Pratet seg til Nobelprisen

(Kinshasa, Kongo) Nå må president Barack Obama vise at han fortjener Nobels fredspris, og gjøre all kritikk til skamme. Nobelkomiteen har gjort et svært modig valg, og viser med det at den har stor tro på hva Obama kan utrette. For svikter den amerikanske presidenten Nobelkomiteen, står prisens gode navn og rykte på spill.

Nobelkomiteen har gitt prisen til en mann som har utmerket seg med sine oppsiktsvekkende gode taleegenskaper. Til verdens mektigste mann. En mann som ønsker dialog og nedrustning, og ber alle verdens borgere leve i fred med hverandre. Barack Obama har klart det kunststykket det er å prate seg til verdens mest høythengende utmerkelse. Ikke dårlig.

Det har ikke gått ni måneder siden USAs første svarte president flyttet inn i et til da kritthvitt hus i Pennsylvania Avenue. På ni måneder har han gitt verden håp. Håp om en bedre fremtid. Tidlig i sommer holdt han det som kan bli stående som en historisk tale i Kairo. Obama strakk ut ikke bare én arm, men begge armene til den muslimske verden da han ba om fred og forsoning. Nærmest som en unnskyldning for sin forgjenger, president George W. Bush’, aggressive utenrikspolitikk. Han har fortalt verden at en palestinsk stat og stans på ekspansiv israelsk politikk er eneste vei til fred i Midtøsten. Han har sagt at han ønsker seg en atomvåpenfri verden. Obama vil ha dialog med Iran, heller en krig, og han har trukket amerikanske soldater ut av Irak. Alt dette er vel og bra.

Men! Barack Obama er øverstkommanderende for to av verdens mest blodige kriger akkurat nå. Hver dag bomber og dreper Obamas soldater i Irak og Afghanistan. To kriger han riktignok arvet etter Bush, men likevel! Den forrige administrasjonen hadde også et uttalt og klart ønske om å starte et tilbaketog fra Irak. I Afghanistan har årets Nobelprisvinner trappet opp krigen kraftig. Det er ventet at han vil fortsette denne opptrappingen ut over høsten. Hans soldater har bombet og drept sivile afghanere i et forsøk på å få kontroll over det krigsherjede landet, uten å måtte ofre for mange amerikanske liv. Obamas forsøk på dialog med Iran har så langt ikke fått Iran til å gi etter for press – vi vet ikke om forsøkene på dialog vil kunne hindre Israel fra å angripe Iran i løpet av de neste månedene. Hvor mye er Nobelprisvinnerens utstrakte arm til den muslimske verden verdt, når USA fortsetter å kjempe mot muslimer på slagmarken i Afghanistan og Irak? Barack Obama har ikke vist vilje til å legge press på Israel, slik at Israel stanser den ulovlige ekspanderingen av ulovlige jødiske bosettinger på okkupert land. Da hjelper det palestinerne lite at Obama snakker om en palestinsk stat.

Det er ikke første gang Nobelkomiteen spiller høyt med arven etter Alfred Nobel. Tidligere komiteer har også utdelt premature priser. Helt spesielt i så måte er fredsprisutdelingen fra 1994, da prisen ble delt mellom Israels statsminister Yitzhak Rabin, hans utenriksminister Shimon Peres og palestinernes kommende president Yassir Arafat. En pris til en fredsprosess som ikke endte i annet enn et velment forsøk.

Årets Nobelpris går til en mann som har snakket om en bedre verden. Det gjenstår å se om han faktisk makter å gjøre verden tryggere. Jeg skrev om Michael Jackson for et par måneder siden at han ikke gjorde verden til et bedre sted å være, men bare sang om det. Jeg håper ikke det blir mulig å konkludere Obamas presidentperiode med et lignende, om enn noe omskrevet, utsagn.

Lykke til Barack Obama. Og gratulerer!