Leiesoldater og lykkejegere i Kongo

(Kisangani/Kongo) Det er kveld og mørkt. Jeg kan bare ane konturene av elven. Langs bredden lyser det fra en og annen parafinlykt. Hengt opp over enkle boder av treplanker. Fra bodene tilbys varer til forbipasserende. Appelsiner, sigaretter, øl, grønnsaker, kontantkort og poser med tørkede tusenbein. Sprø larver som knaser når du setter tennene i dem. Snacks.

Helt nede ved elven ligger de enkle båtene. Uthulede tømmerstokker på sju-åtte meter. Noen drives med rå muskelkraft og padleårer, andre har en liten påhengsmotor. Båtene fylles opp med passasjerer, varer, sykler og motorsykler før de krysser Kongo. Floden som livnærer store deler av Afrika. Den nest største av Afrikas to viktigste vannårer. Nest størst etter Nilen.

Mens det ennå var lyst og varmt betalte jeg en båtfører for å frakte meg et stykke ned floden. Mot fossene der Lualaba-elven blir til Kongo-elven. Det var varmt, men heten var ikke for plagsom. Dampen fra de enorme jungelområdene som omkranser Kisangani, legger et svalende filter av dis over byen, elven og jungelen utenfor. Langs elven kler hele familier seg nakne før de trår uti med såpestykker for å vaske seg. Gamle og gjengrodde kaianlegg vitner om bedre tider – noen tiår tilbake. Også noen av kranene på kaia er overgrodde.

Alle vil ha penger. En liten gutt – kanskje sju, åtte år – peker på et bitte lite sår han har på leggen, slår seg på magen og stekker frem en hånd i håp om at jeg vil vise litt sympati. En kvinne passerer med en kurv grønnsaker på den ene armen og en knall blå paraply mot solstrålene i den andre. Hun er kledd i en lang rød og svart kjole, og ser ut som hun er hentet ut av en westernfilm. To guttunger bærer vårløk i flettede bastkurver som de balanserer på hodet. Jeg går litt nedover bredden. Den eneste hvite å se. Folk stirrer på meg. Jeg smiler og nikker og hilser “Bonjour”. Noen barn smiler tilbake. Også en og annen kvinne smiler. Men de aller fleste ser bare uttrykksløst på meg. Måler meg med blikk som kan se fiendtlige ut. Jeg føler meg på ingen måte velkommen, og langt fra trygg. Hele tiden ser jeg etter rømningsveier. Forsøker å anslå hvor mange meter det er opp til veien, og hvor lang tid det vil ta meg å løpe ned mot FN-styrkenes hovedkvarter eller opp til hotellet der jeg bor. Blir stemningen for amper, tar jeg beina fatt. Jeg håper jeg klarer å komme meg i sikkerhet før de klarer å ta meg igjen. Her er ikke fremmede alltid like velkomne. Fremmede har ødelagt denne vakre byen så mange ganger før.

Jeg bor rett ved floden, på Palm Beach Hotel. I suite 21 sammen med TV 2s fotograf Frode Hoff. En bungalow med 2 soverom, kjøkken og stue. Dette er president Joseph Kabilas faste suite når han bor i byen. Fra terrassen overfører vi direkterapporteringene hjem til Norge. Navnet lovet bra. Da jeg fikk vite at det var presidentens egen suite jeg skulle arve etter VG-kolleger som reiste hjem, ble forventningene skrudd opp, men de falt fort. Palm Beach Hotel er egentlig en nedlagt militærforlegning. Ikke rare greiene, men de har god fiskepaella, som serveres sammen med godt og kaldt kongolesisk øl.

Jeg har vært i Kongo før. Første gangen da det het Zaïre, og Mobuto Sese Seko fortsatt styrte landet. I 1994. Jeg kom hit da flyktninger veltet over grensa fra nabolandet Rwanda. En million av dem. Da Rwanda var åsted for et av de mest brutale og bestialske folkemord i nyere historie. 800 000 mennesker – MENNESKER! – ble drept i løpet av noen uker våren og sommeren 1994. Flyktningkatastrofen som fulgte, kostet titusener av mennesker livet. Det var min ilddåp som journalist i en verden av vold, terror og død.

Jeg vet ikke om noen annen by i verden som er oppkalt etter en journalist. Men, en gang het denne byen Stanleyville. Oppkalt etter den walisiske journalisten Henry Morton Stanley. Han som trålet Afrikas jungel på jakt etter misjonæren David Livingstone, og som i 1871 da han fant den bortkomne forkynneren ytret den legendariske setningen “Mr. Livingstone, I presume?”

Et tiår seinere slo han seg ned her hvor Kisangani ligger i dag. På en øy midt ute i floden. Han grunnla Stanley Falls Station i 1883. Fortsatt går det elvebåter herfra til hovedstaden Kinshasa et par hundre mil vestover, og videre ut til kysten. Men ikke på langt nær så ofte som før. Byen har vært åsted for mye faenskap.

Med Stanleys hjelp ble Kongo en belgisk koloni. De hvite europeerne hentet ut ressurser fra landet. Gull og kobber. Og diamanter. Resultatet er en høyst forståelig skepsis mot hvite. Mens det fortsatt bodde mange hvite her, under Kongo-krisen på 60-tallet, ble over 1500 europeere tatt som gisler av en opprørsgruppe. Amerikanske styrker, belgiske styrker og leiesoldater under ledelse av Oberst Frederic Vanderwalle stormet Kisangani, og frigjorde gislene. Blant leiesoldatene var legendariske Mad-Mike Hoare.

Under den andre Kongo-krisen, helt på tampen av forrige århundre, var Kisangani åsted for regulære kamper og blodige slag mellom styrker fra nabolandene Rwanda og Uganda. I 2002 gjennomførte geriljasoldater under ledelse av opprørsleder Laurent Nkunda en massakre i byen. Over 160 mennesker ble drept.

Byen er ødelagt, og mange hus i ruiner. Knust i krig. Folk preget. Til tross for vanvittige naturressurser, er det stor fattigdom her. Fremmede har plyndret og ødelagt Kisangani i mange tiår.

Fortsatt er det gruvedrift rundt byen. Det er gullgruver og storstilt utvinning av diamanter. Kisangani virker fortsatt som en magnet på de som vil tjene raske penger eller oppleve eventyr. Hit kommer leiesoldater og lykkejegere på jakt etter godt betalte jobber. Eventyrere blir fortsatt tiltrukket av den ville naturen og den brutale, men spennende, historien.

Inne i byen ligger diamanthandlerne. Der ligger også fengselet som for tiden huser to nordmenn og den slitne teaterbygningen som akkurat nå er forvandlet til en rettssal. Om noen dager blir kanskje de to norske fangene dømt til døden for drap, drapsforsøk og spionasje.