Sender soldater i døden. Møter ikke i begravelsen.

(Fredrikstad) Østre Fredrikstad kirke i Gamlebyen er fylt opp av soldater og sivile. Noen hundre mennesker. De fleste av dem er i begynnelsen av 20-åra, med livet foran seg. De er her for å ta farvel med en venn. Med “Jokke”. Den 22 år gamle soldaten Claes Joachim Olsson, som ble drept i et bombeangrep i Afghanistan i forrige uke.

I den venstre delen av tverrskipet, sitter grønnkledde soldater. Fra den drepte soldatens hjemmeavdeling Telemark Bataljon, og noen flydd inn fra Indre Troms. I den høyre delen av tverrskipet, sitter svartkledde unge mennesker. Mange av dem gråter. Over tapet av en kamerat. Han som ligger der i kisten var en av dem.

Fredrikstad

På den første raden, nærmest kisten, sitter en mamma. I sorg over tapet av sin sønn. To av Forsvarets generaler er på plass. De representerer Joacims oppdragsgiver. De som har ansvaret for operasjonene i Afghanistan. De som har ansvaret for soldatene.

Det er mange i kirken. Men, de som har vedtatt å sende norske soldater til krigen i Afghanistan, har valgt å holde seg unna. Regjeringen kunne vært representert, men har valgt ikke å være her. De sender soldater i døden, men møter ikke opp i begravelsen. Forsvarsministeren er opptatt på et Nato-møte i Tyrkia. Men, om ikke statsministeren selv hadde mulighet til å komme, kunne han sendt en annen statsråd. Eller sørget for at en statssekretær var til stede. En eller annen representant for de som har vedtatt at Norge skal delta i krigen i Afghanistan.

Det er ikke vanlig at politisk ledelse deltar i soldatbegravelser. En statsråd er normalt tilstede ved båremottak i Norge, men politikerne anser begravelsen for å være privat. Det er ikke sikkert at alle familier ønsker å ha politikere tilstede, men det er fullt mulig å ytre et ønske om å få vise respekt. Det er viktig at de som vedtar å sende soldater i døden, forstår konsekvensene av sine avgjørelser.

Fra galleriet i kirken ser jeg ned på to soldater. De sitter på fremste benk, med ansiktene vendt mot en hvit kiste. Sårene de hadde i ansiktet, sist jeg så dem, ser ut til å ha grodd. De var de siste som så Joachim i live, og slapp fra bombeangrepet med noen mindre skrammer. Men de vil for alltid være nødt til å bære på tapet av en kollega.

-Husk at Joachim som en av våre falne soldater aldri blir glemt, sier sjefen for Telemark Bataljon, Oberstløytnant Frank Stølan, og fortsetter: -Vi som jobbet sammen med ham – og nasjonen Norge – vil for alltid huske han. Joachim ga sitt liv for Norge, sier Stølan.

Det er mye blomster og mange kranser i kirken. Helt fremst mot kisten ligger kransen fra Kongen. Rundt ligger kranser fra venner, militære avdelinger og veteranforeninger.

Stølan går ned fra talerstolen og overrekker et brett med medaljer til den drepte soldatens mor. Hun får et sammenbrettet flagg. Båreflagget som lå over sønnens kiste da den ble sendt hjem fra Afghanistan. Oberstløytnanten bøyer seg ned, og legger armene rundt den sørgende kvinnen. Sjefen for en av Norges mest profesjonelle militære avdelinger gir Joachims mor en klem. Han vet at det er hun som har betalt den høyeste prisen av alle. Hun som ga liv til soldaten som falt.

Kisten bæres ut av kirken. Soldater står i rett langs gatene i Gamlebyen, og hilser på militært vis med hånden mot bereten da bårebilen passer. Med politieskorte fraktes den falne soldaten til kirkegården på Gressvik. Et følge på flere hundre følger kisten de siste hundre meterne til en ventende, åpen grav. Fire F 16 jagerfly kommer inn i formasjon fra sør i svært lav høyde. I det de passerer over graven, gir et av flyene gass og drar ut av formasjonen. Full fart rett opp, og forsvinner inn i det lave skydekket som ligger over det hvite vinterlandet. Flyet som forsvinner, symboliserer soldaten som forlater sin avdeling. Kun lyden fra gardistenes signalhorn høres da kisten med 22-år gamle Joachim senkes ned i graven.