Brown straffes for britisk krigføring i Irak og Afghanistan

Kandahar, Afghanistan, 2008: Den britiske Hercules-maskinen stupte ned mot rullebanen i Kandahar, og traff betongdekket med et smell, før piloten takset ut til siden for å gjøre plass til flere innkommende transportfly. I en times tid hadde jeg sittet fastspent sammen med flere titalls britiske soldater inne i et lasterom bare svakt opplyst av grønne lamper. Øreplugger og voldsom motorstøy gjorde de fleste forsøk på kommunikasjon umulig. På to rekker marsjerte vi ned lasterampen som lå senket mot bakken. Motorene gikk fortsatt. Flyet skulle på vingene så raskt som mulig. Britiske jagerfly tok av med voldsom støy i mørket bak meg. Ildhalene fra jetmotorene viste hvor flyene forsvant opp i den mørke himmelen over Afghanistan. De britiske soldatene er i landet, som USAs aller viktigste allierte.

Irak, et par år tidligere: Jeg fløt av gårde på en tilsvarende maskin på himmelen over Irak. Også den fylt med britiske soldater på vei nordover fra ørkenbyen Basra. Med jevne mellomrom ble den monotone flyduren brutt av dumpe smell etterfulgt av en umiddelbar varmebølge som trengte gjennom flykroppen. Det ble skutt ut flares. Ildkuler som skal trekke eventuelt varmesøkende raketter vekk fra de opphetede flymotorene. Da vi i marsjhøyde kom inn over Bagdad internasjonale flyplass, satte piloten nesen ned, og la flyet voldsomt over til siden. Vi stupte nedover i en krengende spiral. Bare sekundene før landing rettet piloten opp flyet. Også i Irak var britene USAs viktigste allierte. Hvor mange av de britiske soldatene jeg fløy sammen med, som siden har mistet livet i Irak eller Afghanistan, vet jeg ikke. Men, jeg vet at ikke alle de soldatene jeg har møtt, fortsatt er i live.

For mange briter føles tapene de har lidd bitre. Når de nå går til urnene for å velge nye ledere, får de som støttet USAs krigføring, spesielt i Irak, unngjelde. Både Arbeiderpartiet og de konservative blir straffet. Liberaldemokratene, som var i mot Bush-administrasjonens felttog i Irak, blir belønnet for sitt standpunkt. Ingen vet hvem som vinner det britiske valget. Det er umåtelig spennende. I timene før valget tyder alt på at det blir en mindretallsregjering, uansett utfall. Det er utvilsomt sunt for britisk demokrati at et tredje stort parti er i stand til å hevde seg, og i stand til å utfordre kjempene som har dominert britisk politikk i mange tiår.

Tony Blair, sittende statsminister Gordon Browns partifelle og erkefiende i kampen om hvem som skulle kjempe om statsministertaburetten under valget i 1997, var mannen som dro britene inn i krigen i Irak. Ikke bare kjøpte han den amerikanske administrasjonens løgner om motivet for krigen. Han bidro med sine egne. Tony Blair og hans folk løy for å få en unnskyldning til å angripe Irak. I ettertid har Tony Blair forsvart seg med at det var et edelt motiv for løgnene – nemlig å fjerne den potensielle trusselen han mente Saddam Hussein kunne komme til å utgjøre i fremtiden. Men Saddam Hussein var ikke i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen slik Tony Blair hevdet.

At administrasjonene i USA og Storbritannia, bare noen måneder etter å ha invadert Afghanistan, tvang de militære lederne til å rette hovedfokus mot en kommende Irak-invasjon, er hovedårsaken til at krigen i Afghanistan etter snart ni år fortsatt ikke er kronet med seier.

Mange britiske soldater er merket for livet etter å ha kjempet harde slag langt hjemmefra. Mange briter har mistet noen de er glad i, i Irak og i Afghanistan. Mange av disse pårørende kommer aldri til å tilgi Arbeiderpartiet for Tony Blairs løgner. Det kommer statsminister Gordon Brown til å merke når stemmene etter valget blir talt opp.