L’equipe de football de Stanleyville Prison

(Kisangani, tidl. Stanleyville, Kongo) Dette er historien om en ihjelsparket fotball, et gammelt belgisk fengsel i Afrika, to norske fanger og en fotballklubb ved navn L’equipe de football de Stanleyville Prison.

En gang mellom 8 og 9 i dag tidlig gikk jeg inn gjennom den tunge blå jerndøren til Stanleyville Prison, eller fengsel nummer 1 i Kisangani. For tiden hjem til et ukjent antall kriminelle kongolesere og to nordmenn som ble dømt til døden i forrige måned. Før jeg når porten har allerede to politimenn sett gjennom innholdet i posen jeg bærer på. Et par cola-bokser til fangene Moland og French. De ber om sigaretter jeg ikke har, sjekker at jeg ikke tar med kamera og mobiltelefon, og sender meg inn til den gamle mannen som registrerer besøkende.

“Bonjour Monsieur!” “Ca va?” På et slitent skrivebord i et nedstøvet kontor, der hyller med protokoller og permer strekker seg fra gulv til tak, ligger besøksprotokollen oppslått. Den gamle mannen legger en linjal under gårsdagens siste registrerte gjest, trekker sirlig en strek med blå kulepenn, og ber meg fylle inn navn, nasjonalitet og lokal bostedsadresse. Jeg skriver “Riviera Hotel, chambre dis-neux”, bukker og takker: “Merci Monsieur”.

Fra kontoret der edderkoppene har hatt god tid til å spinne sine nett mellom gamle protokoller som aldri tas ned fra hyllene, går jeg mot den blå porten. I slusen innenfor, hilses jeg velkommen av nok en fengselsbetjent og en besøkende lege. På et par bårer foran legen ligger to mennesker. Den ene lever helt sikkert, den andre er jeg mer usikker på. “Joshua!” hyler fangene høyt da jeg sluses videre gjennom den solide gitterporten som hindrer fangene å rømme. Belgierne bygde solide fengsler i sitt gamle kolonirike. Så var da også de europeiske utbytterne så upopulære at de måtte holde de svarte i jerngrep.

Jeg skrår over den store plassen mens jeg hilser “Bonjour” både til høyre og venstre. Jeg trår over betongrenna der fangenes urin har blandet seg med nattens regnvann, uten at det hjelper stort på lukten, og går mot den åpne celledøra inn til fengselets to eneste hvite fanger. Innenfor murene er det ingen vakter. Her er det fangene som har kontroll. Utenfor cella ligger en flat fotball.

“God morgen!” Joshua French og Tjostolv Moland ligger fortsatt og sover på madrassen på cellegulvet da jeg trer inn og forstyrrer det eneste de har som kan minne om et privatliv. Ingen spør om de virkelig vil ha besøk før jeg står der, så jeg spør pent om det passer. Moland kryper frem under myggnettet som ikke klarte å forhindre at han ble smittet av malaria. Noen kullbiter tar fyr, og vann settes over for dagens første kopp med kaffe.

Vi snakker om militærtribunalet og gårsdagen, den første dagen av ankeprosessen. Etter en tøff første-dag i retten, virker det som han er i langt bedre humør enn da han forlot rettslokalet. Han sier at han er mentalt forberedt på en krevende rettsrunde og det verst tenkelige resultat. Vi snakker om årene han har tilbrakt i Afrika, og om dette spennende kontinentet som har tiltrukket seg eventyrere i flere hundre år før Joshua French og Tjostolv Moland dukket opp. Biblioteket på cellen har vokst betraktelig siden sist jeg var her. Veggene fylles opp med samtidskunst. Kull på murpuss. Det meste signert en dødsdømt nordmann fra Vegårshei. Et av kunstverkene bærer navnet “Early exit”. Laget av kull og tau. En galge med rep. Det må være dette som har gitt navn til uttrykket galgenhumor.

Etter hvert våkner også den andre tiltalte til liv, og deltar i samtalen. “Tror du vi har gjort det,” overrasker Joshua French meg med å spørre. Han mener drapet på sjåføren. At de var på spionasjeoppdrag for den norske kongen vet han at jeg aldri har trodd. “Jeg vet ikke,” svarer jeg ærlig. “Men er det så viktig hva jeg tror,” spør jeg tilbake. Han nikker bekreftende. Jeg sier som sant er, at jeg håper at de ikke har begått drapet og sier at jeg ikke forstår hva motivet skulle være. Men jeg legger til at jeg tror de kunne ha drept hvis det stod om eget liv, og de følte seg tvunget til det.

Vi snakker om beskyldningene som er rettet mot dem i norske medier den siste tiden. At de planla bankran, drev med diamantsmugling og ønsket å delta i den kongolesiske opprørslederen Laurent Nkunda’s krig mot Kongos hær. De benekter det meste av det som har kommet frem. Sant eller ikke. Jeg er tross alt journalist og ingen betrodd venn. Det vet både de og jeg. Informasjon de gir til meg, kan komme til å slå tilbake mot dem.

Etter en times tid takker jeg for meg. Jeg tror de setter pris på disse visittene. At de liker at jeg kommer på besøk. Jeg spør om den flate fotballen, og får vite at den ble sparket i stykker for noen dager siden. Lærkula utgjør fangenes eneste sportsrekvisitt. Ballen tilhørte “Stanleyville Prison Football Club,” forklarer Moland meg. L’equipe de football de Stanleyville Prison.

Ute av fengselet ber jeg TV 2s sjåfør, Richard, kjøre meg til markedet. Vi finner frem til en kar som har både lærballer og ballpumpe, og den fortsatt velfylte reisekassa får bein å gå på.

Med to fotballer og en pumpe under armen slippes jeg gjennom gitteret og inn i fengselet for andre gang på samme dag. I det jeg kommer meg gjennom gitterporten, stiger et samstemt lykkebrøl fra flere titalls menn opp bak murene i Kisangani. Jeg nikker den ene ballen inn i mengden. Før den treffer bakken er L’equipe de football de Stanleyville Prison på beina – og spillet i gang.