Den hemmelige reisen

Jens1

Statsministeren ombord i Falcon-jeten som fraktet ham og følget til Afghanistan. (Foto: Fredrik)

(Oslo/Dubai/Kabul/Maimana/Mazar-e Sharif) Jeg kan ikke fortelle når og hvordan jeg forstod det, men det ante meg allerede for et par måneder siden. At statsministeren planla en reise til Afghanistan i nær fremtid. Jeg fanget opp signaler fra forskjellige kilder. Etter noen års journalistisk virke, er det ikke uvanlig å ha kilder rundt om i statsapparatet, hos politiet og i Forsvaret. Hos enheter som nødvendigvis deltok i planleggingen av et statsministerbesøk til Afghanistan – uansett hvor hemmelig de ønsket å holde det. I løpet av april, falt så mange brikker på plass, at det ikke var vanskelig å gjette seg til at et besøk var svært nært forestående. Datoen 17. mai åpenbarte seg som et sannsynlig og fornuftig tidspunkt for statsministeren å besøke norske soldater i krig og utlendighet. Jeg fikk bekreftet mine mistanker, varslet min nærmeste overordnede, og startet forberedelser til nok en Afghanistanreise – bare noen dager etter hjemkomst fra et lengre opphold i samme land.

I april møtte jeg deler av Forsvars- og utenrikskomiteen i Afghanistan. Inkludert en rekke opposisjonspolitikere som var svært kritiske til at Jens Stoltenberg ikke hadde besøkt norske styrker i Afghanistan på over fire år, og aldri satt sin fot i det norske ansvarsområdet – Faryab-provinsen. Ved hjemkomst ønsket noen av dem å flagge sin kritikk i media. For meg ble det håpløst å viderebringe kritikk mot statsministeren for at han ikke hadde vært i Afghanistan, når jeg visste at en reise var rett rundt hjørnet. Av sikkerhetsgrunner er det store muligheter for at en slik tur vil bli avlyst om reiseplanene lekker ut. Morgenbladet og Dagens næringsliv skrev kritiske ledere, uvitende om statsministerens planer. Jeg visste, men kunne ikke informere halve TV 2. Alle vet at vi journalister lekker mer enn folk flest. Dagen før avreise hadde også VG en kritisk kommentar til det de oppfattet som statsministerens manglende engasjement.

Noen dager før avreise, ble redaktører fra TV 2, Aftenposten, NTB og NRK kalt inn i et møte. En skisse for reiseplaner ble lagt på bordet, og navn på aktuelle medfølgende journalister kjent. Alt underlagt strengeste hemmelighold – på grunn av sikkerheten. Undertegnede ble sammen med fem kolleger kalt inn til et møte med Statsministerens kontor (SMK) og Politiet sikkerhetstjeneste (PST). Vi fikk reisedetaljer, og beskjed om at vi ikke kunne offentliggjøre Afghanistanbesøket før etter at statsministeren hadde forlatt Afghanistan. På grunn av mulighetene for at både lokal presse og norske soldater meldte hjem om reisen før oss, kom vi frem til et kompromiss som innebar at vi godtok en sperrefrist til etter at Stoltenberg hadde forlatt Kabul – det stedet politiet antok utgjorde den mest risikofylte delen av reisen.

På formiddagen 16. mai, møtte vi opp på Gardermoens gamle charterterminal. Statsministeren, forsvarsministeren, ekspedisjonssjef Ingvar Havnen fra SMK, seks journalister fra fire medier og et lite antall livvakter fra PST. Vi plasserte oss i en komfortabel innleid tre-motors Falcon-jet, som med sin dansk-svenske besetning, skinnseter, blankpolerte bord og gode mat fraktet oss til Dubai. Ved ankomst til det arabiske emiratet, ble vi skysset raskt gjennom en egen VIP-terminal. Uten seremonier eller pomp og prakt, bar det til et av byens mange hoteller. For å vekke minst mulig oppmerksomhet, ble vi geleidet inn bakdøra for middag og noen timers søvn.

