Tidligere denne måneden ble frilansjournalisten Pål Refsdal kidnappet i Afghanistan. Så ble han løslatt. For Refsdal var det utvilsomt en ubehagelig opplevelse. For deler av presse-Norge var det en uvanlig øvelse i å holde kjeft. For myndighetene var det nyttig trening – og kostbart. Tromsøs politimester Truls Fyhn mener den kidnappede journalisten selv må ta regningen for aksjonen norske myndigheter iverksatte for å få Refsdal ut av knipa han hadde klart å havne i.
Jeg har ikke tenkt til å mene noe offentlig om hvem som skal betale for at myndighetene satte ned en krisegruppe som jobbet for å få Refsdal løslatt. Like lite som jeg mener noe offentlig om hvem som skal betale for å hente ifastflydde basehoppere ned fra fjellhyller i Romsdalen eller andre steder de synes det er umåtelig fristende å kaste seg ut fra. Det kan jo hende at jeg selv havner i trøbbel en dag, og må hjelpes ut, ned eller bort og vekk.
Men, jeg har tenkt til å mene noe om hvor tåpelig det er å utsette seg selv og andre for unødig fare. Jeg har kjent og kjent til Pål Refsdal i mange år. Helt siden vi begge på begynnelsen av 90-tallet jobbet for Forsvaret i Libanon. Jeg var bekymret da jeg fikk vite at han var kidnappet – noe jeg fikk vite en uke før resten av landet. Og jeg var lettet da han slapp levende fra opplevelsen i den afghanske fjellheimen.
Problemet er at Pål Refsdal er en cowboy. En uaktsom kar som trosser advarsler, og uten sikkerhetsnett tar seg inn i farlige områder. Noen ganger reiser han inn under falske premisser. Kanskje ikke så rart at de som holdt ham fanget ikke visste om han var spion eller journalist?
En dag under amerikanernes bombing av Irak i mars/april 2003, banket det på hotelldøren min i Bagdad. Utenfor stod Pål Refsdal. Uten presseakrediteringer. Han hadde reist inn fra Syria, under dekke av å være frivillig Jihad-kjemper. For å jobbe som journalist. Vi var allerede et par hundre internasjonale journalister på plass i den irakiske hovedstaden. Altså var det ikke et akutt behov for enda et øyenvitne til bombingen. De aller fleste av oss – om ikke alle – hadde papirene i orden, og hadde kommet inn på skikkelig og lovlig vis. Det kunne Refsdal også sørget for hvis han hadde gjort litt godt forarbeid.
En gang på slutten av 90-tallet fikk jeg en telefonoppringing fra det serbiske utenriksdepartementet. Jeg fikk beskjed om at minst en av TV 2s medarbeidere var skutt under en skuddveksling mellom serbiske styrker og den kosovoalbanske geriljaen UCK. I timene før jeg klarte å komme i kontakt med TV 2s team i området, var det stor bekymring og hektisk aktivitet i redaksjonslokalene. Så viste det seg at meldingen var falsk. Vår medarbeider var ikke skutt, men det var Pål Refsdal. Etter hvert kunne serbiske myndigheter informere meg om at det var funnet papirer der skytingen hadde pågått. Papirer som fortalte at Pål Refsdal jobbet for norsk TV 2. Det var ikke riktig. Han var ikke på jobb for TV 2.
Pål Refsdal er frilanser, og har ikke en ressurssterk organisasjon i ryggen. Derfor kan han heller ikke ta seg råd til et godt nok sikkerhetsopplegg. Men da bør han kanskje heller ikke utsette seg for den type fare han har gjort i Afghanistan og en rekke andre steder. Han tar farlige snarveier for å spare penger. Det er uklokt. Han er en cowboy som tar alt for store sjanser. Det er farlig.
Jeg mener at det er saker som er så viktige at de er verdt å dø for. Det er viktig at krigen i Afghanistan belyses fra så mange vinkler som mulig. Men når Pål Refsdal ikke ville eller kunne bruke nødvendige midler til å gjøre det på en forsvarlig måte, burde han overlatt den jobben til andre.
Når jeg har reist rundt på egenhånd (ikke sammen med væpnede styrker) i land som Afghanistan og Irak, har jeg benyttet meg av eksterne sikkerhetsrådgivere. Profesjonelle selskaper som vurderer risikoen, sørger for vakthold og forberedelse av evakueringsruter. Og som gir meg råd. Råd jeg lytter til. Jeg kan gjøre det på den måten fordi TV 2 krever et godt opplegg, og er villig til å betale kostnadene.
Slik kunne Pål Refsdal også ha gjort det, men det koster penger. Midler som han burde ha stablet på beina før han reiste. Som en av hans oppdragsgivere, mener jeg også at NRK sviktet. Lakmustesten NRK burde ha foretatt før de ga Refsdal penger til et prosjekt i Afghanistan, var om han skulle ut på et oppdrag NRK-ledelsen ville sendt egne medarbeidere på.
Velkommen hjem Pål. Jeg håper du kan fortsette å reise til steder der ingen skulle tro at noen ville dra. Det er viktig. Men neste gang synes jeg du skal gi høyere prioritet til sikkerhet.