De visste ikke hva som ventet dem

(Afghanistan) De visste ikke hva som ventet dem – soldatene som dro til Afghanistan. Det gjorde ikke vi heller – vi som har fulgt utviklingen tett gjennom lang tid – både fra desken hjemme og ute i felt i Afghanistan. For virkeligheten for soldatene på bakken har, som jeg har vært inne på i flere blogger, endret seg dramatisk.

Om kvelden 8. april i år. På dagen 70 år etter at tyske fly og skip var på vei mot Norge, havnet norske soldater i strid. Jeg satt bak i et pansret personellkjøretøy da meldingen kom om at vi var på vei inn i et kampområde. Jeg festet hjelmen og satte på kameraet. Da de første skuddene smalt, stakk jeg hodet opp av toppluka sammen med sersjanten jeg og fotograf Aage Aune delte bakrommet i panservogna med. Jeg forsøkte å holde noen centimeters avstand mellom meg selv og det snurrende tårnet, i et forsøk på ikke å få en av stroppene på den skuddsikre vesten viklet inn i tårnet – i frykt for at jeg skulle bli dratt med rundt.

Kulene suste like over meg i mørket. Det er en lyd jeg kjenner godt fra før. Den hvinende lyden som varsler om at du befinner deg et eller annet sted forholdsvis nær dødelige kuler. Jeg håpet det var kuler fra den norske vogna bak som for over meg, og ikke innkommende kuler fra åssiden de norske soldatene hadde åpnet ild mot. Det ble skutt med lys. Mitraljøsen på tårnet jeg nærmest lente meg mot, pepret åssiden med dødelig ammunisjon. Hver tredje, fjerde eller femte kule var sporlys som jeg fanget opp med kameraets nattsikte. Norske og afghanske soldater åpnet ild mot området der sporlysene ble skutt. Lufttrykket som fulgte det kraftige smellet fra panservognas 30mm kanon blåste den ene øreproppen ut av øret mitt. Det neste smellet var øredøvende. -Gi meg en ørepropp, skrek jeg til Aage. Han fisket opp en skumgummipropp som jeg plugget inn i øret før kanonen på tårnet ti centimeter bak meg smalt på nytt. Sporlysene så ut til å komme susende fra alle retninger. Jeg vet ikke hvor lenge skytingen pågikk før den stanset. Men det var lenge nok til at vi fikk festet mer enn nok action på film.

Sikkerhetssituasjonen for de norske soldatene i Afghanistan har forverret seg de siste månedene. Det tok nok noe tid før Forsvaret tok inn over seg at endringen bar preg av å være mer permanent enn midlertidig. At det ikke lenger er tilfeldig at norske soldater stadig oftere engasjeres i kamphandlinger. Det tok enda lenger tid før mine kolleger og jeg forsto at de stadig hyppigere pressemeldingene fra Forsvaret om soldater i kamp var ensbetydende med at situasjonen ikke lenger er det den var. Nå har TV 2 tilbrakt tid med soldatene i krigen. Helt fremme ved fronten. Vi har dokumentert at situasjonen er endret. Nå tar også politikere og folk flest innover seg at Norge kjemper en krig i Afghanistan. At det ikke lenger er slik at det er trygt å være stasjonert nord i landet.

Første gang jeg reiste ut med norske soldater i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, var like etter at de tok over ansvaret i området i 2005. Den gang kjørte vi ut med et par upansrede Land-cruisere. Soldatene var bevæpnet med lettere våpen. Det var en annen tid. En tid da soldatene følte seg velkomne. Slik er det ikke lenger. Nå er det sterke krefter som forsøker å drepe de norske soldatene. Tidvis lykkes de. Sist da Claes Joakim Olsson ble drept i et bombeangrep i januar i år.

Det er viktig at informasjonen når ut. Det er viktig at vi får reise ut med de norske styrkene og rapportere. Det er viktig at Forsvaret er åpne. Soldatene i Afghanistan fortjener at folk får vite hva de driver med. De som vurderer å melde seg til tjeneste, må kunne ta vurderinger basert på den sikkerhetssituasjonen de kan forvente å møte. Politikerne som sender ut soldatene, må vite hvilket enormt ansvar de sitter med. Mødre og fedre, søsken og ektefeller. De har alle krav på å vite hva deres kjære utsettes for. Derfor er Forsvarets nye åpenhet viktig – og bra.

Nå er det viktig at de ansvarlige tar innover seg hvem det er som kommer hjem fra Afghanistan. At mange unge norske kvinner og menn de siste månedene har opplevd følelsen av at noen forsøker å drepe dem. Og at mange av de som kommer hjem har drept. Alle kriger har sine kostnader. De norske soldatenes innsats i Afghanistan kan på sikt bli langt dyrere enn det politikerne opprinnelig hadde sett for seg.