ikke etter de siste tapene, tør kalle krig. For mange av veteranene tar det aldri slutt.

Jeg krøp ut av soveposen og opp av skyttergraven for å ta imot en kopp varm kaffe. Solen var på vei opp og i ferd med å varme den kjølige luften. Dråper av dugg klamret seg fast i gress og metall. En soldat kom bort til meg, hilste, og stakk til meg en papirlapp. En lapp revet ut av en notatbok. -Jeg ville bare at du skulle ha denne sa han, og forsvant.

Jeg hadde fått et dikt. Uten noen form for instruksjoner. Siden har jeg båret det med meg. Her er det – soldatens dikt:

Bloggdikt

Kulene suser. Kontakt! Kontakt!

Besvarer nå ilden, alle mann

Løp til stilling, hold hodet lavt

Ha is i magen, høy puls er bra

Raketter fra sør, kuler fra nord

Overlever jeg dette, da er jeg god

Angst og uro, dag og natt

Veibomber er overalt

Sjelen koker, går det bra?

Å leve i fred, er så bra!

Adrenalinet pumper. Rykk fram! Rykk fram!

Å se det på film, er ikke sant.

En vakker dag, da vi kommer hjem

Slitne, nedbrutte – men stolte menn

Med livet som innsats, reiste vi hit

En tredje verden i flammer, ville vi til

Fedrelandet smiler, politikere takker

Men de vet ikke – angst og uro er prisen