Irak: Sju år med krig – fortsatt ikke et fritt demokrati.

For sju år siden var jeg på plass i Irak og ventet på en varslet krig. Jeg våknet med et rykk da den første krysserraketten dundret ned i Bagdad 20. mars 2003. Det var starten på noen utfordrende uker på jobb for TV 2 – for å si det forsiktig. Selve krigen ble erklært over allerede etter tre uker. I virkeligheten pågår den fremdeles.

I 2005 avholdt irakerne valg. De hadde fått et vestligorientert demokrati tredd over seg, og valget skulle avholdes, enten de ville eller ikke. Etter valget i 2005 forsøkte avisa VG å latterliggjøre undertegnede og kollega Odd Karsten Tveit fra NRK fordi vi var skeptiske til Iraks nye demokrati. VG likte ikke at jeg i stedet for å hylle det nye demokratiet, advarte om volden som trolig ville fortsette og kanskje intensiveres. VG visste vel bedre. Norges største avis hadde ikke egne folk til stede, men latterliggjorde likevel rapporteringen til oss som var der.

Vi fikk dessverre rett – vi som var der. Det meste har gått galt i Irak siden invasjonen i 2003. Så var da også hele argumentasjonen for å gå til krig bygget på løgn. Mange ante det den gang. Alle vet det nå. Irak hadde ingenting med 11. September å gjøre. I den grad Al Qaida noensinne fikk et ørlite fotfeste i Irak, så var det via en assosiert gruppe som klarte å gjøre seg bemerket nettopp fordi Saddam Husseins brutale regime var fjernet. Og USAs utenriksminister Colin Powell løy så det rant av ham da han foran en hel verden la frem fabrikkerte beviser for at diktatoren i Bagdad drev produksjon av masseødeleggelsesvåpen.

For amerikanerne har Irak-krigen vært en katastrofe. Irak er langt mer ustabilt i dag enn under Saddam Hussein. Og amerikanerne er på vei ut. De har tapt krigen. USA har lidd et sviende nederlag i Irak. Nå trekker de seg ut. Slik de trukket seg vekk fra andre kriger de har tapt – som Vietnam. Vi får håpe det økte fokuset på Afghanistan bidrar til at de ikke lider samme skjebne også der. Da er vi flere som blir dratt med. Amerikanerne vet de har lidd et nederlag i Irak, men kommer neppe til å innrømme et tap.

Når irakerne går til urnene på søndag, er det ikke en seier for demokratiet. Langt derifra. Irakere flest hadde det bedre under Saddam Hussein. De fleste ville valgt sikkerhet foran frihet, mat foran krig. At Iraks diktator ble dømt til døden og hengt, er ikke et stort tap for menneskeheten. Men det ga ikke irakerne den friheten de fortjener. USAs okkupasjon av Irak har nå vart i sju år. Fortsatt har de ikke et skikkelig demokrati. Bare en blek kopi av et vestlig demokrati.

Når amerikanerne trekker seg ut, kan det gå fra vondt til verre. Det er fare for full borgerkrig – på flere fronter enn i dag. Krigen mellom sjiaer og sunnier har allerede rast i en årrekke. Kurderne er klare for å løsrive seg helt.

Jeg har reist mye i Irak siden landet ble okkupert av USA, og USAs allierte. Jeg har truffet irakere som hatet Saddam. Men som foretrakk den grusomme diktatoren og mangel på frihet og demokrati foran krig. Jeg har reist sammen med amerikanske soldater inn i de mest fiendtlige krigssoner. Amerikanske soldater som fordømte krigen, og hadde ett eneste mål. Det målet var å komme seg hjem i live. Mange av dem klarte det ikke.

7. mars går irakerne til urnene. Jeg var tilstede under Saddams siste valg, høsten 2002. Den gang gikk folk mann av huse for å stemme. Noe annet kunne straffe seg. 7. mars er det mange som ikke tør møte opp ved valget – i frykt for represalier. Eller i frykt for å bli rammet av volden. Væpnede grupper kommer til å gjøre det de kan for å ødelegge den lille flik av frihet irakerne har fått.

Likevel – godt valg!