Trolig lenge før den første russen hadde hadde sluknet hjemme i Norge natt til 17. mai, var vi oppe og på vei til flyplassen. Den smekre jeten og besetningen ventet, klare til å frakte oss inn i krigen. Jeg inntok 17. mai frokosten på porselen bak i privatflyet. Etter et par timer i lufta stupte vi ned mot flyplassen i Kabul – og en verden blottet for fred og luksus.

Jens2

Etter å ha tråkket opp Kabuls lengste røde løper stanset presidenten og statsministeren for å bli fotografert. Generalen bak hilser pent. (Foto: Fredrik)

To amerikanske Blackhawk-helikoptere stod klare med rotorene i gang. En politivakt tredde en skuddsikker vest over hodet på statsministeren, rakte ham en hjelm, og sa at den kun var for bruk i tilfelle. “Ha den på fanget!” Noen rakte meg en skuddsikker vest for anledningen pyntet med 17. mai-sløyfe. “Gratulerer med dagen!” og inn i helikopteret bar det. En amerikansk maskingeværskytter hang i den ene åpne døra, mens vi strøk lavt over en av verdens farligste byer med retning presidentpalasset. Pyntet med sløyfer i rødt, hvitt og blått hoppet vi av på plenen hos president Hamid Karzai. Mannen som skal samle Afghanistan, men som av onde tunger omtales som ordføreren av Kabul, og av minst en enda ondere tunge (tilhørende den amerikanske diplomaten Peter Galbright) som narkoman.

Pressen ble geleidet i posisjon, slik at vi kunne forevige øyeblikket da den afghanske presidenten smilende tok i mot den norske statsministeren, og fulgte ham nedover det som må være Kabuls lengste løper. Vi løp etter de to for å knipse noen bilder, før vi ble jagd vekk. Vekk fra mottakelsesrommet slik at de to høye herrer kunne diskutere menneskerettigheter, korrupsjon og krig og fred og sånn. Siden de fleste stort sett vet hva som kommer til å bli sagt under slike samtaler, gikk det fort unna. I palasset kunne de lokale afghanske journalistene informere oss om at de kom til å sende ut nyheten ganske snart. Vi, det samlede norske pressekorpset, the gentlemen of the press, bestemte oss derfor å bryte den avtalte sperrefristen. Ikke så veldig gentleman-aktig, men nødvendig. Noe også statsministerens livvakter viste forståelse for. Vi ville ikke være de siste til å breake nyheten om at Jens feiret nasjonaldagen i Afghanistan.

Idet meldingen om statsministerens besøk poppet opp på nettsider og TV-skjermer i Norge, returnerte de amerikanske helikopterene på flyplassen. Et ventende militærfly stod klart for å frakte oss nordøstover. Til Maimana i Faryab-provinsen.

Med nok et “Gratulerer med dagen” ønsket den norske PRT-sjefen, oberst Knut Fredheim, statsministeren velkommen til det norske ansvarsområdet. Stoltenberg gav oss et kvarter til å rigge opp til en direktesending som overrasket min egen redaksjon like mye som seerne. Så gikk han på talerstolen for å takke soldatene. For at de har valgt å reise ut i verden og risikere absolutt alt. Etter en kort omvisning i leir, ble statsministeren traktert med pølser og is, mens den medreisende pressen gjorde oss ferdige med saker som måtte hjem. Bare noen få timer etter at han landet i Maimana, tok statsministeren av med retning Mazar-e Sharif. Der ventet en kranseseremoni ved minnesmerket for falne soldater, og flyet som skulle frakte St
oltenberg hjem til Norge. Bare 10 timer etter at han landet i Afghanistan, var statsministeren allerede på vei hjem. På vei hjem fra et besøk helst ingen skulle vite om på forhånd.

Jens3

Statsministeren, eller Jens som han oftere kalles, på vei opp av luka på en stormpanservogn. Med 17. mai sløyfe. (Foto: Fredrik)