Døden i Afghanistan

Juli 2009 er den måneden som har kostet de internasjonale styrkene i Afghanistan flest liv. 74 internasjonale soldater ble drept den måneden de fleste av oss koste oss med sommerferie. 43 av disse var amerikanere. 22 var briter. Og tar vi i betraktning de høye tapstallene de første dagene i august, er det ingen grunn til å være sikker på at månedsrekorden fra denne sommeren ikke vil bli slått. (Totalt fire norske soldater er drept i krigen siden 2005).

Nesten åtte år etter at krigen startet er rekordhøye tapstall selvfølgelig katastrofalt. Alt for mye har gått galt i Afghanistan siden amerikanerne ved juletider 2001, bare noen uker ut i krigen, var ganske seierssikre. Mange vil hevde at Afghanistan ikke lar seg overvinne. Mange har sagt det (som Rudyard Kipling, Winston Churchill og Fredrik Barth). Men hadde ikke amerikanerne allerede på nyåret 2002 startet forberedelsene til et nytt og dødeligere felttog i Irak, og heller konsentrert ressursene om den krigen de allerede kjempet i Afghanistan, er mulighetene for at krigen for lengst ville vært avsluttet langt større.

Siden romjula 2001 har Norge deltatt i Afghanistan-krigen. At president Barack Obama nå har valgt å flytte ressurser fra Irak til Afghanistan er derfor en god nyhet for Norge og norske soldater som kjemper i krigen. USA har under Obama doblet sitt styrkeantall. Det gir de internasjonale styrkene langt større sjanse til å lykkes med sine oppdrag.

Utgangspunktet for krigen var angrepene mot USA 11. september 2001. Målet var å fjerne Talibans terrorregime, og å ta Al Qaida toppene. Mye er gjort, men Osama bin Laden er fortsatt på frifot og Taliban er fortsatt en av Afghanistans sterkeste maktfaktorer. Noen steder står Taliban sterkere i befolkningen enn de gjorde i 2001.

De høye dødstallene er ikke tilfeldige. I sommer har de internasjonale styrkene iverksatt flere større og krevende operasjoner. Det har bidratt til å eksponere soldatene for større fare. I tillegg har, som sagt, amerikanerne doblet antallet amerikanske soldater på bakken i Afghanistan. Flere soldater gjør fienden mer sårbar, men gir også fienden flere soldater å skyte på.

Om et par uker er det valg i Afghanistan. President Hamid Karzai ligger for øyeblikket an til å vinne. Karzai oppfattes av mange afghanere som Vestens håndlanger. Det bidrar til å svekke hans maktposisjon. Onde tunger har i en årrekke omtalt presidenten som “The Mayor of Kabul” – Kabuls borgermester. Begrunnelsen er at han ikke har særlig kontroll over landet utenfor hovedstaden. Det er noe i det.

Nå er det knapt noen som ikke sier at det er på tide å inkludere Taliban i styre og stell. Tanken er at med Taliban på laget, vil Kabul være i stand til å gjenoppbygge det krigsherjede landet. Uten Taliban vil krigen fortsette. Karzai selv har til og med garantert for Talibanleder Mullah Omars sikkerhet hvis han skulle ønske å delta i politiske forhandlinger. Den enøyde fanatikeren får sikkert ikke muligheten til et fullt politisk comeback, men han blir invitert med på forhandlinger. Hvem hadde trodd det for sju år siden?

Høye tapstall blant soldater, fører vanligvis til økt krigsmotstand. Spesielt i Storbritannia har det vært flere opprop mot krigen i Afghanistan de siste månedene. Britene er lei av å sende unge menn til Afghanistan og se dem komme hjem i kister drapert med Union Jack.

Mange soldater og enda flere sivile har mistet livet i krigen i Afghanistan. Mange flere vil dø. Det er selvfølgelig å håpe at ikke alle diss livene er tapt forgjeves. Målet må være å lykkes med de politiske prosesser Afghanistan står overfor de neste par månedene – på en slik måte at krigen tar slutt og landet kan gjenoppbygges