Emirat på billigsalg

(Dubai/Forente arabiske emirater) Rushtrafikken har alltid ødelagt noe av gleden ved å flytte seg rundt i en komfortabel air-condition-nedkjølt doning på de varmeste dagene i dette glohete ørkenemiratet. Men, nå er det slutt på rushtrafikk. Jeg spør den indiske taxisjåføren om all persontrafikken er flyttet over i den nybygde monorailen. -No, sir. There’s no traffic like before, svarer han. Når jeg spør hvorfor, svarer han på engelsk med sin indiske aksent: -The economy is so, so bad sir.

Det er bare noen uker siden verdens høyeste hus åpnet dørene her i Dubai. Bygningen strekker seg inn i himmelen og litt til. De øverste blinkende lysene, som trolig er ment for å skremme vekk villfaren lufttrafikk, er knapt synlige fra bakkeplan. Tårnet forsvinner inn i disen, langt der oppe. The sky is the limit. Vel, noen må i alle fall ha trodd det var slik fatt. Helt til alt kollapset.

Dubai fikk finanskrisen midt i trynet. Selskaper gikk konkurs. Turistene forsvant. Takk Gud for oljen. Men oljepengene strekker ikke til. Nå sparkes de ut av landet, de som har drevet det frem. Fremmedarbeiderne. De som jobber på hoteller og restauranter. Og de utenlandske “slavearbeiderne” i bygningsbransjen. De fra Pakistan, India, Afghanistan og Sri Lanka som har reist dette landet på luselønn.

Nå kan du booke deg et rom på Burj al Arab, (Dubais svar på Moldes “Seilet”), for noen få tusenlapper per døgn. Du slipper en time taxikø etter å ha sluppet unna en like lang passkø ved ankomst – slik det var før. Dubai er køfritt. Du har slalombakken i “The Emirates”-kjøpesenteret nesten for deg selv. Og du kan shoppe det som i utgangspunktet var billige varer enda billigere. Strendene har god plass, og de falske øyene og halvøyene, “Verden” og “Palmen” er på billigsalg.

Kraner og anleggsmaskiner har stoppet opp. De står der som grelle monumenter over en tid da noen trodde de økonomiske mulighetene vokste inn i himmelen – bokstavelig talt. Flyruter kanselleres, og snart stenger de første hotellene.

Det går nok ikke lang tid før vi som av og til tar turen innom Dubai, vil se de første antydningene til forfall. Alt det blankpolerte og velholdte vil snart merkes av nærheten til salt og hav. Kanskje må også Dubai stenge verdens største innendørs skisenter på de varmeste sommerdagene – for å spare på strømmen.

Det er kanskje verdens kunstigste sted. Her har de bygget et lite fjell ved flyplassen. Stein på stein har noen stablet sammen en steinrøys med små bekker og dammer. Utenfor kysten er det spadd opp sandbanker der de rikeste av de rike har kjøpt seg håndlaget lykke.

Velstandsutviklingen for de innfødte har kostet dyrt. Regningen er det til nå de underbetalte som har tatt. De som kom for å jobbe, som bodde under de mest kummerlige forhold, og som nå kastes ut. Nå er turen kommet til at Emiren og hans landsmenn må begynne å betale regningene.

De liker ikke journalister i Dubai. Jeg vet ikke hva de har å skjule, men angsten vises tydelig ved ankomst på flyplassen. -Why do you have a camera, sir? Are you a journalist? Do you have permission? What are you going to film? -I am in transit from Afghanistan, svarer jeg. Forklarer at jeg skal videre til Norge, men at jeg trenger litt mat og søvn. Jeg lover på tro og ære ikke å filme eller rapportere. Nok et fritt demokrati satt sammen på Midtøsten-vis. Med mange restriksjoner.

De klarer seg vel. For tiden ved hjelp av lån fra naboemiratet i sør. Og finanskrisa har vel også en slutt. I mellomtiden har du sjansen til å kjøpe deg en flik lykke i et emirat på billigsalg.